Generelle funfacts og lørdag i Tokyo

-->

På metroen er det ofte proppfullt. Mange av passasjerene leser bok, avis, kikker på mobilen, eller sover (det har et navn: "inemuri"), men det er nesten ingen som snakker. Man står altså som sild i tønne når det er rushtid, det er ofte ikke nok håndtak i taket til alle og man må finbalansere hver gang toget krenger eller bremser, men man sier ikke et ord, og prøver for enhver pris å unngå øyenkontakt. Norge kritiseres for å være tilbaketrukne, men dette er next level. 

Metroen er altså ikke nedtagget, slitt eller fylt med gammel reklame.

Man kan få alt mulig med gullstøv i her – jeg har for eksempel sett iskrem, sake, og te. Iskremen kommer enten med gull-strø, eller som er kjempeflak på toppen. Spesielt i Kyoto var det en utpreget ting – man tror visst at det forlenger livet.

Man kan betale i brusautomater på stasjonen med metrokortet, og det er utrolig enkelt. De er overalt, man kan få kjøpt det meste fra dem, og de virker kontant, ikke noe av de der 40 sekundene med skuffer som må flyttes, skruer som må skrus, skuffer som må senkes, luker åpnes. Betal, velg, og bom, så har du en flaske vann på 3 sekunder.

Jeg har forøvrig til gode å se de automatene for brukt kvinneundertøy som man hører om, "Brusera"er, men de er visst tatt ut av produksjon. I tillegg googlet jeg (dessverre) konseptet, og fant ut at det ikke var brukt kvinneundertøy det var snakk om, men pike/skolejenteundertøy. Man kaller det på pent en fetish, men det faller vel inn i en annen litt mindre lovlig kategori. Så det var kanskje like greit at de forsvant.

I denne tankerekken kan jeg jo nevne to andre spesielle ting som landet kan by på - maid cafes og cuddle cafes. På sistnevnte betaler menn for å sove (kun sove) ved siden av en dame. Stirring i øyne i ett minutt koster 1000 yen. Å stryke henne over håret i 3 minutter koster også 1000 yen. Man kan også bli strøket over ryggen, eller få dama til å legge hodet i fanget ditt.

Vi holdt oss til de dyre-relaterte cafeene på vår tur. Sparer denne til neste gang.

De offentlige toalettene i Japan må være de beste i verden. Selv de dårligste tilbyr alltid minst én bås med «western» toalett (de andre er da sånne baljer i gulvet, dog med spylefunksjon), de aller fleste toalettene har oppvarmede seter, noe jeg kommer til å savne, alle har papir, alle er rene, og ikke et eneste har hatt en hendel for å skru på vannet – alle er sensorbasert.

På lørdagen dro vi til fiskemarkedet, som var fantastisk, med masse fersk sjømat og masse folk. Det var som en matfestival med billige smaksprøver på alt mulig spennende. 

Jeg tror jeg spiste en østers på et tidspunkt.

Deretter dro vi til the imperial palace, som også lå i en park, før vi dro til Mega don quixote i Shibuya.

Don quixote er som en ali express i butikkform (dog litt dyrere, og med høyere kvalitet), et seksetasjes mekka hvor de selger alt du kan tenke deg, fra souvenirer, snop, sminke og fargerike sokker, til riskokere, kofferter og nonne-halloweenkostymer. Butikken var overfylt av ting og mennesker, og det var hundrevis av små skjermer og høyttalere som konstant spredte forskjellige typer støy og reklame, samtidig sto det ansatte med skilt som promoterte enkeltprodukter overalt hvor det var plass til å stå.

(jeg prøvde å ikke få for mange personer med på bildet)

Etter den lange uka punkterne vi på hotellrommet før jeg pakket og tok flyet hjem – uten dramatikk, hyggelige medpassasjerer, ingen forsinkelser, og bagasjen kom helt frem.

Takk Tokyo!

Robotrestaurant

-->

Robotrestauranten vi skulle på lå i et regelrett red light district, med sexarbeidere i full flor på hjørner og i døråpninger.

Mens vi ventet på showet innendørs i et barområde, kunne vi på lang avstand høre en amerikaner komme inn i lokalet. Vi gjorde oss små og usynlige i stolene våre, men hun gikk direkte over til bordet vårt og insisterte på å få sette seg, før hun spurte hvor vi var fra (Canada: amazing, Norway: also amah-zing), og begynte å snakke om seg selv - hun var fra California men alle bare hvordan kan du være derfra men hun bare det er egentlig et ganske bra land jeg kommer fra altså jeg lover egentlig kjempebra jeg skjønner ikke at noen kan tro noe annet jeg bare whaaaat? men nå har jeg bodd sju år i Japan da men jeg snakker ikke språket så godt selv om jeg kanskje burde men det er et så vanskelig språk, før hun presenterte seg som Megan, og introduserte den russiske venninnen sin som plutselig materialiserte seg bak henne, Ludmila. De to snakket litt sammen og vi forsøkte desperat å få øyenkontakt med kelnerne for å høre når vi kunne gå fra Meganshowet til Robotshowet, men de var ikke så snakkesalige.

Megan snakket og snakket og snakket, øyenkontakten var ujevn, mimikken minimal. Hun fortalte at japansk var et lett språk å forstå men vanskelig å lære eller egentlig ikke så vanskelig fordi det er så mange vokaler mellom konsonantene som a-rri-ga-to og ko-ni-chi-wa, og hun gestikulerte anslagene til dette flotte språket som hadde både vokaler og konsonanter. Mens hun ramset opp kanskje ti nye ord, kom Ludmila inn i synsfeltet hennes, og Megans utlegning om det japanske språk gled over i at Ludmila var russisk men bodde i Praha og det var der de to hadde møttes og ja hun var faktisk veldig sensitiv i spørsmålet om hvorvidt Ludmila var tsjekkisk eller russisk fordi det var viktig for henne å presisere at Ludmila ikke var tsjekkisk men russisk men nå var det sånn at de to hadde møttes i Praha. Jeg og Neha vekslet mentalt et blikk, da vi to også møttes i Praha. Spennende, svarte Neha prøvende. Så hvordan møttes dere to da? Nytt mentalt blikk. Studiene, svarte Neha vagt. Åja, hvordan da, hvor? Neha forsøkte å være vag igjen men måtte til slutt gi opp: I Praha, faktisk. Megan gikk med dette fullstendig av hengslene: Praha! We have a connection! Du bor i Praha! Dere bor i Praha! Vi har alle en link til Praha!
Megan var på dette tidspunktet begynt å fråde i munnviken. Det høres sikkert ut som om jeg overdriver, men det var fråde, verken mer eller mindre, i hennes høyre munnvik, hurtig tiltagende, og hun enset det ikke engang selv og bare kjørte på. Hva studerte dere? We hardly did, actually, svarte Neha, deilig vagt igjen. Nå meldte Ludmila seg inn, tilsynelatende genuint interessert. Men hva studerte dere faktisk? Vi klare vri oss unna spørsmålene en stund før Frådende Megan fant noe annet å fokusere all sin boblende livskraft/blandingsmisbruk på.

Showet var vanskeligere å beskrive med ord enn det Frådende Megan var. En anmeldelse på nett kalte det "an assault on the senses, but such fun" og det synes jeg oppsummerer showet ganske bra. Det foregikk i et rom på størrelse med en middels gymsal med lavt tak, med en åpning i hver kortende og tre rader ned sitteplasser langs hver langside. På hver av langsidene var det skjermer fra vegg til vegg som viste små filmsnutter av tilsynelatende prepubertale japanske jenter i miniskjørt og fargerike parykker, min personlige favoritt var kortfilmen av korstogsjentene på ponnier i et øde landskap med lange sverd og dyp utringning.

Lysene ble etter hvert senket og det kom en amerikansk stemme over høyttaleren. Den fortalte, mens teksten sto på skjermen på engelsk og japansk, at verden var i ferd med å gå under fordi de smarte robotene hadde tatt over. Men en liten stamme av mennesker var ubeseiret, og de var vår siste sjanse til å nedkjempe tyranniet. Dum-dum-dum! Inn fra hver side rullet det deretter ikke egentlige roboter, men parade-kjøretøy med blinkende lys, liksom-maskingevær, lasershow, og gjerne en lettkledd dame på toppen. Det ble spilt smertefullt bråkete musikk over høyttaleren men det passet på en måte helt perfekt inn. Fra andre siden kommer tilsvarende doninger, men av diverse dyr - panda, megapanda, skilpadde, reke (!), og en dinosaur som både kan fly og sprute ild. De sistnevnte forsvarer menneskeheten (jeg hadde for min del aldri forestilt meg at vi skulle sende rekene inn først for å forsvare oss, men det var nå sånn robotrestauranten så det for seg). Det var også folk utkledd i robotrustning på gulvet omkring som slåss/danset med lydeffekter. Stemmene til alle var erke-amerikanske og åpenbart lipsyncede.

Hvorfor elsket jeg det likevel? Det var så forferdelig dårlig. Kostymene var knapt en barneskoleforestilling verdig og krevde en ganske god fantasi for å leve seg inn i, paradekjøretøyene var bare halvgreit lagd, det var elendig lipsync fra skuespillerne til de amerikanske stemmene, dansen var sjenerøst sagt middelmådig, lydeffektene av sverd og lignende var ute av sync med bevegelsene, skuespillet var utrolig overdrevet, for ikke å snakke om at historiene bak de forskjellige forestillingene var utrolig svake og forferdelig overdrevne. I tillegg var det vel knapt en eneste robot, men heller folk som var utkledd som roboter, ispedd noen få trillende figurer som utelukkende kunne rulle rundt på scenen og feks løfte én arm eller rulle med øynene.

Men det at det var så mye av alt, så, mye energi fra skuespillernes side, så mye farger, lys og lyd, og samtidig så elendig kvalitet på alt, gjorde det på en eller annen måte ufattelig underholdende. Det hjalp selvsagt med en vodka-sprite i et lyspæreformet glass med sugerør og blinkende lys i, men jeg tror jeg ville syntes det var fantastisk uansett.

Det kom to forestillinger til av tilsvarende kvalitet og energi, med pauser til å kjøpe drikke og popcorn (å kalle det en restaurant er å ta hardt i).

Etterpå ble vi gjetet opp fire etasjer med løfte om en gratis drink. Det så ut som innsiden av en diskokule der oppe, og med nesten like mye lyd og lyd som nedenunder. De ansatte gikk rundt med shots og snack til salgs. De fleste ansatte var ca 20 år, men det var én ganske malplassert 60-åring i tweed-dress og vampyrkappe som gikk omkring og solgte popcorn med samme energi og påtatte livsglede som de unge servitørene.

Etterpå ruslet vi hjem igjen, selvsagt med flere tilbud om å betale for menn.

Vi så ikke Frådende Megan igjen.