Tanker om offentlig transport i Praha

Offentlig transport i Tsjekkia e ein opplevelse i seg sjøl.

For eksempel va me på ansatur for litt si, og me kjørte den skrøpeligaste, minst 40 år gamle Sovjet-rutebussen hjem igjen. Til og med gamle ekstrapassasjer Stalin (mulig at han bare ligna) fremst i bussen tviholdt seg fast i de tri timene turen varte. Me fekk ikkje eingang lov te å ver full buss, så me måtte kasta någen øve i den andre, kule, airconditiona bussen så vår gruppa tok opp te hotellet. Ikkje kunne sjåføren veien heller, så han slapp oss av omtrent ein kilometer vekke fra skolen, itte å ha sirkla området i et kvarter.

Og når eg tar trikken te skolen, så ser eg for meg at dette e det eg gjekk glipp av på ungdomsskolen: Å kjøra hvite busser.
I Norge har eldre mennesker ofte taxikort og slippe å slepa seg te bussen. Her hale derimot hundre og førti år gamle damer seg opp på trikken med dødsforakt, itte å ha slengt bagasjen (svært ofte i form av en stråkurv, av ein eller annen merkelig grunn så eg ikke har fått has på ennå) inn først. Om bord tviholde de seg til stengene ein kan holda i, for sitta kan de ikkje: kvert einaste sete e allerede okkupert av enda eldre mennesker. Alle sammen er de maks 120cm høye på grunn av pukkelrygg eller noe som ligner, de veier maks førti kilo, og det er bare de virkelig kule gamle som har farget deler av håret sitt oransj eller rosa. Å gå om bord på offentlig transport på dagtid i Praha må være som å gå rett inn i Auschwich.

Dette med personlig hygiene e någe så ein virkelig merke på metroen når ein akkurat har klart å skvisa seg inn som nummer etthundreogfemti i éi vogn i rushtiå, og lykken snus til sjokk idet ein snur seg og står ansikt til ansikt med ein tsjekkisk armhule. Ubeskrivelig.

Motemessig e di heller ikkje heilt me, tsjekkerne. Ser du et menneske på trikken me kler fra di siste fem års moteblader, så e det 99% sikkert ein udlending. Du tenke kanskje at dette e veldig nedlatende og dømmende overfor tsjekkerne, og det kan eg innrømma at det e, men det e ikkje desto mindre fullstendig sant. De har flere ”2nd hand”-shops som reklamere med britiske klær, og sjapper med navn som ”London-nails”, ”Euro-nails”, eller ”Nails – the american way”, enn de har matbutikker. Og koffår Storbritannia e så voldsomt populære når det kommer te mote her nede har eg heller ikkje skjønt; når hørte ein sist at britiske jenter e så himla flinke te å kle seg.