Post

Lillesøsteren min sendte meg en gave fra gode gamle Norge, og dette er altså hva man må gjennom etter at de senket grensen for hva som må fortolles her i landet:

Først tar det nesten to uker før du får beskjed i posten om at gaven i det hele tatt har kommet til landet.
Så må du på postkontoret, med passet ditt, og hente to tettskrevne sider på tsjekkisk og et bilde av pakken.
Deretter må du ut i Praha 5, og ja, det er mye lenger enn bare Novy Smichov-senteret i Andel, så må du på telepatisk vis finne riktig etasje, riktig kontor og riktig kø, og vente. Lenge. Samtidig anbefaler jeg å passe på at ingen stjeler plassen i køen foran deg. Jeg mener det.
Heldigvis har jeg lært litt av mine to år her, og stilte forberedt: PC, bok og matpakke. Dette kunne for alt jeg visste bli en heldagsaffære.

Neste steg er, som du kanskje forventet, mer venting, for de finner antakelig ikke arket de trenger mens du står i kassen. Needless to say så står selvfølgelig alt i enorme kartotekbokser, og ingenting er digitalt, selv om de riktignok har PCer, flatskjerm til og med. De har muligens Øst-europas høyeste toppscore i kabal, hva vet jeg.
Ekstra gledelig er det kanskje når man har sittet der i tjue minutter allerede, køen er som blåst bort, og alle som jobber der bare står og jabber bak kassen uten å løfte en finger for at du skal få fortsette ditt vanlige liv. (Som jeg for øvrig ble mer og mer i tvil om jeg faktisk har, ettersom det fortonte seg som om jeg hadde sittet der mens en generasjon vokste opp.)

Når du omsider får papiret ditt, skal du altså til et nytt kontor, rett ut og til høyre. Ny gledelig nyhet: Når du har vært på kontor nummer to, skal du altså TILBAKE til kontor nummer én, men stille deg i en annen kø. Herlig.
Så: Nytt kontor. Tjue mennesker som bare sitter der, og køsystemet er som følger: du spør hvem som er sist, og du er etter denne. Avva.

Etter ja, la oss si tjue minutter, går han som var foran meg inn, og jeg stiller meg parat ved døra og venter på grønt signal. De kunne altså tillate seg å investere i en digital oversikt over de ulike kontorene der inne, og hvilke som var opptatte, men å ha en kølappmaskin linket opp til denne ble visst litt for vanskelig.
Vel innenfor vinker en fyr meg bort, ser på arket mitt, og ber meg vise pass. Ikke fornøyd med det alene, spør han etter studentkort. Jeg leter en stund og innser at jeg har glemt det hjemme, men han vinker meg videre med et stemplet ark og noen sikkert velmenende tsjekkiske fraser.

Tilbake på kontor nummer én stiller jeg meg i kø nummer to (henger du med?), og etter ti minutter i denne får jeg anledning til å vise passet igjen, for tredje gang, levere papiret, og betale ca 30 norske. På dette tidspunktet ville jeg betalt ti ganger så mye bare fordi jeg var så lei av å henge rundt der inne, det er kanskje derfor de venter til steg tre før de krever betaling.

Etter å ha betalt og fått enda et nytt papir, selvfølgelig er det en kvittering på at jeg har betalt, stiller jeg meg i kø nummer fire for dagen, og venter nye ti minutter før jeg får utlevert pakken.

Moralen er: eh.. jeg vet ikke. Ikke få tilsendt ting via annet enn kurer-tjenester kanskje. Eller ikke overstig den nye tollgrensa på 22 euro hvis du bruker posten.