Generelle funfacts og lørdag i Tokyo

-->

På metroen er det ofte proppfullt. Mange av passasjerene leser bok, avis, kikker på mobilen, eller sover (det har et navn: "inemuri"), men det er nesten ingen som snakker. Man står altså som sild i tønne når det er rushtid, det er ofte ikke nok håndtak i taket til alle og man må finbalansere hver gang toget krenger eller bremser, men man sier ikke et ord, og prøver for enhver pris å unngå øyenkontakt. Norge kritiseres for å være tilbaketrukne, men dette er next level. 

Metroen er altså ikke nedtagget, slitt eller fylt med gammel reklame.

Man kan få alt mulig med gullstøv i her – jeg har for eksempel sett iskrem, sake, og te. Iskremen kommer enten med gull-strø, eller som er kjempeflak på toppen. Spesielt i Kyoto var det en utpreget ting – man tror visst at det forlenger livet.

Man kan betale i brusautomater på stasjonen med metrokortet, og det er utrolig enkelt. De er overalt, man kan få kjøpt det meste fra dem, og de virker kontant, ikke noe av de der 40 sekundene med skuffer som må flyttes, skruer som må skrus, skuffer som må senkes, luker åpnes. Betal, velg, og bom, så har du en flaske vann på 3 sekunder.

Jeg har forøvrig til gode å se de automatene for brukt kvinneundertøy som man hører om, "Brusera"er, men de er visst tatt ut av produksjon. I tillegg googlet jeg (dessverre) konseptet, og fant ut at det ikke var brukt kvinneundertøy det var snakk om, men pike/skolejenteundertøy. Man kaller det på pent en fetish, men det faller vel inn i en annen litt mindre lovlig kategori. Så det var kanskje like greit at de forsvant.

I denne tankerekken kan jeg jo nevne to andre spesielle ting som landet kan by på - maid cafes og cuddle cafes. På sistnevnte betaler menn for å sove (kun sove) ved siden av en dame. Stirring i øyne i ett minutt koster 1000 yen. Å stryke henne over håret i 3 minutter koster også 1000 yen. Man kan også bli strøket over ryggen, eller få dama til å legge hodet i fanget ditt.

Vi holdt oss til de dyre-relaterte cafeene på vår tur. Sparer denne til neste gang.

De offentlige toalettene i Japan må være de beste i verden. Selv de dårligste tilbyr alltid minst én bås med «western» toalett (de andre er da sånne baljer i gulvet, dog med spylefunksjon), de aller fleste toalettene har oppvarmede seter, noe jeg kommer til å savne, alle har papir, alle er rene, og ikke et eneste har hatt en hendel for å skru på vannet – alle er sensorbasert.

På lørdagen dro vi til fiskemarkedet, som var fantastisk, med masse fersk sjømat og masse folk. Det var som en matfestival med billige smaksprøver på alt mulig spennende. 

Jeg tror jeg spiste en østers på et tidspunkt.

Deretter dro vi til the imperial palace, som også lå i en park, før vi dro til Mega don quixote i Shibuya.

Don quixote er som en ali express i butikkform (dog litt dyrere, og med høyere kvalitet), et seksetasjes mekka hvor de selger alt du kan tenke deg, fra souvenirer, snop, sminke og fargerike sokker, til riskokere, kofferter og nonne-halloweenkostymer. Butikken var overfylt av ting og mennesker, og det var hundrevis av små skjermer og høyttalere som konstant spredte forskjellige typer støy og reklame, samtidig sto det ansatte med skilt som promoterte enkeltprodukter overalt hvor det var plass til å stå.

(jeg prøvde å ikke få for mange personer med på bildet)

Etter den lange uka punkterne vi på hotellrommet før jeg pakket og tok flyet hjem – uten dramatikk, hyggelige medpassasjerer, ingen forsinkelser, og bagasjen kom helt frem.

Takk Tokyo!