Tittelen får dette blogginnlegget til å høres ut som en
under middels god norsk film – noe det nok også hadde blitt, om noen skulle
inneha det noe merkelige ønsket om å skape en portrett for massene av denne litt
slitte, men ellers helt greit tolerable østeuropeiske dama.
For ”slitt” var dessverre det eneste adjektivet som
eksisterte i hodet mitt da jeg så henne for første gang. Hun lignet – og jeg
bruker ikke dette uttrykket ofte – en gammel sexarbeider.
Hun veide omkring 40 kilo, hadde tobakk-rynker som overgikk
mora til ”Terkel i knipe”, og kledde seg i tights og ca fire ulike ytterjakker
samtidig.
Håret var pistree og ihjelbleket som på et eller annet vis likevel
har fått mørke røtter.
Og ”ubestemmelig alder” var ikke et kompliment i hennes
tilfelle.
Hver kjøretime – etter at hun hadde tatt seg den sedvanlige
sigaretten utenfor skolen – kjørte vi gatelangs i Praha mens hun snakket om
livshistorien sin, samtidig som hun helt tydelig forsøkte å formulere sin
manglende respekt for mennesker med annen hudfarge på en høflig, moderne og
ikke-rasistisk måte.
-My other students…
More east, more south – more stupid.
Dette var, selvfølgelig, bare i de timene som ikke var rett etter
lunsj – som jeg mistenker var hennes eneste måltid i løpet av dagen. I de
timene kjørte jeg egentlig rundt på egenhånd i byen, mens hun fungerte som en
av disse nikkedokkene man kan ha på dashbordet.
For hun sov. Dypt.
Heldigvis hadde jeg en viss idé om hvordan man opererer et
firehjulskjøretøy innen jeg startet disse timene.
Jeg lærte mye overraskende om bilkjøring i denne fasen, blant annet om trafikklys:
- Yellow means drive
faster.
Blant annet lot jeg på et tidspunkt være å stoppe for en
meget ubesluttsom type som skulle – eller ikke skulle – over gangfeltet. Og da
hun så at jeg kjørte over akkurat idet han bestemte seg for at ja, han skulle
østover, kommenterte hun:
- Det er best om du, på førerprøven altså, stopper for de gående.
Man føler seg litt som en målskive om man spaserer i Praha,
men om man kjører bil så er reglementet egentlig ganske greit. Ingen skilt
gjelder for eksempel lengre enn til neste avkjørsel, så om man glemmer å følge
med, så kommer det øyeblikkelig en ny uoversiktlig bøling av skilt.
- Just look at the
red ones, the others not important.
Og det beste er: kommer det ingen beskjeder om hvilken
fartsgrense man skal ha etter avkjørselen, så er den 50, likegyldig om man er
midt i tjukkeste gågata.
Hennes livshistorie var, i korte trekk, at hun hadde jobbet
på et hotell i utkanten av Tsjekkia for 4000 NOK i måneden hele sitt liv, før
hun så en annonse for en engelsktalende kjørelærer inne i Praha. Antagelig mye
bedre betalt, da de tar hele 4000 NOK for en pakke med alle timene man behøver for å ta
lappen, teorikurs, teoriprøve, praktisk prøve, og diverse dokumenter. Hun slo
til.
Hun innrømmet dog helt åpent for meg at hun kun hadde hatt lappen
og sin begrensede skoleengelsk som kvalifikasjoner da hun søkte, men jeg tror
kanskje hun sa det til meg litt fordi at hun skjønte at jeg gjennomskuet engelsknivået hennes.
Én gang kjørte vi for øvrig mye lenger enn det vi pleide, og
plutselig skulle vi stoppe, midt i kjøretimen. Det var fordi bilen vi kjørte i
skulle på kontroll. Det ville ta ca 30 minutter, sa hun, men det kunne vi jo
bare ta igjen etter timen. Håper det går greit.
Jeg kommer fra Stavanger, stedet der rundkjøringer kommer
for å formere seg. Så da vi en dag, etter mye om og men, hadde oppsøkt én av de
to rundkjøringene de har i Praha, som for øvrig var fullstendig uten biler, kom
det: - Ah. You know this. Vi kjørte videre, og var med det ferdige med
rundkjøringsundervisningen.
Jeg var akkurat da glad for de mange timene med ”Køyr! Ei
luke! Neivel… Køyr no! Nei! For sein! Start bilen igjen, start, bruk nøkkelen!
Luke!” med min far hjemme i Norge. Ellers kunne rushet i Tjensvollskrysset
opplevd sitt største mareritt det øyeblikket jeg kom listende ut i den
vestlandske trafikken med et tsjekkisk førerkort.
Jeg vet ikke hvor mye jeg har fortalt om den prosessen (og jeg
bruker ikke Kafkas tittel tilfeldig) det faktisk var å få det lille rosa kortet
som viste at jeg hadde passert en europeisk kjørekontroll, men her kommer en
recap:
1) Bestå teoriprøven. Her må du ha med tre ting:
a) Tolk, om du ikke er spesielt god i tsjekkisk, som man gjerne ikke er, en tolk
som for det faste gebyret på 500 NOK villig hjelper til med de vanskeligste
spørsmålene, eller kommenterer ”this is nonsense” til enkelte alternativer når svarene for henne er veldig
åpenbare. Jeg ble litt sur, siden jeg hadde pugget så mye, men jaja - jeg fikk
alt rett.
b) Is i magen: det er nemlig fullstendig uforståelig nøyaktig
når og hvor du skal ta prøven, når du først har ankommet utsiden av fabrikkbygningen
der prøven skal foregå.
c) Alle de rette papirene. Samt mer av ovennevnte is når de
sier at det er feil papirer og at du må gå hjem.
2) Bestå den praktiske prøven. For min del besto den av knappe
20 minutters vilkårlig bilkjøring som startet ut fra kjøreskolen, noe som betydde at jeg
hadde kjørt alle mulige alternative runder før og var, kort sagt, halvgreit
forberedt.
3) Gå ned til biltilsynet samme dag, med alle de rette
papirene pluss den ekstra bunken du får når du består den praktiske prøven,
stille deg i feil kø, få beskjed om at du ikke kan få lappen (eller:
rsjiditski pRokaas) her i tsjekkia fordi du ikke har de rette papirene, bli
deprimert, så komme i rett kø og få levert papirene til to damer som gjør narr
av dine manglende tsjekkiskkunnskaper innenfor det noe snevre faget ”biltilsynet
og hvordan snakke bilteknisk med saksbehandlerne”.
4) Komme personlig tilbake til det tsjekkiske biltilsynet
(dette var etter at jeg hadde flyttet tilbake til den mer fornuftige delen av
kontinentet) fire uker senere, stille deg i feil kø, få beskjed om at du har feil papirer og
ikke har noe der å gjøre og at lappen, ja den kan du spytte langt etter, bli
deprimert, så bli reddet av det eneste hyggelige mennesket på den tsjekkiske
biltilsynet og få det rosa kortet i hånda.
5) Få deg lokalt førerkort asap når du kommer
tilbake, for å unngå at du må tilbake til det tsjekkiske biltilsynet om du mister det rosa kortet.
