Biltur.

Dette er en (sann) historie om min mor, som en gang deltok på et eller annet slags matlagingskurs, langt uti Gokk utenfor byen vi bodde i. Hun hadde ikke bil, så hun måtte avtale å sitte på med en av de andre kursdeltakerne. Uheldigvis valgte min mor å kjøre med den eldste damen som var der – så gammel var hun, at hadde hun gått på en buss ville selv Gunnar Sønsteby ha hoppet opp og tilbudt henne plassen sin.

Uansett, kurset slutter, det er kveld og bekmørkt, og min mor går ut sammen med Damen til Damens bil. Begge stiller seg på passasjersiden.
“Nei…” utbryter Damen forbauset, der hun står med hånden på passasjerdøren. “Du skal jo sitte der?”
Hun peker ivrig på førersetet. Med all respekt for min mor, så mener jeg at hun burde ha skjønt tegningen allerede her.
“Nei”, sier min mor, litt usikker. “Jeg har jo ikke engang sertifikatet?”
“Å… Åja. Ja, det sa du jo.” skal Damen ha sagt da, før tusler rundt bilen og setter seg bak rattet.

Gokk kommune finansierer som kjent verken gatelys, veier der to biler kan passere gjennom hele traseen, eller fylling av hull i veien.
Etter fem minutter opptrår alle disse tre problemene samtidig, og Damen utbryter:
“Der er det et hull! Og det kommer en bil imot! Hva skal jeg gjøre? Hva gjør jeg nå?”
Damen slipper rattet – men ikke gasspedalen – og henvender seg spørrende til min mor. Min mor gjentar at hun ikke har lappen, litt mer panisk denne gangen, og like etter kjører den motgående bilen opp på jordet for å unngå å kollidere med Damens bil.

Avkjørsler og sånt kan være noe herk, spesielt når man kommer ut på motorveien.
“Hvor skal vi kjøre av hen?” spør Damen og snur seg og ser på min mor. “Der? Oisann. Kan vi snu nå?”
Gjerne ikke på motorveien?
“Ehh… jeg er ikke helt sikker på hvor vi bør kjøre”, svarer min mor, passasjeren, mens hun tviholder på takhåndtaket. “Kanskje opp ved sykehuset?”
På dette tidspunktet holder Damen stødige 120 kilmeter i timen, det er bekmørkt, og det er motorvei.
“Årh, det er så vanskelig…” sutrer Damen. “Skiltene kommer jo så fort!”
Min mor repeterer på dette tidspunktet alle barneskolebønner hun kan komme på.
“Åh! Hva sto det der?”

Min mor er fremdeles litt uklar på nøyaktig hvordan det har seg at de begge kom seg hjem i én bit; det siste hun kan fortelle av turen, er når Damen, fremdeles i samme solide hastighet, lener seg over min mor og peker. “Hva betyr det skiltet der nå igjen?”