Kancelář - 1.kontor, 2.byrå, 3.et endeløst rot

Jeg er en enkel sjel fra Norge - jeg er vant til at man blir sendt ut fra etaten med førti informasjonshefter og en følelse av at man glemte noe i befippelsen.

I Tsjekkia fungerer ting litt annerledes, i alle fall om man ikke snakker språket. Ingen over tredve kan et ord engelsk med mindre de har studert det, og selv da snakker de bare litt bedre engelsk enn bestemora di. Dette medfører at man må enten gå hjem med uforrettet sak, eller stille seg i kø og håpe at den som snakker passabelt engelsk blir ledig før de stenger.

Jeg studerer jo egentlig, og da må man ha et sted å lese. Biblioteket i enden av den grønne metrolinjen er den nyeste bygningen i nordre Bohemia, og har både knapp på veggen for å skylle ned, air conditioning, og sprø, moderne strektegninger på veggene.

De hadde meg allerede ved "vegg-knapper på do".

Men biblioteket fylles raskt opp utover i semesteret, så jeg ville derfor prøve ut et av de små, separate leserommene i øverste etasje.

Så jeg gikk, naturlig nok vil jeg si, til informasjonsskranken der jeg registrerte meg og fikk biblioteksadgang for et år siden. Feil, jeg måtte gå helt inn og opp en etasje til infoen der.

Så jeg tuslet inn og opp til kontor 2, fortalte hva jeg ville, og betalte mine 90 tsjekkere for en halv dags leie. For dette (og vi snakker om 30 NOK, bare for å gi et slags perspektiv) printet de ut en kvittering i to A4-eksemplarer, som jeg måtte signere.

Etter mye om og men fant de for øvrig ut at jeg hadde feil såkalt adressestatus, og at jeg måtte fremvise bevis for at jeg bodde her permanent om jeg ønsket å leie.
Selv for en dag?
Selv for en dag.
Men jeg er jo student ved det medisinske tredjefakultetet, har beviselig vært det i et år, og det er jo tusen timer obligatorisk undervisning der?
Hjelper ikke.
Eh okei, hva med et aldri så liten kikk på det passet jeg tok bryet med å ta med meg fordi jeg visste at dere var litt vanskelige?
Hjelper ikke.
Hva kan jeg vise, da?
Mnei aner ikke.. Husleiekontrakt kanskje?

Så jeg fikk mine 90 tsjekkere tilbake, signerte de to nye A4-kvitteringene og gikk hjem og hentet kontrakten. (Merk her at det verken er stempler eller vannmerker eller noe som helst viktig ved denne kontrakten, jeg kunne basically bare ha funnet på en og signert den selv - men igjen: hadde jeg bare snakket tsjekkisk.)

Så. Neste dag tropper jeg opp på kontor nummer 2, med både pass, student-ID, kontrakt og ellers alle mulige dokumenter de kan tenke seg å spørre om, dog med en selvsikkerhet som er gått litt ut av meg etter en halvtime i kø for den engelskstammende.
Alt denne kan si, er at jeg må ned på kontor 1 isteden, det var de som håndterte sånne adressegreier.

Tass tass tass, kø.
Alt de sjekker er at navnet mitt står i kontrakten. Så oppgraderer statusen min (som i en annen etteretningsorganisasjon) og jeg kan be om å få leie et rom for ettermiddagen. Dessverre, sånt er det kontor 2 som fikser.

Sukk tass tass tass, kontor 2, penger, kvittering, kvittering, vente.
Sorry, this is the first time we are doing this.
Så hvordan kan det sitte tjue mennesker i hver sin boks oppe i sjette, tenkte jeg, men har lært å holde kjeft foran det tsjekkiske byråkratiet.
Tjue minutter kaudervelsk og klikking.
Hehe. We are sorry for the time.
Jeg smiler tilbake, bredt, og prøver å puste rolig.

Så, omsider, etter masse tass og stress får jeg altså ettermiddagsboksen min i sjette. Ti minutter inne i min avmålte tid der inne skjønner jeg at det antakelig vil være lurt å bestille semesterplass nå, mens folkene jeg har snakket med fremdeles er der nede, så jeg småløper ned (i det minste bort til heisen), og styrter ut for å snakke med dem.

Det har i mellomtiden vært vaktskifte.
En dame påstår hun kan engelsk, så jeg fremfører mitt noble ærend og hun ber meg gå ned i galleriet og snakke med dem der.
Galleriet?
Yes. Det er ved siden av kontor nummer 1.
Okei. Litt pussig, men galleri er såpass internasjonalt at jeg har vanskelig for å tro at hun kan ha sagt feil.

Tass tass tass galleri.
Excuse me, er det dere som styrer med de kontorene i sjette? Prøver jeg meg, freidig nok går jeg rett på engelsk. Det hadde vært en lang dag.
De ser på meg som om jeg var fra Norge.
Eller, øh... legger jeg nølende til. Vet dere hvem det kan være?
De rister på hodet og småsnakker litt kaudisk mellom seg. Rister på hodet på ny. Jeg smiler høflig og tasser inn og opp tilbake til kontor 2.
Samme dama var gudskjelov ledig, og jeg forklarer situasjonen. Hun utviser så den største service-handlingen jeg har opplevd i det året jeg har bodd her: hun følger meg helt ned til galleriet.

Og nå kommer det: Jeg har altså tasset i skyttel mellom kontor 1 og 2 i dagevis, men det viser seg altså nå at kontoret jeg egentlig skulle til, ligger - wait for it - BAK EN SKJULT DØR I GALLERIET.
Ja, du leste riktig: Skjult. Dør. Folk. Innenfor. Gallerister. Ukjent. Med. Dette.

Etter denne oppdagelsen gikk alt i skikkelig leopardfart, i alle fall sammenlignet med resten av systemet. Så lenge jeg bare kunne komme tilbake dagen etter - klokken ett, av en eller annen grunn - og signere seks nye kontrakter. Fire for selve kontoret, to for betalingen - som for øvrig skjedde i kontoavdelingen som det viser seg at de har, når en går inn til trappene på toalettsoden og inn døren rett fram. Jeg ble selvfølgelig geleidet - man slipper ikke noen amerikaner (jeg gidder ikke nekte lenger) løs på et tsjekkisk bibliotek, om det ble bygget aldri så mye i fjor.

La meg altså få oppsummere denne klassiske tsjekkiske markedsføringsstrategien i to logiske steg:
1) Biblioteket leier ut små kontorer øverst, inne i bygget.
2) For å leie dem må man gå ned seks etasjer, ut av biblioteket, inn på et galleri og vite at det finnes en skjult dør der - det er hvis man på forhånd vet at man står i de rette bøkene.

Jeg har ikke hatt det så gøy siden jeg ikke skjønte poenget med Nintendo 64's Zelda. Men der hadde jeg i det minste et sverd.