Ny kultur.

-->

Jeg flyttet ikke utenlands kun for å oppleve nye kulturer, men det har jo blitt en del av hverdagen det å spise litt ny, rar mat, lære et nytt språk, og ikke minst å takle nye sosiale koder. Enkelte av disse nye kulturaspektene kunne jeg likevel godt ha vært foruten.

Jeg har tidligere nevnt Mr. No-Pants på Facebook. Han er naboen min, og fikk sitt navn fordi han hilste på meg for første gang kun ikledd kun herretrusene sine og en løst ikneppet skjorte. Utover dette noe forkomne – noen vil kanskje si miserable – utseendet, så ser han ut som Josef Fritzl – om det ikke er en for gammel referanse – og snakker verken engelsk eller fransk eller noe som helst språk jeg kan uttrykke meg på. Og uten at jeg har vært inne i leiligheten hans personlig, så ser jeg for meg at det gjerne er et slikt sted hvor luften slår mot en som i en badstue.

Uansett, man dømmer jo ikke folk kun basert på generelle manerer og personlig hygiene, og dette blogginnlegget hadde aldri blitt til hadde det ikke vært for at jeg var tilstede under en lenger samtale mellom Mr. No-Pants og min landlord. De to er nemlig venner, (av en eller annen grunn, for landlorden min er faktisk en ganske elskverdig type), og de to skulle slå av en samtale. Landlorden min var innom for å hente inn leia, og av rene jeg-er-litt-usikker-på-hvordan-man-er-høfligst-mulig-i-dette-landet-årsaker fulgte jeg landlorden min ut av leiligheten og ut i oppgangen. Der sto selvfølgelig Mr.No Pants sto parat, og jeg ble fanget i en tsjekkisk dialog som jeg ikke skjønte noe av.

I alle fall ikke før etter en liten stund.

Mr. No Pants har nemlig ikke noen forståelse for at kroppsspråk til tider kan transcendere lingvistikken: Midt i samtalen med landlorden min får han seg nemlig til å strekke hendene sine ut mot meg (jeg står like overfor ham) og utheve min kvinnelige siluhett rett foran meg. Jeg forteller meg selv gjentatte ganger at jeg befinner meg i en fremmed kultur og at enkelte menn ikke har fulgt helt med i timen og at det kanskje ikke er deres skyld, og at de i alle fall ikke fortjener et hardt spark på grunn av dette, så jeg forholder meg rolig. Helst er jeg vel bekymret for å grise til skoene mine, men det krever likevel en god porsjon selvdisiplin fra min side.

Samtalen fortsetter, jeg ser i blant på landlorden min, som av mer og mer (for meg) forståelige grunner ser rett ned i gulvet, for Mr. No Pants går da over til å indikere puppene mine i den tidligere markerte silhuetten – som jeg fremdeles står midt inni – ved å klemme pølsehendene sine sammen til klør, deretter strekke dem ut, og så lage klør av dem igjen, rett der silhuettens pupper ville vært. Idet han slipper armene sine slapt ned igjen ser jeg – for å si det forsiktig – veldig strengt på landlorden min. Han ser mer ned i bakken enn noensinne.

Etter dette har møtene mellom meg og Mr. No Pants blitt mer anstrengte, kanskje mest fra min side. Det har gått så langt at jeg til og med en gang måtte somle med vilje i trappa (det er fem etasjer) for å unngå å møte ham, som også skulle ut den morgenen.

Jeg kom for sent til tsjekkisken, men det var verdt det.

From Prague to Berlin, and that disco where we didn’t get in.

Uten at jeg tror noe nevneverdig på karma, skjebne, eller horoskop, eller håndflatelesing for den saks skyld, vil jeg påstå at vi møtte usedvanlig mye motstand den helgen i fjor høst da vi egentlig skulle til Polen.

I utgangspunktet skulle jeg, venninne #1 og venninne #2 til Poznan i Polen for å ta et DHLR-kurs (hjerte-lunge redning). Vi skulle egentlig sitte på med noen som kjørte fra Brno, men det skar seg, og siden det ikke går direktetog Praha-Poznan måtte vi innom Berlin, og vi fikk den glimrende ideen: da tar vi en dag i Berlin før vi drar til Poznan til kurset på søndag.
En uke før avreise viser det seg at Brno-folkene heller ikke kan kjøre oss tilbake, og all transport fra Berlin til Praha på søndagen er full, utenom nattbussen: ankomst 05:00 mandags morgen. Tsjekkisktest tre timer senere. Na zdravy.

I alle fall, vi kommer oss på toget på fredagen, og den 5 timer lange turen forløper faktisk så og si uten hindre. Vi kommer frem, bestiller en noe tvilsom sushi på togstasjonen (der servitrisen presterer å snøvle frem “You no speak English? You me want to simplfy?”), og drar til hotellet. Vi har lyst til å sjekke ut utelivet i Berlin, så vi googler noe i retning av “top 10 bars in Berlin” – og det viser seg at uansett hilken nettside det gjelder, må man velge musikkategori først. Og da mener jeg ikke at man får valget mellom pop&rock, country, oldies eller metal – her var det 60s, 70s, 80s, eller 90s, pop, rock, rock&roll, hard rock eller rockabilly, og så videre i andre sannsynlige og usannsynlige (kanskje heller mest det siste) musikkategorier. Selv i resepsjonen ber de oss være mer spesifikk hva gjelder musikktype. Vi gir opp og ber drosjesjåføren kjøre oss til et bra sted.

Han kjører oss til tidenes mest åpenbare horekvartal (eventuelt kjenner jeg bare ikke Berlin godt nok og de er over alt). Vanligvis begynner mistankene å ulme når jeg ser de høye platå-stilett støvlettene deres i glinsende plast, men det viser seg at det er en annen fellesnevner man må se etter for å virkelig kunne konkludere, nemlig: magevesken. Mulig jeg er en ny i “Storby 101” men frem til da hadde magevesken for meg hatt en noe mer uskyldig betydning.

Etter å med dette ha blitt noe ufrivillig klokere på Berlins natteliv, går vi inn på den av barene i området som har mer enn to kunder, setter oss ned og bestiller. Dette er kanskje den mest juleharry baren jeg noensinne kommer til å ha gått på: Dekorasjonene er overalt, og bartenderen vår holder fremdeles på og henger opp ting i løpet av kvelden, for han bare MÅ dekke de 40 kvadratcentimetrene av vegg som enda ikke ser ut som om Rudolf har kastet opp på. Bartenderen ja, han var også en pussig skrue. Det er ikke alle som setter såpass stor pris på at venninne #1 tar på seg lipgloss at de velger å herme etter lipglossbevegelsen hennes hver gang de serverer henne en drink. Etablissementet har for øvrig et toalett i kjelleren, trygt bevoktet av to ganske enkelt hju-MØNGUS karer med helskjegg og turban, som spør pent om 50 cents.
Når vi har fått nok av julebaren, som jeg uheldigvis ikke husker hva heter, drar vi til sossestedet Felix. Det er som å gå ut på Oslo vest, vil jeg i alle fall tro, og alle går i dress eller høye hæler. En usedvanlig sjarmerende type kommenterer endatil venninne #2 sine allstars: “I’m actually surprised you got into this bar with those shoes”. Vi går raskt videre.

Neste drosjesjåfør-anbefaling er utestedet Watergate. Køen er endeløs, men vi kommer i snakk med en eller annen tysker, så køen går raskere. Når vi kommer frem, geleider den ene dørvakten oss rolig ut av køen og til fortauet. Vi spør hvorfor, men han snakker ikke engelsk. Noen tyskere som står der forklarer at utestedet, wait for it: ikke slipper inn de som ikke snakker tysk. Vi – og kanskje spesielt venninne #1 – blir rasende, og etter noe debatt ender det hele med at dørvakten stiller seg med armene i kors ved utgangen, lett vaggende, mens han nynner høylytt på en ugjenkjennelig sang, liksom for å overdøve oss. Litt lattermilde, men fremdeles sjokkerte, går vi videre.
Etter å ha spasert et stykke, der vi mister noen venner og finner noen nye, som vi forresten mister like fort, går vi inn på første og beste – med venninne #2 sine treffende ord – bule. Vi bestiller 3 GT og spiller biljard. En fyr med en snasen ryggsekk prøver å bli med på spillet, men han blir kontant avvist.

Neste morgen står vi opp, spiser frokost, og venter ca et halvt århundre på den rette sightseeingbussen. Og det er den absolutt verste audio-guiden jeg noensinne har hørt. Det hele fremstilles som en dialog mellom to menn, og av en eller annen grunn skiftes mennene ut hele tiden. Kun én av de fjorten ulike stemmene er innfødt i noe som helst engelsktalende land, og han er av alle ting skotsk, som om det skulle gjøre det enklere for oss å forstå. Under hele turen går dialogen omtrent som følger (se for deg noen skikkelig dårlige skuespillere, jeg mener av typen “de som ikke kom videre fra auditionen til MTV reality” kombinert med engelsk av type Olsenbanden):
“-In this park, there are actually many many animals.
-That’s boring, I want to know more about (noe totalt urelatert).
-Whatever… Did you know that there was (et eller annet dyr) here that survived (et eller annet angrep) on the zoo during the war by going under water?
-No!? REALLY!!?
-Yeah, that was a good animal, it sure did good. It sure did good.”
Vi hopper villig av bussen etter å ha sett de obligatoriske severdighetene, venninne #1 drar hjem, mens vi to andre drar på shopping.

Det var for øvrig skandinavere over alt. Det vil overraske meg om det i det hele tatt var noen som var hjemme i Norden den dagen.

Vi drar til togstasjonen etter å ha hentet bagasjen, og kjenner panikkfølelsen bre seg når vi innser at vi har mistet toget vi skulle tatt videre til Poznan den kvelden. På mange måter like greit, for etter litt intens leting innser vi at søndagsbilletten tilbake til Berlin forsvunnet. Vi sjekker alternative busser og tog til Poznan, men det eneste alternativet er å dra på en rundtur med tre togskift, alle med ca 7 minutter tid på å gå av, finne riktig perrong og gå på neste tog. Vi går noe slukøret til billettkontoret og kjøper billett tilbake til Praha. Skjebnen ville ikke at vi skulle til Polen denne helgen.

Man skulle kanskje tro at historien ender der – men nei. Når vi har handlet inn mat til turen, funnet perrong og vogn, ender vi opp i en kupé med en tilsynelatende vennlig herre på kanskje 45-50 år. Vi setter oss til, rydder vekk bagasje og så videre, før den vennlige herren signaliserer at han ønsker å åpne togvinduet. Han snakker en mumlende, uforståelig utgave av tysk, og vi rister på hodet og forklarer på engelsk at togvinduene – som så ofte er tilfelle – ikke går an å åpne. Han ser ut til å ville snakke med sønnene sine (tror vi) som står utenfor vinduet, og gir ikke opp jakten på vindushengslen, som tross alt må være der et sted. Den eldste sønnen peker og signaliserer at han skal sette seg, men den vennlige herren forstår ikke, og leter etter hengslen nærmere setet sitt isteden. Midt i desperasjonen ser det å klø seg i baken, med en mer enn halvveis avkledd ende snudd mot de to andre kupemedlemmene, å være eneste løsning. Når det heller ikke virker, snur han seg og går ut av kupeen og antagelig i retning utgangen av toget.
Vi setter oss i midlertid til for å spise, og når den vennlige herren returnerer er venninne #2 fremdeles ikke ferdig med maten, så han setter seg til å stirre ubeskjemmet på henne. Dette pågår helt til siste bit er forsvunnet. Men man skal kanskje ikke klage, for når den vennlige herren tok av seg skoene ti minutter senere, er vi svært glade for at vi var ferdige med å spise for turen.

Etter en liten stund kommer konduktøren inn og skal sjekke billetter. Den vennlige herren finner ikke billetten sin noe sted. Han sjekker magevesken (ja… vi syntes også det var litt rart med dette tilbakevendende fenomenet) og bagen sin, men den er ikke noe sted. Han unnskylder seg med å si (på tysk) noe om at han er en arbeider, konduktøren parerer med å si at de henter polizei’et hvis han ikke kan gjøre rede for noen billett. Den vennlige herren forsøker å ta ned kofferten min fra hylla, men jeg forklarer at den nok dessverre ikke er hans. Han henter så ned sin egen, men klarer ikke å finne glidelås-tappen. Han fører fingrene langs glidelåsen og håper på det beste likevel, men når det ikke fungerer slenger han den irritert fra seg til et ledig sete på andre siden av kupeen. Den dundrer i veggen og legger seg til ro på seten ved siden av venninne #2. Den vennlige herren forsvinner i noen timer fra kupeen og billettstyret ser ut til å ordne seg.

Når han returnerer er det tydelig at han kommer fra et sted med tappekraner, ettersom lukten av tåfis blander seg med lukten av noko attåt. Den vennlige herren er noe mer førlig enn tidligere, og løfter ned en av posene han har stående på hyllen. De viser seg å være poser med mat, og han river brutalt åpen en pakke sjokoladebananer før han tilbyr dem til oss begge. Den vennlige herren vil ikke ta nei for et svar før etter kanskje tre fulle minutter, der han kontinuerlig holder esken under nesen min og stirrer intenst.

Noe tid går. En ny konduktør skal se billetten etter at vi krysser grensen til Tsjekkia, og nå klarer den vennlige herren faktisk å finne den på første forsøk: den lå i lommen på jakken som hadde ligget på hyllen hele tiden. Han bestemmer seg for å rydde litt opp, og tar blant annet alle sjokobananene ut av pakken og tømmer dem i handleposen med de andre pakkene med mat, før han kaster pakken i det litt for lille bosspannet. Den vennlige herren tilbyr oss så på nytt sjokoladebananer, denne gangen holder han dem rett i hånden som han har strukket ut i ansiktshøyde til oss, først til venninne #2, deretter til meg. Han vil ikke gi seg, og sjokobananen henger i luften foran meg, selv flere minutter inne i en ny samtale med venninne #2.

Omtrent et kvarter før vi ankommer Praha slipper den vennlige herren en usedvanlig kraftig bønne, og den følger oss helt ut av togstasjonen. Something to remember me by, kanskje – men jeg vil si at synet av venninne #2 med hodet presset mot glassveggen bak seg, mens en rynkete hånd prøver å lure en sjokobanan inn i munnen hennes, det er et syn jeg sent vil glemme.