Jeg er medisinstudent og pirker borti lik ca.to uker på en årlig basis, i tillegg til at jeg ser CSI og Saw-filmene med åpne øyne. Jeg har hatt praksis på sykehuset og sett litt av hvert av både infeksjoner og det ene med det andre, fingre som spruter ut puss og så videre, det er altså lite som frastøter meg av død, fordervelse og generell sykdom.
Her om dagen satt jeg på biblioteket og begynte derimot å betvile denne indre styrken.
Jeg har skaffet meg kontor der, så vanligvis slipper jeg å menge meg med bermen. Men etter klokken åtte stenger hovedbiblioteket, og femti studenter skvises inn på et rom på størrelse med en under middels stor Bunnpris. Jeg satte meg vendt mot vinduet og håpte jeg kunne få ro til å lese litt på en uendelig spennende tsjekkisktest vi skulle ha dagen etter.
Så kommer det en tsjekker og setter seg på andre siden av bordet. Det er ikke et spesielt stort bord det er snakk om, kanskje én meter dypt. Han leser histologi, og idet jeg skal til å identifisere vevet han ser på et bilde av (bare sånn for gøy siden jeg herved har blitt en av dem, nerdene), stikker han, en etter en, alle fingertuppene på den ene hånda opp i munnen og begynner å bite på dem. Fraværende, men systematisk.
Først tenkte jeg at det var negler det var snakk om, og herregud om jeg skulle ønske det en time senere, for det var nemlig huden rundt som skulle stusses. Og ikke bare litt sånn tilfeldig, her og der, neida, denne karen lekte ikke butikk. Man må tilsynelatende rundt hele kanten, gnafs, gnafs, gnafs, så tilbake samme vei, knask, knask, knask, før man kan gå videre til neste fingertupp. Alt mens han, tror jeg, leste.
Hvert femte minutt eller hvor lang tid en runde med fingerstussing nå egentlig tar, beundret han resultatet, så seg ikke fornøyd, og startet på nytt, tygg, tygg, tygg rundt hele neglen. Vi satt så nært at jeg kunne ikke engang se bort. Hver gang jeg så opp, bare på PC-skjermen foran meg, så jeg i periferien en flussete finger forsvinne opp i gapet hans.
Etter halvannen time med konstant fingerhudgnasking begynte han omsider å notere, og jeg sukket et enormt lettet, indre sukk, og prøvde å konsentrere meg fullt om akkusativ flertall – men tror du ikke han klarte å sjonglere disse to tingene samtidig? Det formelig regnet hudbiter dynket i spytt og blod over PC-tastaturet mitt, og jeg var plutselig ikke sulten lenger.
Hva er det egentlig som gjør at folk med åpne infeksjonsbefengte sår og Hannibal liksom er greit, mens fingerhud-bitende folk får meg til å ville rive ut øynene mine?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar