Jeg sto, for å være helt eksakt, ved bro nummer to fra Magasin, over åen i Århus klokka tre natt til søndag, da jeg lærte et nytt ord. Jeg hadde akkurat låst opp sykkelen, festet sykkellyktene og kastet håndveska oppi den veldig danske sykkelkurven min, da jeg snudde meg og oppdaget en mann på bagasjebrettet. Jeg så på ham, han så på meg, og ropte noe i retning av "spiisniigl!" mens han inviterte til skål med ølflaska si. Spiisniigl ble bakket opp av kameraten, la oss kalle ham Kartååfl, i hva enn det var han ville, mens jeg lurte på hvor full han var, og hvor full han egentlig trodde JEG var.
-Gå av, kommanderte jeg til Spiisniigl, mens jeg rolig ignorerte Kartååfls protester.
Spiisniigl gikk av, og etter at jeg hadde vrengt sykkelen i riktig retning og gått omlag ti meter, hører jeg Kartååfl rope: - Hun er bare en sånn en SYKKELBITCH!
tirsdag 28. april 2009
fredag 24. april 2009
Flensburg
Mandag fikk guden for transport og kultur en ny sjanse til å teste grensene mine.
Jeg skulle ta med meg lillesøsteren min til Flensburg på harrytur, en tretimers busstur hver vei. Vi endte i den bussen som hadde et titalls middelaldrende kvinner i finne-seg-selv-i-et-eller-annet-studie-jeg-ikke-vet-noe-om-men-som-jeg-alltid-har-hatt-lyst-til-å-prøve-krisa. Med sanghefter, jeg bare sier det. Og påføring av blå glitterneglelakk.
Etter et kvarter var det åpenbart på høy tid å ta fram gello-shotsene.
-Vil du ha?
-Nei takk, svarte jeg. Jeg ber om unnskyldning om du synes jeg er prippen, men jeg pleier å vente til klokka er over ni før jeg knerter den første flaska.
Bussjåføren var også en eiendommelig fyr.
-If there are anyone going to Flensburg, please come down to mee-ee! kvitret han gjennom høyttaleranlegget, og jeg måtte sjangle meg ned trappa og bekrefte at nei, vi hadde ikke med noen bagasje i bagasjerommet, og deretter karre meg tilbake til plassen min, i en buss som kjørte i halvfems kilometer i timen. Eller deromkring.
"Jentegjengen" som hadde dandert seg så fint rundt oss, var åpenbart på sin egen lille harrytur, uten noen form for plan om å ta igjen tapt søvn, på tross av at bussen gikk ukristelig tidlig om morgenen. Og så er det jo helt på sin plass å synge når noen har fødselsdag.
Damen over midtgangen for meg lente seg etterpå mot meg, mens hun strakte frem en isboks. -Hva med litt brownies, da?
Jeg skulle ta med meg lillesøsteren min til Flensburg på harrytur, en tretimers busstur hver vei. Vi endte i den bussen som hadde et titalls middelaldrende kvinner i finne-seg-selv-i-et-eller-annet-studie-jeg-ikke-vet-noe-om-men-som-jeg-alltid-har-hatt-lyst-til-å-prøve-krisa. Med sanghefter, jeg bare sier det. Og påføring av blå glitterneglelakk.
Etter et kvarter var det åpenbart på høy tid å ta fram gello-shotsene.
-Vil du ha?
-Nei takk, svarte jeg. Jeg ber om unnskyldning om du synes jeg er prippen, men jeg pleier å vente til klokka er over ni før jeg knerter den første flaska.
Bussjåføren var også en eiendommelig fyr.
-If there are anyone going to Flensburg, please come down to mee-ee! kvitret han gjennom høyttaleranlegget, og jeg måtte sjangle meg ned trappa og bekrefte at nei, vi hadde ikke med noen bagasje i bagasjerommet, og deretter karre meg tilbake til plassen min, i en buss som kjørte i halvfems kilometer i timen. Eller deromkring.
"Jentegjengen" som hadde dandert seg så fint rundt oss, var åpenbart på sin egen lille harrytur, uten noen form for plan om å ta igjen tapt søvn, på tross av at bussen gikk ukristelig tidlig om morgenen. Og så er det jo helt på sin plass å synge når noen har fødselsdag.
Damen over midtgangen for meg lente seg etterpå mot meg, mens hun strakte frem en isboks. -Hva med litt brownies, da?
Abonner på:
Kommentarer (Atom)