Flensburg

Mandag fikk guden for transport og kultur en ny sjanse til å teste grensene mine.
Jeg skulle ta med meg lillesøsteren min til Flensburg på harrytur, en tretimers busstur hver vei. Vi endte i den bussen som hadde et titalls middelaldrende kvinner i finne-seg-selv-i-et-eller-annet-studie-jeg-ikke-vet-noe-om-men-som-jeg-alltid-har-hatt-lyst-til-å-prøve-krisa. Med sanghefter, jeg bare sier det. Og påføring av blå glitterneglelakk.
Etter et kvarter var det åpenbart på høy tid å ta fram gello-shotsene.
-Vil du ha?
-Nei takk, svarte jeg. Jeg ber om unnskyldning om du synes jeg er prippen, men jeg pleier å vente til klokka er over ni før jeg knerter den første flaska.

Bussjåføren var også en eiendommelig fyr.
-If there are anyone going to Flensburg, please come down to mee-ee! kvitret han gjennom høyttaleranlegget, og jeg måtte sjangle meg ned trappa og bekrefte at nei, vi hadde ikke med noen bagasje i bagasjerommet, og deretter karre meg tilbake til plassen min, i en buss som kjørte i halvfems kilometer i timen. Eller deromkring.

"Jentegjengen" som hadde dandert seg så fint rundt oss, var åpenbart på sin egen lille harrytur, uten noen form for plan om å ta igjen tapt søvn, på tross av at bussen gikk ukristelig tidlig om morgenen. Og så er det jo helt på sin plass å synge når noen har fødselsdag.
Damen over midtgangen for meg lente seg etterpå mot meg, mens hun strakte frem en isboks. -Hva med litt brownies, da?