Jeg skulle ønske jeg hadde råd til å erklære at jeg aldri mer skal reise med Norwegian.
Jeg hater dem mer enn jeg hater timene med medical czech. Norwegian gir meg alltid problemer, om det så er innsjekking, stjålet iPod, bagasjemisting, forsinkede avganger, sur kaffe til 20 kr, eller sterkt begrenset benplass, jeg nevner i fleng.
I går, derimot, bestemte de seg for å sette mitt zen-aktige forhold til verden på en prøvelse verre enn noen de før har kommet på.
Jeg skulle til København for å treffe noen studieveninner. Jeg ankom Ruzyne, sjekket inn, gikk gjennom den sedvanlige hudkremen-min-er-ikke-C4-sjekken, fant gaten min og satte meg ned, midt blant en bøling med dansker (pluss en uvanlig høylytt svenske som antakelig følte seg litt i mindretall).
For å gjøre en 5 timers lang historie kort, så satt vi fremdeles og ventet klokken kvart på ett på natta, og det eneste man visste med sikkerhet var at det var 20cm snø i København, og at flyet som skulle hente oss i Praha enda ikke hadde lettet derfra. Og ikke for å være veldig fjell-abete her, men Kastrup burde antakelig, som en relativt sentral flyplass, ha forutsett at det kom til å sne med enn 20 millimeter en gang i fremtiden.
Uansett, den neste timen prøver jeg først å snakke med vekterne som går forbi, de henviser meg til en informasjonsdesk som viser seg å være stengt, en politimann tusler runden sin og forteller meg om en døgnåpen informasjonsdesk i terminal 1 (som ikke hjelper oss på terminal 2 noe videre), jeg ringer Norwegians “nødnummer” men de har stengt, og jeg prøver som siste utvei å snøvle fram noen danske gloser for å høre hva de andre vet.
Rosinen i pølsa, eller hva enn det heter, kommer når vi har fått endelig beskjed om at flighten er kansellert, vi har gått ned, ut av terminalen og opp til innsjekkingsområdet, og dama bak skranken kan tilby meg én natt på hotell og en flyvning til Trondheim i morgen tidlig.
- But I don’t want to go to Trondheim, sier jeg, trøtt og litt forvirret. Trondheim?? – I am meeting someone in Copenhagen, and that’s where I have return tickets from.
- All we can offer you tomorrow is a flight to Trondheim. Or Bergen, later in the evening.
- What am I supposed to do in Bergen? I need to get to Copenhagen!
- We can’t help you with that. Do you want the night in a hotel?
- I have a flat; I don’t need a night in a hotel. I need you to take me to Copenhagen.
- Well. We can’t help you with that.
- How about on Sunday?
- Then you can go to Oslo.
Jeg himler med øynene. Inni meg, siden jeg er over 20.
- So... Can I get a refund or something, at least?
- No. You can change your tickets to another weekend, but you cannot get a refund.
Jeg tar drosje hjem klokken tre på natta med en sjåfør som antakelig hadde glemt å ta ritalinen sin den dagen.
lørdag 27. november 2010
mandag 15. november 2010
Biltur.
Dette er en (sann) historie om min mor, som en gang deltok på et eller annet slags matlagingskurs, langt uti Gokk utenfor byen vi bodde i. Hun hadde ikke bil, så hun måtte avtale å sitte på med en av de andre kursdeltakerne. Uheldigvis valgte min mor å kjøre med den eldste damen som var der – så gammel var hun, at hadde hun gått på en buss ville selv Gunnar Sønsteby ha hoppet opp og tilbudt henne plassen sin.
Uansett, kurset slutter, det er kveld og bekmørkt, og min mor går ut sammen med Damen til Damens bil. Begge stiller seg på passasjersiden.
“Nei…” utbryter Damen forbauset, der hun står med hånden på passasjerdøren. “Du skal jo sitte der?”
Hun peker ivrig på førersetet. Med all respekt for min mor, så mener jeg at hun burde ha skjønt tegningen allerede her.
“Nei”, sier min mor, litt usikker. “Jeg har jo ikke engang sertifikatet?”
“Å… Åja. Ja, det sa du jo.” skal Damen ha sagt da, før tusler rundt bilen og setter seg bak rattet.
Gokk kommune finansierer som kjent verken gatelys, veier der to biler kan passere gjennom hele traseen, eller fylling av hull i veien.
Etter fem minutter opptrår alle disse tre problemene samtidig, og Damen utbryter:
“Der er det et hull! Og det kommer en bil imot! Hva skal jeg gjøre? Hva gjør jeg nå?”
Damen slipper rattet – men ikke gasspedalen – og henvender seg spørrende til min mor. Min mor gjentar at hun ikke har lappen, litt mer panisk denne gangen, og like etter kjører den motgående bilen opp på jordet for å unngå å kollidere med Damens bil.
Avkjørsler og sånt kan være noe herk, spesielt når man kommer ut på motorveien.
“Hvor skal vi kjøre av hen?” spør Damen og snur seg og ser på min mor. “Der? Oisann. Kan vi snu nå?”
Gjerne ikke på motorveien?
“Ehh… jeg er ikke helt sikker på hvor vi bør kjøre”, svarer min mor, passasjeren, mens hun tviholder på takhåndtaket. “Kanskje opp ved sykehuset?”
På dette tidspunktet holder Damen stødige 120 kilmeter i timen, det er bekmørkt, og det er motorvei.
“Årh, det er så vanskelig…” sutrer Damen. “Skiltene kommer jo så fort!”
Min mor repeterer på dette tidspunktet alle barneskolebønner hun kan komme på.
“Åh! Hva sto det der?”
Min mor er fremdeles litt uklar på nøyaktig hvordan det har seg at de begge kom seg hjem i én bit; det siste hun kan fortelle av turen, er når Damen, fremdeles i samme solide hastighet, lener seg over min mor og peker. “Hva betyr det skiltet der nå igjen?”
Uansett, kurset slutter, det er kveld og bekmørkt, og min mor går ut sammen med Damen til Damens bil. Begge stiller seg på passasjersiden.
“Nei…” utbryter Damen forbauset, der hun står med hånden på passasjerdøren. “Du skal jo sitte der?”
Hun peker ivrig på førersetet. Med all respekt for min mor, så mener jeg at hun burde ha skjønt tegningen allerede her.
“Nei”, sier min mor, litt usikker. “Jeg har jo ikke engang sertifikatet?”
“Å… Åja. Ja, det sa du jo.” skal Damen ha sagt da, før tusler rundt bilen og setter seg bak rattet.
Gokk kommune finansierer som kjent verken gatelys, veier der to biler kan passere gjennom hele traseen, eller fylling av hull i veien.
Etter fem minutter opptrår alle disse tre problemene samtidig, og Damen utbryter:
“Der er det et hull! Og det kommer en bil imot! Hva skal jeg gjøre? Hva gjør jeg nå?”
Damen slipper rattet – men ikke gasspedalen – og henvender seg spørrende til min mor. Min mor gjentar at hun ikke har lappen, litt mer panisk denne gangen, og like etter kjører den motgående bilen opp på jordet for å unngå å kollidere med Damens bil.
Avkjørsler og sånt kan være noe herk, spesielt når man kommer ut på motorveien.
“Hvor skal vi kjøre av hen?” spør Damen og snur seg og ser på min mor. “Der? Oisann. Kan vi snu nå?”
Gjerne ikke på motorveien?
“Ehh… jeg er ikke helt sikker på hvor vi bør kjøre”, svarer min mor, passasjeren, mens hun tviholder på takhåndtaket. “Kanskje opp ved sykehuset?”
På dette tidspunktet holder Damen stødige 120 kilmeter i timen, det er bekmørkt, og det er motorvei.
“Årh, det er så vanskelig…” sutrer Damen. “Skiltene kommer jo så fort!”
Min mor repeterer på dette tidspunktet alle barneskolebønner hun kan komme på.
“Åh! Hva sto det der?”
Min mor er fremdeles litt uklar på nøyaktig hvordan det har seg at de begge kom seg hjem i én bit; det siste hun kan fortelle av turen, er når Damen, fremdeles i samme solide hastighet, lener seg over min mor og peker. “Hva betyr det skiltet der nå igjen?”
lørdag 13. november 2010
Hansker
Det er ikke ofte det skjer, men noen ganger ender jeg opp i den fulleste metrovogna, i den rusheste tida, med de gærneste passasjerene.
En av de gangene var på torsdag. Det var så pakket med folk, at hver gang noen skulle ut måtte de gå så tett at de dro veska mi mellom seg ut på perrongen. Da toget satte seg i bevegelse igjen etter Mustek, sto jeg med strak arm og hold for livet fast til min lille bit av de røde stengene.
Plutselig kjenner jeg noe stryke varsomt langs peke-og langfingeren min, og jeg gjør mitt beste for å få øye på hva i all verden det er som skjer der borte. Og jeg oppdager altså følgende: Et kvinnemenneske på noen og tyve, som tilfeldigvis har samme nesehøyde som hånden min, stryker den rennende nesen sin langs den – gudskjelov – behanskede hånda mi. På lyse dagen og i alles åsyn, midt i en metrovogn.
Det verste var at jeg kunne ikke flytte hånda heller – toget var i ferd med å senke farten, og hadde jeg sluppet taket ville jeg ha veltet fjorten gamle damer og en tvillingvogn. Men du kan banne på at jeg rygget passe raskt bakover ved neste stopp.
En av de gangene var på torsdag. Det var så pakket med folk, at hver gang noen skulle ut måtte de gå så tett at de dro veska mi mellom seg ut på perrongen. Da toget satte seg i bevegelse igjen etter Mustek, sto jeg med strak arm og hold for livet fast til min lille bit av de røde stengene.
Plutselig kjenner jeg noe stryke varsomt langs peke-og langfingeren min, og jeg gjør mitt beste for å få øye på hva i all verden det er som skjer der borte. Og jeg oppdager altså følgende: Et kvinnemenneske på noen og tyve, som tilfeldigvis har samme nesehøyde som hånden min, stryker den rennende nesen sin langs den – gudskjelov – behanskede hånda mi. På lyse dagen og i alles åsyn, midt i en metrovogn.
Det verste var at jeg kunne ikke flytte hånda heller – toget var i ferd med å senke farten, og hadde jeg sluppet taket ville jeg ha veltet fjorten gamle damer og en tvillingvogn. Men du kan banne på at jeg rygget passe raskt bakover ved neste stopp.
fredag 12. november 2010
Taxi!
Det fine med å bo i Øst-Europa er jo at det er det nye Danmark, rent pengemessig (og språkmessig, vil noen måske hevde). Jeg tar derfor drosje både titt og ofte, til skolen hvis jeg forsover meg, hjem fra byen, til Palladium kjøpesenter, til flyplassen og så videre.
En gang tok jeg derimot 119-bussen fra flyplassen da jeg skulle hjem. Den hostet og harket seg av gårde, før den endelig kastet inn håndkleet halvveis til endestoppet, rullet inn på et busstopp og åpnet dørene. Det var så sent at trikken hadde sluttet å gå, så jeg ringte etter drosje.
Where are you?
Godt spørsmål, tenkte jeg. Ehm.. jeg står ved en Billa butikk mellom flyplassen og Dejvicka? prøvde jeg.
Du må være mer spesifikk.
Ehh.. det er en skole her.. Jeg leste opp det fulle navnet på skolen fra et skilt.
Du må være mer spesifikk.
Okei.. Jeg står i krysset ved den og den gaten.
Du må være mer spesifikk.
Jaha. Hva vil du vite, da?
Nei, er det noen andre severdigheter i nærheten?
Jeg løftet blikket, og en åtte ganger fire meter stor plakat av to lettkledde blondiner dundret inn i synsfeltet.
Jeg stotret meg langsomt gjennom navnet nederst på bildet.
Yes! Det vet vi hvor er! Vi er der om fem minutter!
En gang tok jeg derimot 119-bussen fra flyplassen da jeg skulle hjem. Den hostet og harket seg av gårde, før den endelig kastet inn håndkleet halvveis til endestoppet, rullet inn på et busstopp og åpnet dørene. Det var så sent at trikken hadde sluttet å gå, så jeg ringte etter drosje.
Where are you?
Godt spørsmål, tenkte jeg. Ehm.. jeg står ved en Billa butikk mellom flyplassen og Dejvicka? prøvde jeg.
Du må være mer spesifikk.
Ehh.. det er en skole her.. Jeg leste opp det fulle navnet på skolen fra et skilt.
Du må være mer spesifikk.
Okei.. Jeg står i krysset ved den og den gaten.
Du må være mer spesifikk.
Jaha. Hva vil du vite, da?
Nei, er det noen andre severdigheter i nærheten?
Jeg løftet blikket, og en åtte ganger fire meter stor plakat av to lettkledde blondiner dundret inn i synsfeltet.
Jeg stotret meg langsomt gjennom navnet nederst på bildet.
Yes! Det vet vi hvor er! Vi er der om fem minutter!
onsdag 10. november 2010
Kancelář - 1.kontor, 2.byrå, 3.et endeløst rot
Jeg er en enkel sjel fra Norge - jeg er vant til at man blir sendt ut fra etaten med førti informasjonshefter og en følelse av at man glemte noe i befippelsen.
I Tsjekkia fungerer ting litt annerledes, i alle fall om man ikke snakker språket. Ingen over tredve kan et ord engelsk med mindre de har studert det, og selv da snakker de bare litt bedre engelsk enn bestemora di. Dette medfører at man må enten gå hjem med uforrettet sak, eller stille seg i kø og håpe at den som snakker passabelt engelsk blir ledig før de stenger.
Jeg studerer jo egentlig, og da må man ha et sted å lese. Biblioteket i enden av den grønne metrolinjen er den nyeste bygningen i nordre Bohemia, og har både knapp på veggen for å skylle ned, air conditioning, og sprø, moderne strektegninger på veggene.
De hadde meg allerede ved "vegg-knapper på do".
Men biblioteket fylles raskt opp utover i semesteret, så jeg ville derfor prøve ut et av de små, separate leserommene i øverste etasje.
Så jeg gikk, naturlig nok vil jeg si, til informasjonsskranken der jeg registrerte meg og fikk biblioteksadgang for et år siden. Feil, jeg måtte gå helt inn og opp en etasje til infoen der.
Så jeg tuslet inn og opp til kontor 2, fortalte hva jeg ville, og betalte mine 90 tsjekkere for en halv dags leie. For dette (og vi snakker om 30 NOK, bare for å gi et slags perspektiv) printet de ut en kvittering i to A4-eksemplarer, som jeg måtte signere.
Etter mye om og men fant de for øvrig ut at jeg hadde feil såkalt adressestatus, og at jeg måtte fremvise bevis for at jeg bodde her permanent om jeg ønsket å leie.
Selv for en dag?
Selv for en dag.
Men jeg er jo student ved det medisinske tredjefakultetet, har beviselig vært det i et år, og det er jo tusen timer obligatorisk undervisning der?
Hjelper ikke.
Eh okei, hva med et aldri så liten kikk på det passet jeg tok bryet med å ta med meg fordi jeg visste at dere var litt vanskelige?
Hjelper ikke.
Hva kan jeg vise, da?
Mnei aner ikke.. Husleiekontrakt kanskje?
Så jeg fikk mine 90 tsjekkere tilbake, signerte de to nye A4-kvitteringene og gikk hjem og hentet kontrakten. (Merk her at det verken er stempler eller vannmerker eller noe som helst viktig ved denne kontrakten, jeg kunne basically bare ha funnet på en og signert den selv - men igjen: hadde jeg bare snakket tsjekkisk.)
Så. Neste dag tropper jeg opp på kontor nummer 2, med både pass, student-ID, kontrakt og ellers alle mulige dokumenter de kan tenke seg å spørre om, dog med en selvsikkerhet som er gått litt ut av meg etter en halvtime i kø for den engelskstammende.
Alt denne kan si, er at jeg må ned på kontor 1 isteden, det var de som håndterte sånne adressegreier.
Tass tass tass, kø.
Alt de sjekker er at navnet mitt står i kontrakten. Så oppgraderer statusen min (som i en annen etteretningsorganisasjon) og jeg kan be om å få leie et rom for ettermiddagen. Dessverre, sånt er det kontor 2 som fikser.
Sukk tass tass tass, kontor 2, penger, kvittering, kvittering, vente.
Sorry, this is the first time we are doing this.
Så hvordan kan det sitte tjue mennesker i hver sin boks oppe i sjette, tenkte jeg, men har lært å holde kjeft foran det tsjekkiske byråkratiet.
Tjue minutter kaudervelsk og klikking.
Hehe. We are sorry for the time.
Jeg smiler tilbake, bredt, og prøver å puste rolig.
Så, omsider, etter masse tass og stress får jeg altså ettermiddagsboksen min i sjette. Ti minutter inne i min avmålte tid der inne skjønner jeg at det antakelig vil være lurt å bestille semesterplass nå, mens folkene jeg har snakket med fremdeles er der nede, så jeg småløper ned (i det minste bort til heisen), og styrter ut for å snakke med dem.
Det har i mellomtiden vært vaktskifte.
En dame påstår hun kan engelsk, så jeg fremfører mitt noble ærend og hun ber meg gå ned i galleriet og snakke med dem der.
Galleriet?
Yes. Det er ved siden av kontor nummer 1.
Okei. Litt pussig, men galleri er såpass internasjonalt at jeg har vanskelig for å tro at hun kan ha sagt feil.
Tass tass tass galleri.
Excuse me, er det dere som styrer med de kontorene i sjette? Prøver jeg meg, freidig nok går jeg rett på engelsk. Det hadde vært en lang dag.
De ser på meg som om jeg var fra Norge.
Eller, øh... legger jeg nølende til. Vet dere hvem det kan være?
De rister på hodet og småsnakker litt kaudisk mellom seg. Rister på hodet på ny. Jeg smiler høflig og tasser inn og opp tilbake til kontor 2.
Samme dama var gudskjelov ledig, og jeg forklarer situasjonen. Hun utviser så den største service-handlingen jeg har opplevd i det året jeg har bodd her: hun følger meg helt ned til galleriet.
Og nå kommer det: Jeg har altså tasset i skyttel mellom kontor 1 og 2 i dagevis, men det viser seg altså nå at kontoret jeg egentlig skulle til, ligger - wait for it - BAK EN SKJULT DØR I GALLERIET.
Ja, du leste riktig: Skjult. Dør. Folk. Innenfor. Gallerister. Ukjent. Med. Dette.
Etter denne oppdagelsen gikk alt i skikkelig leopardfart, i alle fall sammenlignet med resten av systemet. Så lenge jeg bare kunne komme tilbake dagen etter - klokken ett, av en eller annen grunn - og signere seks nye kontrakter. Fire for selve kontoret, to for betalingen - som for øvrig skjedde i kontoavdelingen som det viser seg at de har, når en går inn til trappene på toalettsoden og inn døren rett fram. Jeg ble selvfølgelig geleidet - man slipper ikke noen amerikaner (jeg gidder ikke nekte lenger) løs på et tsjekkisk bibliotek, om det ble bygget aldri så mye i fjor.
La meg altså få oppsummere denne klassiske tsjekkiske markedsføringsstrategien i to logiske steg:
1) Biblioteket leier ut små kontorer øverst, inne i bygget.
2) For å leie dem må man gå ned seks etasjer, ut av biblioteket, inn på et galleri og vite at det finnes en skjult dør der - det er hvis man på forhånd vet at man står i de rette bøkene.
Jeg har ikke hatt det så gøy siden jeg ikke skjønte poenget med Nintendo 64's Zelda. Men der hadde jeg i det minste et sverd.
I Tsjekkia fungerer ting litt annerledes, i alle fall om man ikke snakker språket. Ingen over tredve kan et ord engelsk med mindre de har studert det, og selv da snakker de bare litt bedre engelsk enn bestemora di. Dette medfører at man må enten gå hjem med uforrettet sak, eller stille seg i kø og håpe at den som snakker passabelt engelsk blir ledig før de stenger.
Jeg studerer jo egentlig, og da må man ha et sted å lese. Biblioteket i enden av den grønne metrolinjen er den nyeste bygningen i nordre Bohemia, og har både knapp på veggen for å skylle ned, air conditioning, og sprø, moderne strektegninger på veggene.
De hadde meg allerede ved "vegg-knapper på do".
Men biblioteket fylles raskt opp utover i semesteret, så jeg ville derfor prøve ut et av de små, separate leserommene i øverste etasje.
Så jeg gikk, naturlig nok vil jeg si, til informasjonsskranken der jeg registrerte meg og fikk biblioteksadgang for et år siden. Feil, jeg måtte gå helt inn og opp en etasje til infoen der.
Så jeg tuslet inn og opp til kontor 2, fortalte hva jeg ville, og betalte mine 90 tsjekkere for en halv dags leie. For dette (og vi snakker om 30 NOK, bare for å gi et slags perspektiv) printet de ut en kvittering i to A4-eksemplarer, som jeg måtte signere.
Etter mye om og men fant de for øvrig ut at jeg hadde feil såkalt adressestatus, og at jeg måtte fremvise bevis for at jeg bodde her permanent om jeg ønsket å leie.
Selv for en dag?
Selv for en dag.
Men jeg er jo student ved det medisinske tredjefakultetet, har beviselig vært det i et år, og det er jo tusen timer obligatorisk undervisning der?
Hjelper ikke.
Eh okei, hva med et aldri så liten kikk på det passet jeg tok bryet med å ta med meg fordi jeg visste at dere var litt vanskelige?
Hjelper ikke.
Hva kan jeg vise, da?
Mnei aner ikke.. Husleiekontrakt kanskje?
Så jeg fikk mine 90 tsjekkere tilbake, signerte de to nye A4-kvitteringene og gikk hjem og hentet kontrakten. (Merk her at det verken er stempler eller vannmerker eller noe som helst viktig ved denne kontrakten, jeg kunne basically bare ha funnet på en og signert den selv - men igjen: hadde jeg bare snakket tsjekkisk.)
Så. Neste dag tropper jeg opp på kontor nummer 2, med både pass, student-ID, kontrakt og ellers alle mulige dokumenter de kan tenke seg å spørre om, dog med en selvsikkerhet som er gått litt ut av meg etter en halvtime i kø for den engelskstammende.
Alt denne kan si, er at jeg må ned på kontor 1 isteden, det var de som håndterte sånne adressegreier.
Tass tass tass, kø.
Alt de sjekker er at navnet mitt står i kontrakten. Så oppgraderer statusen min (som i en annen etteretningsorganisasjon) og jeg kan be om å få leie et rom for ettermiddagen. Dessverre, sånt er det kontor 2 som fikser.
Sukk tass tass tass, kontor 2, penger, kvittering, kvittering, vente.
Sorry, this is the first time we are doing this.
Så hvordan kan det sitte tjue mennesker i hver sin boks oppe i sjette, tenkte jeg, men har lært å holde kjeft foran det tsjekkiske byråkratiet.
Tjue minutter kaudervelsk og klikking.
Hehe. We are sorry for the time.
Jeg smiler tilbake, bredt, og prøver å puste rolig.
Så, omsider, etter masse tass og stress får jeg altså ettermiddagsboksen min i sjette. Ti minutter inne i min avmålte tid der inne skjønner jeg at det antakelig vil være lurt å bestille semesterplass nå, mens folkene jeg har snakket med fremdeles er der nede, så jeg småløper ned (i det minste bort til heisen), og styrter ut for å snakke med dem.
Det har i mellomtiden vært vaktskifte.
En dame påstår hun kan engelsk, så jeg fremfører mitt noble ærend og hun ber meg gå ned i galleriet og snakke med dem der.
Galleriet?
Yes. Det er ved siden av kontor nummer 1.
Okei. Litt pussig, men galleri er såpass internasjonalt at jeg har vanskelig for å tro at hun kan ha sagt feil.
Tass tass tass galleri.
Excuse me, er det dere som styrer med de kontorene i sjette? Prøver jeg meg, freidig nok går jeg rett på engelsk. Det hadde vært en lang dag.
De ser på meg som om jeg var fra Norge.
Eller, øh... legger jeg nølende til. Vet dere hvem det kan være?
De rister på hodet og småsnakker litt kaudisk mellom seg. Rister på hodet på ny. Jeg smiler høflig og tasser inn og opp tilbake til kontor 2.
Samme dama var gudskjelov ledig, og jeg forklarer situasjonen. Hun utviser så den største service-handlingen jeg har opplevd i det året jeg har bodd her: hun følger meg helt ned til galleriet.
Og nå kommer det: Jeg har altså tasset i skyttel mellom kontor 1 og 2 i dagevis, men det viser seg altså nå at kontoret jeg egentlig skulle til, ligger - wait for it - BAK EN SKJULT DØR I GALLERIET.
Ja, du leste riktig: Skjult. Dør. Folk. Innenfor. Gallerister. Ukjent. Med. Dette.
Etter denne oppdagelsen gikk alt i skikkelig leopardfart, i alle fall sammenlignet med resten av systemet. Så lenge jeg bare kunne komme tilbake dagen etter - klokken ett, av en eller annen grunn - og signere seks nye kontrakter. Fire for selve kontoret, to for betalingen - som for øvrig skjedde i kontoavdelingen som det viser seg at de har, når en går inn til trappene på toalettsoden og inn døren rett fram. Jeg ble selvfølgelig geleidet - man slipper ikke noen amerikaner (jeg gidder ikke nekte lenger) løs på et tsjekkisk bibliotek, om det ble bygget aldri så mye i fjor.
La meg altså få oppsummere denne klassiske tsjekkiske markedsføringsstrategien i to logiske steg:
1) Biblioteket leier ut små kontorer øverst, inne i bygget.
2) For å leie dem må man gå ned seks etasjer, ut av biblioteket, inn på et galleri og vite at det finnes en skjult dør der - det er hvis man på forhånd vet at man står i de rette bøkene.
Jeg har ikke hatt det så gøy siden jeg ikke skjønte poenget med Nintendo 64's Zelda. Men der hadde jeg i det minste et sverd.
Abonner på:
Kommentarer (Atom)