Ny kultur.

-->

Jeg flyttet ikke utenlands kun for å oppleve nye kulturer, men det har jo blitt en del av hverdagen det å spise litt ny, rar mat, lære et nytt språk, og ikke minst å takle nye sosiale koder. Enkelte av disse nye kulturaspektene kunne jeg likevel godt ha vært foruten.

Jeg har tidligere nevnt Mr. No-Pants på Facebook. Han er naboen min, og fikk sitt navn fordi han hilste på meg for første gang kun ikledd kun herretrusene sine og en løst ikneppet skjorte. Utover dette noe forkomne – noen vil kanskje si miserable – utseendet, så ser han ut som Josef Fritzl – om det ikke er en for gammel referanse – og snakker verken engelsk eller fransk eller noe som helst språk jeg kan uttrykke meg på. Og uten at jeg har vært inne i leiligheten hans personlig, så ser jeg for meg at det gjerne er et slikt sted hvor luften slår mot en som i en badstue.

Uansett, man dømmer jo ikke folk kun basert på generelle manerer og personlig hygiene, og dette blogginnlegget hadde aldri blitt til hadde det ikke vært for at jeg var tilstede under en lenger samtale mellom Mr. No-Pants og min landlord. De to er nemlig venner, (av en eller annen grunn, for landlorden min er faktisk en ganske elskverdig type), og de to skulle slå av en samtale. Landlorden min var innom for å hente inn leia, og av rene jeg-er-litt-usikker-på-hvordan-man-er-høfligst-mulig-i-dette-landet-årsaker fulgte jeg landlorden min ut av leiligheten og ut i oppgangen. Der sto selvfølgelig Mr.No Pants sto parat, og jeg ble fanget i en tsjekkisk dialog som jeg ikke skjønte noe av.

I alle fall ikke før etter en liten stund.

Mr. No Pants har nemlig ikke noen forståelse for at kroppsspråk til tider kan transcendere lingvistikken: Midt i samtalen med landlorden min får han seg nemlig til å strekke hendene sine ut mot meg (jeg står like overfor ham) og utheve min kvinnelige siluhett rett foran meg. Jeg forteller meg selv gjentatte ganger at jeg befinner meg i en fremmed kultur og at enkelte menn ikke har fulgt helt med i timen og at det kanskje ikke er deres skyld, og at de i alle fall ikke fortjener et hardt spark på grunn av dette, så jeg forholder meg rolig. Helst er jeg vel bekymret for å grise til skoene mine, men det krever likevel en god porsjon selvdisiplin fra min side.

Samtalen fortsetter, jeg ser i blant på landlorden min, som av mer og mer (for meg) forståelige grunner ser rett ned i gulvet, for Mr. No Pants går da over til å indikere puppene mine i den tidligere markerte silhuetten – som jeg fremdeles står midt inni – ved å klemme pølsehendene sine sammen til klør, deretter strekke dem ut, og så lage klør av dem igjen, rett der silhuettens pupper ville vært. Idet han slipper armene sine slapt ned igjen ser jeg – for å si det forsiktig – veldig strengt på landlorden min. Han ser mer ned i bakken enn noensinne.

Etter dette har møtene mellom meg og Mr. No Pants blitt mer anstrengte, kanskje mest fra min side. Det har gått så langt at jeg til og med en gang måtte somle med vilje i trappa (det er fem etasjer) for å unngå å møte ham, som også skulle ut den morgenen.

Jeg kom for sent til tsjekkisken, men det var verdt det.