Abroad-vettreglene

Jeg synes selv jeg bor langt hjemmefra, en skarve to-timers flytur om det hadde gått i ett. Jeg kan derfor kun forestille meg hvordan det er å være Amerikaner midt i Europa. Så, i den forbindelse har jeg lett fram og oversatt et visst byrås råd og vink, om hvordan man lager ens eget lille velsignede land i det store Abroad:

“1. Hvis de du snakker med ikke forstår engelsk, gjenta det du nettopp sa, bare høyere. Rop om nødvendig. Fyll gjerne inn med fargerike ukvemsord.

2. Ta mye buss. Sitt bakerst, helst i grupper, og gjør konsekvent (og høylytt) narr av hver femte passasjer som stiger på. Poenget her er at de hører at du snakker – men skjønner ikke at du mobber dem. Er ikke det festlig?

3. Finn hobbier der du er, for eksempel øl-drikking. Og når det du har valgt å ta deg til ikke holder Amerikansk standard, la alle i en radius på femti feet få høre din misnøye.

4. Diskuter offentlig hvilken total hore din BFF er, i detalj. Hvem hun har ligget med, hvem de hun har ligget med har ligget med, hva en av disse gjorde mens foreldrene trodde han studerte, hva faren hans tjener, hvem du tror tanta hennes har ligget med, hva hun tjener, ja, mulighetene er rett og slett uendelige.

5. Ikke ha noen formening om hvor høyt du egentlig snakker. (Som de fleste kjenner til, slipper ikke myndighetene der borte ut folk som ikke holder et visst desibel-trykk, dette punktet er derfor som en formalitet å regne, red anm.)

6. Kommenter hvordan du ikke liker den lokale kulturen til minst førti innfødte i løpet av ditt opphold.

7. Ikke sett deg inn i det lokale styresettet eller hvordan landet fungerer. De er tross alt bare kommunister hele gjengen uansett.

8. Går noe galt, skyld på de innfødte. Fungerer hver gang.

9. Oppsøk severdigheter og le av dem.

10. Og sist, men ikke minst: Hvis du kan peke ut hvor du er på kartet, er det på tide å reise videre.

God tur.”

One night in Frankfurt.

Dette er jo en blogg, tross alt, og selv om jeg ikke holder samme standarden som enkelte blondere kolleger av meg, skal jeg nå blogge en litt lang (og kanskje bittelitt bitter) blogg om min tur hjem til jul.

For noen dager er bare mye lengre enn andre.

Denne dagen startet med de siste timene av en julefest, frem til rundt klokken to. Jeg sto så opp klokken 0700 til et rom som holdt -2 grader celcius, og en dusj som nektet å tilby vann over 8 grader på samme skala.

Klokken 0800 kom huseieren og inspiserte leiligheten. Eller, inspiserte og inspiserte. Han tasset rundt i ca to minutter og så heller ikke nødvendigheten av å gå inn i alle rommene. Vi håndhilste og ønsket hverandre na shledanou.

Jeg pakket ferdig.

Halv ti. Kjemiseminar, og gårsdagens festligheter begynner å ta meg igjen.

Lunsj på Flora, før vi dro til leiligheten og flyttet alle tingene mine ut. To heislaster og jeg var ute, deretter en drosjesjåfør som skrek til meg på tsjekkisk fordi jeg dro tre snøfnugg inn i bilen hans.

Flyttet ut og inn på under to timer. Rekord.

Lunsj nummer to med flere mennesker, juleavslutning, på to ulike kafeer. Klokken kvart over fire sa jeg takk og god jul og vendte hjem. Der innså jeg at jeg hadde glemt å ta med meg kontorstolen i flyttelasset.

Vi er ikke halvveis i historien engang. Det

Kvart på fem ringer jeg AAA-drosjefolkene. De sier de kommer om 15 min, så jeg går helt ut med bagasjen min, uten nøkler, som jeg la igjen i leiligheten, og venter. Det er, i følge yr.no og diverse nyheter, minus femten grader ute.

Førtifem minutter og flere utålmodige telefonsamtaler til drosjesjåføren senere, idet jeg har begynt å gå oppover mot JzP metrostasjon, kommer omsider drosjen trillende. Hans insisterer på å være en “good driver” og kan kjøre meg dit på “good time”. “How good time?”spør jeg. “30 minutes, maximum” sier han, skråsikker. “Fine.”

En time senere sitter jeg fremdeles i den samme bilen, og titter på snøkaoset utenfor.

Takket være en rekke snarveier og diverse heller tvilsomme manøvre, ankom vi flyplassen ti minutter før bagasjeinnsjekkingen sluttet. Sjåføren løfter faktisk begge koffertene mine bort og inn i terminalen, før han – og dette er en ganske uvanlig gest, spør du meg – rekker meg en slags nøkkelringmedaljong med masse små speil på og sier “Here you go. It’s Hindi.” Jeg takker befippet før jeg drar med med pakkenellikene mine inn til skranke 242 og 243.

Det er kø.

Klokken 1842 blir det min tur, innsjekkingen stenger 1845. Heseblesende kaster jeg boardingkortet og noen ID-kort på skranken og skal til å løfte den største av koffertene opp på båndet, når jeg hører “I need your passport”. Flotte greier. Ned med koffert, åpne, blotte undertøyet mitt for Ruzyne flyplass, huske at jeg faktisk la passet det i den lille kofferten, åpne den, rote rundt, “here you go” og lukke koffertene.

Flyet er en halv time forsinket. Jeg tasser rundt, kjøper noe, drikker noe, spiser noe, og idet jeg går ut fra kiosken etter å ha kjøpt en etterlengtet pose chips, klarer jeg på en eller annen måte å miste den tyngste av posene i flisegulvet. Knus.

Flyet er enda mer forsinket, på ubestemt tid, til og med. Den knuste vinen ligger i en bossdunk på dametoalettet og jeg kjøper en ny vin. Damen i kassen snakker uvanlig dårlig engelsk, så når jeg ber om å få legge Baylies’en jeg kjøpte i sted i samme forseglede taxfree-pose som den nye vinen, ender det med at jeg går derfra med ingen pose i det hele tatt.

Flyet er nå en time forsinket, og jeg har en connecting flight fra Frankfurt og hjem. “Is twenty minutes enough to reach this flight?” spør jeg damen i skranken. Hun ser tvilende på meg før hun svarer “Eh… Not really.”

Hurraluja. Flyet ender til slutt med å være to og en halv time forsinket på grunn av en eller annen avisingsforklaring jeg ikke orket å sette meg inn i, og selv om jeg egentlig hadde vindusplass ender jeg med å måtte sitte i midten fordi flyet er så fullt at jeg kun kunne ha kofferten min under setet foran meg.

Fremme på terminalen i Frankfurt forsvinner plutselig alle passasjerene fra flyet mitt, og jeg må spør en sykt kul vaskepersonell-fyr om hvor service-desken er. Den viser seg å være stengt. Som alt annet klokken halv tolv på natta. Jeg får til slutt spurt meg fram til hvor vi egentlig skal, og der er det selvfølgelig en helvetes kø.

En uniformert type tipser oss om at vi kan gå til noen andre skranker, i etasjen under, og fikse ombookingen der i stedet, så vi bakerst i køen gjør det.

Der nede får vi beskjed om å stille oss i kø, og ikke for å være barnslig, sånn i de sene timer, men jeg står faktisk helt først. Likevel trenger en av disse 60-årige damene som tror de har fortrinnsrett på det meste, seg rett forbi meg og frem til en ledig skranke. De andre bak henne fyller selvfølgelig på, og så står jeg plutselig der, bakerst i køen igjen. Klokka er omtrent kvart på midnatt og tålmodigheten min begynner å bli passe tynnslitt.

Når jeg endelig finner hotellresepsjonen er klokka enda mer, og fyren i atter en skranke viser meg feil vei, så jeg tasser rundt i ca 20 min før jeg finner noen ansatte som er våkne nok til å geleide meg i riktig retning.

Nå har jeg taxfreevarer men ingen troverdig pose å ta dem med meg i, tilbake til flyet. Jeg blir nødt til å legge dem igjen på hotellrommet.

Selv om jeg får tannkost og -krem i resepsjonen, så mangler jeg alt annet, fra deodorant til rene sokker. Hvis den dingsen drosjesjåføren ga meg virkelig var en lykkebringer av noe slag, vil jeg ikke vite hva som ville skjedd om jeg ikke hadde fått den.

Trick

Som jeg har vært inne på før, finnes det ikke pensjonist-taxikort i Tsjekkia; man reiser seg derfor for de eldre på trikken. Såpass har jeg skjønt.

Det jeg derimot ikke forstår, er sånne ting som det som skjedde her om dagen: Trikken er halvfull, den stopper ved Flora kjøpesenter, mer folk går av enn på, så jeg skal til å sette meg på et nyledig sete like ved meg. Jeg kikker meg raskt rundt for jeg strener bort – ingen trengende gamle som trenger sitteplass i nærheten.

Idet jeg snur meg for å sette meg, derimot, ser jeg en eldre herre stå bak meg, som helt tydelig har satt seg fore å ta plassen min. Greit nok for så vidt – problemet er bare at han allerede hadde en sitteplass, fire seter lenger bak, og like langt fra midtutgangen. Men nå har han altså reist seg fra det setet, spurtet frem, og skal ha plassen som JEG hadde blinket meg ut.

Ved en annen anledning opplevde jeg å bli prikket på ryggen av en gammel dame av samme grunn: hun ville ha akkurat den plassen jeg allerede satt på, og IKKE en av de ti andre ledige setene (som for øvrig var plassert like nært utgangen).

Hva i all verden er dette? Finnes det et slags lokalt hierarki i sitteplassene på trikken? Er det bedre utsikt litt lenger fremme? Er det en Tsjekkisk status-ting; Tsjekkerne sitter foran Slovakerne på offentlig transport? Betyr kanskje det å sitte foran midtgangen “Jeg er singel og på leting”? Eller har de sett min utrenthet og gått sammen for å få meg i form?

Jeg skjønner det ikke, og føler sterkt for å gjøre noe med saken. Skape oppstuss. Jeg har for eksempel lenge lekt med tanken på å tilby sitteplassen min til en middelaldrende, hysterisk oversminka dame, en av de som går i stilsikre joggesko og ungdommelige leggvarmere, gjerne kombinert med boblekåpe og belte.
Jeg er nærmere det nå enn noensinne.