Mandag og luftballong

På mandager er alle museer og lignende stengt, så vi sto klare ved El Angel for å ta en shuttle ut til Teotihuacan-ruinene/pyramidene klokken 0530. Vi skulle ut i luftballong.

El Angel de la independencia, dekket i gull, markerte 100 år selvstendighet for Mexico i 1910

Vi måtte vente en halvtime der og fikk observert morgentrafikken. Det var mange firkantede vindusløse kassebiler ute, det så veldig kidnappings/SWAT-team aktig ut. Senere fant vi ut at de er fulle av varer, vi så en senere på dagen full av hatter og små teddybjørner. På ett tidspunkt kom det politibil, men med to uniformerte, bevæpnede menn som sto på taket. Den hadde ikke sirener. Jeg lurer fremdeles på hva i all verden det var for noe.

Vi kjørte en times tid utenfor byen, vel fremme fikk vi en kaffe og ble gjetet rundt til først én kø, så en ny kø, og så til en gruppe hvor en dame sto i midten og ropte opp navn. Hun brukte ropert, men det var vanskelig å høre hva hun sa over de nærmeste luftballongmotorene.

Vi ble sortert til en ballong med 14-16 andre, ballongen lettet, og varmen fra motoren brant i hodebunnen som en hårføner. Når motoren var av, og vi stille gled over landskapet, var det faktisk litt magisk. Bak oss var solen på vei opp gjennom tåken, og foran oss lå pyramidene.

Under oss lå markene og boligene omkring Teotihuacan.

Da vi landet fikk vi champagne i plastkopp, ble kjørt tilbake til start, og fikk frokost og et diplom på bragden. Frokosten var meksikansk og det var valgfri tequila. Underholdningen var et OK mariachiband med to elendige trompetister og ditto fiolinist.

Etter dette dro vi til pyramidene (vi fikk tilbud om guide for en ekstra pris, men han hadde en monoton og ropete stemme så vi sto over).

Det som umiddelbart gjorde inntrykk på oss var egentlig kaktusene. De var westernaktige og enorme.

Det var to pyramider, Sol og Måne, her av Sol-pyramiden:

Det var ekstremt varmt, spesielt siden vi hadde kledd oss med allværsjakke og langbukse for luftballongturen. Men ruinene var mange og godt bevarte, og siden de var bygget med forskjellig type stein, bl.a. lavastein, fikk man sjatteringer i landskapet. I tillegg var det godt bevarte malerier og steinristninger.

Det er forresten mange hunder som går fritt i Mexico, spesielt var det mange denne dagen, og det gjør at løshundradaren min plinger (ikke klapp hunder på ferie, både med tanke på rabies og andre spennende muligheter for sykdom). Men de ser godt ivaretatte ut, med god pels og lite oppsøkende oppførsel, så jeg tror egentlig de har eiere men at det ikke er båndtvang.

Vi returnerte til byen og dro til Roma. Roma er Mexico citys utgave av dette dyre men trendye hipsterområdet som finnes i alle mer eller mindre vestlige byer; grunerløkka, nørrebro, etc. Vi var på en bokhandel-cafe før vi vandret litt rundt, til slutt gikk vi på Liqoreria Limantour for en drink (anbefales), og drosjet hjemover. Vi kunne ikke unngå å gå litt i den gaten som hadde mest liv nært hotellet, og fikk oss paraplyer (ja, det var faktisk nødvendig) og tok en limonade på en bar. Det var nesten litt for mye liv i leiren, da en svært rusa mann ble anholdt rett foran oss, så da var det omsider på tide å avslutte denne kjempelange dagen. 

Søndag i Mexico City

Etter en lang reise viste Mexico seg fra en helt glimrende side. Jeg hadde forventet noe på linje med Cuba, men immigrasjonen på flyplassen var gratis kjapp, bagasjen kom som den skulle, på toalettet hadde hun som var ansatt der en vest hvor det sto at hun ikke "bare" var en renholder men at hun levde for jobben sin, og da vi kom ut var det helt uproblematisk å få seg en drosje til hotellet. 

Bilkjøringen og trafikken er derimot ikke noe jeg selv ville lagt meg ut med.

Vi hadde booket en walking foodtour første dagen, en søndag, og gikk til der det startet, ned Avenida Paseo de la Reforma. Reforma er en seksfelts hovedgate med en midtrabatt med palmer, som går gjennom store deler av Mexico City. Den stenges for biler på søndagsmorgener, og blir en sykkel/joggegate i stedet for; en behagelig avveksling fra den eksosfylte, bråkete, og tidvis livsfarlige hovedveien vi opplevde de andre dagene.

Det var en overraskende sterk pridemarkering i Mexico city. Ikke bare store bedrifter, men også alle mulige mindre sjapper hadde prideflagg og regnbuer fremme. Det var malt pridefortau på flere steder i hotelldistriktet, med regnbueparaplyer over, og på samtlige butikker, restauranter og annet hang det skilt hvor det sto at de ikke diskriminerte på bakgrunn av etnisitet, seksualitet, handicap eller sosioøkonomisk bakgrunn.

Dessverre reiste vi dagen før selve pride-marsjen i Mexico city. 

Vi snakket litt med guiden først, og hun hadde dårlige nyheter til oss angående vår videre tur. De siste 4-5 årene har østkysten av Mexico hatt enorme problemer med sargasso-tang, oppkalt etter havet de oppsto fra. Tonnevis velter i land hver dag og fyller de kritthvite strendene med illeluktende, brun tare. Vi hørte flere alternative teorier om opphavet til denne i løpet av turen, bl.a. at den øker med global oppvarming, og at det var pga et gjødselutslipp i mexicogulfen for noen år siden, men et problem er det helt klart. 

Her fra Tulum

De andre åtte deltagerne kom etter hvert; et israelsk par som var her for å finne en surrogatmor hver, en brite som reiste alene på en forlenget businesstur, tre stykker fra chicago, og to briter som bodde i new york. De siste har jo det som må være maks kulhetsfaktor anno 2022; over gjennomsnittlig pene, britiske, bor i new york, med har gode karrierer.

Guiden var universitetsutdannet innen mat og kanskje noe overkvalifisert for jobben, men det var vi bare takknemlige for.

Etter min peanøttfrie mole gikk vi til et marked hvor vi blant annet spiste friterte gresshopper og stekte maur, som er ganske tradisjonelt i Mexico selv om det snakkes om som fremtiden i resten av verden.

Crunchy.

Vi fikk også stekt villsvin i en slags saus i en pose. Det var ikke turens mest delikate rett.

Da vi ble spurt om matallergier, preferanser etc på starten av turen, svarte den ene israeleren ganske enkelt "frukt". 

"Okei, så er det noe spesifikt du ikke tåler, sitrus eller lignende?"

"Nei, jeg bare liker ikke frukt."

Han fikk litt kake tror jeg, da vi på vei ut av markedet fikk denne delikatessen:

Deretter gikk vi til neste sted og fikk ceviche med fisk (rå fisk/skalldyr marineres i lime/sitronjuice og "kokes" på den måten). Den var ganske himmelsk.

Man kan forresten ikke drikke vannet i Mexico, de fleste innfødte gjør ikke det engang. Man bør også bruke kjøpevann til å skylle tannbørsten, man må ikke skylle springvann i munnen, eller ha munnen åpen i dusjen. Man bør i tillegg være forsiktig med å bestille salat og isbiter på billige steder - de skyller gjerne salaten i springvann eller lager isbiter av det.

Etter cevichen dro vi til en Cantina - der bestiller man en drink, og så kan man velge en av dagens retter gratis. Drinkene var ganske voksne i størrelsen - de som bestilte large fikk litersglass med drinker - og så sterke at mojitoen min var udrikkelig.

Menyen.

Det var  for øvrig lokal farsdag og flere av disse fedrene sang karaoke der, akustikken bar preg av flisede vegger, så lydnivået var helt ubeskrivelig.

Etter dette dro vi til en eldre, velbevart restaurant med flotte vegg- og takmalerier. Vi fikk en burger og en salat som vi var altfor mette til å nyte, i tillegg til en drink med et sursøtt krydder langs kanten som jeg absolutt har tenkt til å gjenskape hjemme.

Man må for øvrig gå med munnbind overalt. De åpnet for turister etter kun 4 måneder nedstenging, og har dermed beholdt en del av smitteverntiltakene.

Toalettene i Mexico er som regel greit rene og pene, men man må legge alt papiret man bruker i en bøtte ved siden av toalettet, ikke i toalettet, selv på hotellene. Når man vasker hendene er det ikke sensor eller kran, men en liten tapp rett under springhodet som man vipper på for å få vannet til å løpe. Som regel er det såpe tilgjengelig, og ofte er det papir å tørke seg med. Ganske høy standard.

Til slutt var vi på et bakeri med helt sykt mange kaker. Bakeriet var så populært at det sendte kaker rundt i landet, og folk kom fra distriktet og kjøpte kaker for å selge dem igjen der. Man forsynte seg på store brett. Kakene var fantastiske.

Det var kaldere enn forventet i Mexico city. Vi brukte langbukser og genser hele første dagen, det var 15-20 grader, normal luftfuktighet og lett regn. På vei hjem fra foodtouren måtte vi derfor handle; jeg kjøpte to langbukser, en langermet skjorte, og to jakker inkl en allværsjakke. Ikke det jeg hadde tenkt jeg skulle handle med med fra Mexico.

Generelle funfacts og lørdag i Tokyo

-->

På metroen er det ofte proppfullt. Mange av passasjerene leser bok, avis, kikker på mobilen, eller sover (det har et navn: "inemuri"), men det er nesten ingen som snakker. Man står altså som sild i tønne når det er rushtid, det er ofte ikke nok håndtak i taket til alle og man må finbalansere hver gang toget krenger eller bremser, men man sier ikke et ord, og prøver for enhver pris å unngå øyenkontakt. Norge kritiseres for å være tilbaketrukne, men dette er next level. 

Metroen er altså ikke nedtagget, slitt eller fylt med gammel reklame.

Man kan få alt mulig med gullstøv i her – jeg har for eksempel sett iskrem, sake, og te. Iskremen kommer enten med gull-strø, eller som er kjempeflak på toppen. Spesielt i Kyoto var det en utpreget ting – man tror visst at det forlenger livet.

Man kan betale i brusautomater på stasjonen med metrokortet, og det er utrolig enkelt. De er overalt, man kan få kjøpt det meste fra dem, og de virker kontant, ikke noe av de der 40 sekundene med skuffer som må flyttes, skruer som må skrus, skuffer som må senkes, luker åpnes. Betal, velg, og bom, så har du en flaske vann på 3 sekunder.

Jeg har forøvrig til gode å se de automatene for brukt kvinneundertøy som man hører om, "Brusera"er, men de er visst tatt ut av produksjon. I tillegg googlet jeg (dessverre) konseptet, og fant ut at det ikke var brukt kvinneundertøy det var snakk om, men pike/skolejenteundertøy. Man kaller det på pent en fetish, men det faller vel inn i en annen litt mindre lovlig kategori. Så det var kanskje like greit at de forsvant.

I denne tankerekken kan jeg jo nevne to andre spesielle ting som landet kan by på - maid cafes og cuddle cafes. På sistnevnte betaler menn for å sove (kun sove) ved siden av en dame. Stirring i øyne i ett minutt koster 1000 yen. Å stryke henne over håret i 3 minutter koster også 1000 yen. Man kan også bli strøket over ryggen, eller få dama til å legge hodet i fanget ditt.

Vi holdt oss til de dyre-relaterte cafeene på vår tur. Sparer denne til neste gang.

De offentlige toalettene i Japan må være de beste i verden. Selv de dårligste tilbyr alltid minst én bås med «western» toalett (de andre er da sånne baljer i gulvet, dog med spylefunksjon), de aller fleste toalettene har oppvarmede seter, noe jeg kommer til å savne, alle har papir, alle er rene, og ikke et eneste har hatt en hendel for å skru på vannet – alle er sensorbasert.

På lørdagen dro vi til fiskemarkedet, som var fantastisk, med masse fersk sjømat og masse folk. Det var som en matfestival med billige smaksprøver på alt mulig spennende. 

Jeg tror jeg spiste en østers på et tidspunkt.

Deretter dro vi til the imperial palace, som også lå i en park, før vi dro til Mega don quixote i Shibuya.

Don quixote er som en ali express i butikkform (dog litt dyrere, og med høyere kvalitet), et seksetasjes mekka hvor de selger alt du kan tenke deg, fra souvenirer, snop, sminke og fargerike sokker, til riskokere, kofferter og nonne-halloweenkostymer. Butikken var overfylt av ting og mennesker, og det var hundrevis av små skjermer og høyttalere som konstant spredte forskjellige typer støy og reklame, samtidig sto det ansatte med skilt som promoterte enkeltprodukter overalt hvor det var plass til å stå.

(jeg prøvde å ikke få for mange personer med på bildet)

Etter den lange uka punkterne vi på hotellrommet før jeg pakket og tok flyet hjem – uten dramatikk, hyggelige medpassasjerer, ingen forsinkelser, og bagasjen kom helt frem.

Takk Tokyo!

Robotrestaurant

-->

Robotrestauranten vi skulle på lå i et regelrett red light district, med sexarbeidere i full flor på hjørner og i døråpninger.

Mens vi ventet på showet innendørs i et barområde, kunne vi på lang avstand høre en amerikaner komme inn i lokalet. Vi gjorde oss små og usynlige i stolene våre, men hun gikk direkte over til bordet vårt og insisterte på å få sette seg, før hun spurte hvor vi var fra (Canada: amazing, Norway: also amah-zing), og begynte å snakke om seg selv - hun var fra California men alle bare hvordan kan du være derfra men hun bare det er egentlig et ganske bra land jeg kommer fra altså jeg lover egentlig kjempebra jeg skjønner ikke at noen kan tro noe annet jeg bare whaaaat? men nå har jeg bodd sju år i Japan da men jeg snakker ikke språket så godt selv om jeg kanskje burde men det er et så vanskelig språk, før hun presenterte seg som Megan, og introduserte den russiske venninnen sin som plutselig materialiserte seg bak henne, Ludmila. De to snakket litt sammen og vi forsøkte desperat å få øyenkontakt med kelnerne for å høre når vi kunne gå fra Meganshowet til Robotshowet, men de var ikke så snakkesalige.

Megan snakket og snakket og snakket, øyenkontakten var ujevn, mimikken minimal. Hun fortalte at japansk var et lett språk å forstå men vanskelig å lære eller egentlig ikke så vanskelig fordi det er så mange vokaler mellom konsonantene som a-rri-ga-to og ko-ni-chi-wa, og hun gestikulerte anslagene til dette flotte språket som hadde både vokaler og konsonanter. Mens hun ramset opp kanskje ti nye ord, kom Ludmila inn i synsfeltet hennes, og Megans utlegning om det japanske språk gled over i at Ludmila var russisk men bodde i Praha og det var der de to hadde møttes og ja hun var faktisk veldig sensitiv i spørsmålet om hvorvidt Ludmila var tsjekkisk eller russisk fordi det var viktig for henne å presisere at Ludmila ikke var tsjekkisk men russisk men nå var det sånn at de to hadde møttes i Praha. Jeg og Neha vekslet mentalt et blikk, da vi to også møttes i Praha. Spennende, svarte Neha prøvende. Så hvordan møttes dere to da? Nytt mentalt blikk. Studiene, svarte Neha vagt. Åja, hvordan da, hvor? Neha forsøkte å være vag igjen men måtte til slutt gi opp: I Praha, faktisk. Megan gikk med dette fullstendig av hengslene: Praha! We have a connection! Du bor i Praha! Dere bor i Praha! Vi har alle en link til Praha!
Megan var på dette tidspunktet begynt å fråde i munnviken. Det høres sikkert ut som om jeg overdriver, men det var fråde, verken mer eller mindre, i hennes høyre munnvik, hurtig tiltagende, og hun enset det ikke engang selv og bare kjørte på. Hva studerte dere? We hardly did, actually, svarte Neha, deilig vagt igjen. Nå meldte Ludmila seg inn, tilsynelatende genuint interessert. Men hva studerte dere faktisk? Vi klare vri oss unna spørsmålene en stund før Frådende Megan fant noe annet å fokusere all sin boblende livskraft/blandingsmisbruk på.

Showet var vanskeligere å beskrive med ord enn det Frådende Megan var. En anmeldelse på nett kalte det "an assault on the senses, but such fun" og det synes jeg oppsummerer showet ganske bra. Det foregikk i et rom på størrelse med en middels gymsal med lavt tak, med en åpning i hver kortende og tre rader ned sitteplasser langs hver langside. På hver av langsidene var det skjermer fra vegg til vegg som viste små filmsnutter av tilsynelatende prepubertale japanske jenter i miniskjørt og fargerike parykker, min personlige favoritt var kortfilmen av korstogsjentene på ponnier i et øde landskap med lange sverd og dyp utringning.

Lysene ble etter hvert senket og det kom en amerikansk stemme over høyttaleren. Den fortalte, mens teksten sto på skjermen på engelsk og japansk, at verden var i ferd med å gå under fordi de smarte robotene hadde tatt over. Men en liten stamme av mennesker var ubeseiret, og de var vår siste sjanse til å nedkjempe tyranniet. Dum-dum-dum! Inn fra hver side rullet det deretter ikke egentlige roboter, men parade-kjøretøy med blinkende lys, liksom-maskingevær, lasershow, og gjerne en lettkledd dame på toppen. Det ble spilt smertefullt bråkete musikk over høyttaleren men det passet på en måte helt perfekt inn. Fra andre siden kommer tilsvarende doninger, men av diverse dyr - panda, megapanda, skilpadde, reke (!), og en dinosaur som både kan fly og sprute ild. De sistnevnte forsvarer menneskeheten (jeg hadde for min del aldri forestilt meg at vi skulle sende rekene inn først for å forsvare oss, men det var nå sånn robotrestauranten så det for seg). Det var også folk utkledd i robotrustning på gulvet omkring som slåss/danset med lydeffekter. Stemmene til alle var erke-amerikanske og åpenbart lipsyncede.

Hvorfor elsket jeg det likevel? Det var så forferdelig dårlig. Kostymene var knapt en barneskoleforestilling verdig og krevde en ganske god fantasi for å leve seg inn i, paradekjøretøyene var bare halvgreit lagd, det var elendig lipsync fra skuespillerne til de amerikanske stemmene, dansen var sjenerøst sagt middelmådig, lydeffektene av sverd og lignende var ute av sync med bevegelsene, skuespillet var utrolig overdrevet, for ikke å snakke om at historiene bak de forskjellige forestillingene var utrolig svake og forferdelig overdrevne. I tillegg var det vel knapt en eneste robot, men heller folk som var utkledd som roboter, ispedd noen få trillende figurer som utelukkende kunne rulle rundt på scenen og feks løfte én arm eller rulle med øynene.

Men det at det var så mye av alt, så, mye energi fra skuespillernes side, så mye farger, lys og lyd, og samtidig så elendig kvalitet på alt, gjorde det på en eller annen måte ufattelig underholdende. Det hjalp selvsagt med en vodka-sprite i et lyspæreformet glass med sugerør og blinkende lys i, men jeg tror jeg ville syntes det var fantastisk uansett.

Det kom to forestillinger til av tilsvarende kvalitet og energi, med pauser til å kjøpe drikke og popcorn (å kalle det en restaurant er å ta hardt i).

Etterpå ble vi gjetet opp fire etasjer med løfte om en gratis drink. Det så ut som innsiden av en diskokule der oppe, og med nesten like mye lyd og lyd som nedenunder. De ansatte gikk rundt med shots og snack til salgs. De fleste ansatte var ca 20 år, men det var én ganske malplassert 60-åring i tweed-dress og vampyrkappe som gikk omkring og solgte popcorn med samme energi og påtatte livsglede som de unge servitørene.

Etterpå ruslet vi hjem igjen, selvsagt med flere tilbud om å betale for menn.

Vi så ikke Frådende Megan igjen.