Århusgarderober for Dummies

Jeg er i det siste blitt litt i tvil om hva som er god treningsgarderobe-coutume. Slik jeg husker det fra Norge, så snur man seg bort når man skifter, og man bruker sine godt innøvde, lynraske håndklemoves. Dette er åpenbart ikke regelen i Danmark. Jeg innrømmer at der jeg trente i Oslo var det mange små garderober der det nesten aldri var folk, så jeg trenger litt hjelp her.
For eksempel: er det sosialt akseptert å innta et måltid i garderoben? Jeg hadde akkurat kommet ut av dusjen og sneket på meg litt tøy da jeg til min forferdelse oppdaget at den godt voksne kvinnen ved skapet ved siden av fant det passende å ta fram en over gjennomsnittlig stor sandwich, og spise den sammen med nakne mennesker og svett gymtøy. Det ville tatt henne, løselig anslått, 25 sekunder å gå ned i treningssenterfoajeen og spist der.
Videre har jeg litt problemer med de som surrer håndkledet rundt hodet sitt i stedet, spankulerer en runde, veier seg, går på do, veier seg kanskje en gang til, og til slutt, med en bred beinstilling, bare MÅ finne noe i bagen sin nederst i skapet. Jeg vet at man egentlig ikke skal se, men jeg klarte ikke å la være.
Jeg har spart det nyligste, og kanskje beste eksempelet på min elendige integrering her i landet, til sist. I går måtte jeg tilbake og hente noe i garderobeskapet før treninga. Jeg jogget inn i garderoben, låste opp, hentet, låste igjen, jogget ut, og oppfattet plutselig hva det var jeg hadde sett der inne: Midt på gulvet, i alles påsyn, hadde det stått ei jente med trusa på knærne og beina et solid stykke fra hverandre, mens hun usjenert røsket plasten av et nytt bind og trykket det ned i underbuksa.
Er dette vanlig i Danmark? Er det bare vi pripne nordmenn som synes at det er litt ulekkert å slenge rundt seg med truseinnlegg i det som nærmest må kunne kalles full offentlighet? Det er visst meningen at jeg skal kunne spise her, men hvor enn jeg snur meg ser jeg rett inn steder sola bare skinner hvis man er i treningssentergarderober i utlandet. Finnes det eventuelt en slags selvhjelpsbok som kan lære oss den lokale garderobeskikken?

Lørdag

Jeg sto tidlig opp fredag 8.mai, litt bekymret for ikke å rekke forelesningen som startet 8.15. Dusjet, kledde meg, frokost, og hadde kaffen i handa da jeg sto på busstoppet klokken ti på åtte. Jeg ventet noen minutter for sikkerhets skyld, men bussen hadde sikkert akkurat gått, så jeg fortsatte bort til krysset der det går flere busser. Først ble jeg lettet over at de åtti menneskene som pleier å presse seg inn på bussen sammen med meg, ikke sto der, enda et tegn på at bussen nettopp hadde gått. Men så slo det meg at det ikke var spesielt mange biler ute, heller. Ingen tuting, ingen nestenulykker i gangfelt, og, kanskje skumlest: ikke en syklende sjel så langt øyet kunne se. Jeg så meg rundt en gang til. Det sto ingen på de nærmeste busstoppene, heller. Og når sant skulle sies, så hadde jeg ikke sett noen busser passere. Jeg satte meg på benken i et av skurene.
Var det en streik jeg ikke visste om? Jeg tok motløs en slurk kaffe og betraktet to pensjonister som var tidlig på’n. Plutselig slo det meg: Jeg har ikke sett det så stille her siden en gang jeg gikk forbi her en lørdags morgen. Det måtte ha blitt lørdag uten at jeg merket det!
Alt stemte. Jeg hadde stusset litt over hvorfor den store konserten dagen før var på en TORSdag, og ikke like godt var lagt til helga - det måtte ha vært fredag i går! Men hvordan kunne jeg ha gått fra søndag til lørdag uten å merke at jeg mistet en dag? Det måtte ha vært tirsdagen, da jeg hele tiden hadde en sånn onsdagsfølelse i meg. Jeg måtte ha regnet med to tirsdager. Og ingen hadde merket noe, selvfølgelig, vi synger ikke akkurat hvilken-dag-er-det-i-dag-sangen når vi måtes til lunsj. Jeg hadde vørt forferdet om jeg ikke var så trøtt. Var det virkelig mulig? Jeg visste at jeg var sløv, men var jeg så sløv at jeg kunne misse en hel dag?
I befippelsen hadde jeg glemt at det er måter man kan sjekke datoen på mobilen. Mobilen sa at det var fredag den 8.mai. Men hva visste vel den? Jeg tuslet en forfjamset runde rundt busskuret. Hvordan kunne byen være tømt for folk, biler og busser på en fredag midt i morgenrushet? Jeg bestemte meg for å sjekke lørdagsrutene.
Da øynene mine gled over søn- og helligdagsrutene gikk det endelig opp for meg hva som var problemet: Store Bededag. En dansk helligdag midt i ingenting, resultatet av at den danske stat mente det var for mange slike dager rundt om på våren, og samlet dem til én. Gode nyheter: jeg var ikke fullstendig ute og syklet når det gjaldt tid og sted. Dårlige nyheter: jeg kunne ha sovet lenge. Før jeg fikk bestemt meg for om jeg ble mer deprimert av den dårlige nyheten enn jeg ble glad av den gode, kom bussen, og kjørte meg og tre andre i punktlig helligdagsstil opp til universitetet.