Flyskrekk.

Jeg hater å fly. Ikke fordi jeg er sikker på at flyet kommer til å falle ned, at trykket i kabinen kommer til å synke, at Jorden kommer langsomt nærmere i 900km/h, og at det siste jeg kommer til å se før jeg dør er reklamen for pensjonssparing på setet foran meg. Nei, jeg hater å fly, rett og slett fordi det er så grenseløst kjedelig.

For det første er det minst en og en halv time i starten og slutten av turen, der man står i kø, leverer bagasje, står mer i kø, blir ransaket for væskeansamlinger, står i litt mer kø, viser boardingkortet, står i kø, hører sikkerhetsrutiner, står i enda mer kø, kø kø kø, venting på bagasje, mer kø, i tillegg til selve flyturen: Man venter, venter, venter på at flyet skal ta av, fly seg ferdig, lande, takse, før man må tilbringe minst femten urimelig lange minutter i en halvveis oppreist stilling, fordi dusten på plass C/D ikke gidder å reise seg selv om han ser at jeg åpenbart har dårlig tid.

På grunn av mangelen på musikk og interpersonlig avstand, tvinges man tidvis ut til randen av galskap, fordi man blir nødt til å høre bergenseren bak seg poengtere i et perseverativt kjør om "kor dyyr flyplassmaten ær" og andre opplagtheter vi andre ikke føler behov for å uttrykke, ganske enkelt fordi vi vet bedre enn å behandle sidemannens ører som et offentlig toalett.

Flyturen har dessuten en tendens til å være blodproppfremkallende trang, enten for varm eller for kald, og alltid bråkete. Toppet med sirkulasjon av dårlig luft, fylt med spennende og eksotiske virus, er det ikke rart at jeg har lært meg å hate Norwegian. Jeg mener flyturer.

Tenk da, for over hundre år siden - var det dette Wright-brødrene så for seg?
-Hei, bruttern! Vi skal ikke bare lage et flygende metallrør, da? Beregnet for 40 mennesker, men som kjipe flyselskaper kan presse opptil 180 personer inn i?
-Ja! Der sier du noe! La oss også installere et luftutskiftningsanlegg som er akkurat litt for dårlig til å fungere, og noen irriterende happy ansatte som springer som piskede rotter frem og tilbake i røret, bare for å legge kvalme til passasjerenes lidelser?
-Min gode mann, du er sannelig et geni! Åh, jeg har en visjon... Gjør stolene nedvippbare, slik at når man lener seg bakover er det liiike over grensen til irriterende til personen som sitter bak!
-Og-
-Hysj, jeg er ikke ferdig. Maten som serveres skal ha vemmelig konsistens og farge, og: Alt skal smake sagmugg!
Den eldste av brødrene Wright har nå reist seg opp på bordet han satt ved, selv om det bare er de to til stede i verkstedet.
-Det skal ta urimelig lang tid å komme seg inn og ut! Ved hver eneste flyging skal det mases om sikkerhetsrutiner - selv på charterturer, der alle som blir med opp, en uke eller to tidligere ble med ned samme veien! Og, sist men ikke minst: Det skal koste penger å ta med seg bagasje!
Lillebror Wright kan ikke annet enn å slå hendene sammen i begeistring.

Pils.

Jeg har nettopp vært i Ungarn, et land som har gjennomgått en så latterlig inflasjon, at vi betalte vel 37000 ungarske dingser for fem personer tre netter på et dritbillig vandrerhjem i Budapest. Det kostet 650 dingser for en kebab med brus, 5000 for en god middag og pils, og 25000 for en jakke.

For eksempel vil Storbritannia ha en god stund til de må begynne å revurdere valutaen, det er jo lett å regne i pund. Men den norske kronen vil nok ha litt kortere tid tilbake. Inflasjonen ser jo ut til å gå uavbrutt, så hva gjør vi når det er vi som må drive og ta ut 40000 kroner bare fordi vi skal ha en mynt til handlevogna?

Så da jeg leste at enkelte band fikk så lite utbetalt fra Spotify at det knapt var nok til en halv pils, kom jeg til å tenke på noe: Skal vi revurdere kronen inn i et nytt navn noen gang, må det uten tvil være Pils. Jeg foreslår herved at vi om noen år døper om hundrelappen til halvPils (fordi det er cirka det en pils kommer til å koste da). Vi kan gå danskt og si kvartPils til femti (eller nitti) kroner, for de som ønsker det, men poenget er jo at pengesystemet vil bli mye lettere.

To hundre kroner på én Pils.

Seks Pils for en bukse, tredve for en iPhone, fire Store Pils for en bil og tjuefem Store for en leilighet. Én Pils mot hundre og tjue svenske kronor. Mye lettere med Pils. Fem hundre Pils i semesteret fra Lånekassen, førti i husleie, tre Pils for et busskort, tredve Pils tur-retur London, en halv Pils for en skikkelig billig pils, og så videre.

Man trenger ikke å ha bilde av en halvliter på selve lappen, det ville jo blitt litt useriøst liksom. Nei da, Kirsten Flagstad kan få sitte der hun sitter, hun. På Pilsen.