Min noe Costelige Vitae del 2

Jeg har hatt mange forskjellige jobber i livet mitt, det har ikke alltid vært hunky-dory på sykehuset i Stavanger. Av de jobbene som falt utenfor helsesektoren har jeg vært kvalifisert til – om jeg drar på litt til min egen fordel – om lag 1/3.

Jeg har vært gjennom jobb 1 og 3-6, her kommer resten:

Jobb 7 var for et intervjuselskap i Århus, hvor jeg skulle ringe norske bedrifter og spørre dem spennende og kjempenyttige spørsmål om bank og forsikring. Jeg jobbet der i 3 uker for lenge (eller: 3 uker, som det også heter) før jeg innså at jeg mangler en lang sekvens innen selgergenet mitt. Denne lange ”selger”-sekvensen er byttet ut med sekvensen ”empati”.

Så til jobb 2, som jeg omsider er klar til å snakke om: Dette var i en fornøyelsespark, Kongeparken. De fleste av dere kjenner den som russefeiringsstedet på Vestlandet, og de fleste av dere som faktisk har vært der, har sannsynligvis fremdeles blackout.

Jeg kan fylle inn hukommelseshullene for dere: det er en helt middels fornøyelsespark, fylt af blåkledde ansatte som for den nette sum av 58 kroner i timen gjør alt for at du og din russebuss – eller familie – skal få en uforglemmelig opplevelse.

En vanlig dag for en ansatt i Kongeparken:

Jeg står opp, spiser frokost, og drar med kollektivtransport i 2 timer til jeg ankommer Kongeparken. Jeg må møte klokken halv ti, men får først betalt fra klokken ti. Den første halvtimen brukes til å stå i en sirkel utenfor informasjonen ved inngangen med de andre ansatte, synge slagord, bli tilfeldig pekt på for å si noen ord for dagen / fortelle om en utfordrende historie med en kunde som man ved hjelp av egen ingenuinitet har snudd til noe positivt.

Tror jeg svarte ”carpe diem” av ren nervøsitet. Jeg ble bare pekt på den ene gangen.

Så marsjerer vi til hver vår post. Jeg jobbet i ”cateringen”, det vil si i matserveringen.

Jeg jobbet først ett sted, der vi serverte helnorsk mat laget av en polsk dame som veide omkring 150kilo og gikk mer eller mindre naken under det gjennomsiktige plasforkleet sitt. Etter den dagen da sjefen tvang meg til å klatre helt ned i bunnen av en container, for å grave opp noen kotelett-rester som jeg pga manglende oppklaring hadde kastet oppi, ba jeg om å bli forflyttet.

Jeg prøvde meg deretter på bakeriet – i teorien et ganske rett-frem, enkelt-og-greit, lett-og-forstå sted. Men jeg klarte aldri baristamaskinen. Melkeskummet var et helvete å få til, og siden baristamaskin-lagerne har ikke funnet en god lydpotte for melkeskummaskinen, kunne jeg ikke bare bruke de kanskje 40 sekundene det tok å lage litt decent skum. Og da jeg skulle lage sandwicher to og to lagde jeg dem alltid bunn-bunn eller topp-topp, eller jeg brukte 15 minutter per sandwich fordi jeg ikke var rutinert nok til å planlegge å ha alt klart før jeg tar på hansker. Min egen generelle inkompetanse koblet med en viss skam i livet fikk meg til å søke meg videre.

Etterpå sto jeg i burgersjappa. Jeg stinket. Jeg kutta den ene tommelfingertuppen min inn til beinet på en tomatkuttemaskin. Jeg fikk dagene til å gå ved å vekselvis lage mat og tømme søppeldunker (som på slutten av dagen måtte spyles rene, fordi de luktet gammel-mann-uten-familie-funnet-i-sitt-hjem-litt-for-sent-på-sommeren). En vegetarianer blir født.

Jeg forlot burgersjappa da jeg ble tatt for å snike til meg en hamburger. De hadde en to-strike policy på hamburgerspisning (stjel to hamburgere og du får sparken), så jeg forlot burgerfolkene mens leken var god.

En kort periode sto jeg også i ”det belgiske vaffelhuset” og serverte vafler og soft-ice. Selv etter en uke med daglig og intensiv trening, ble soft-icene mine enten patetisk små, helt skjeve, eller alt for store.

Ja, det er et system i inkompetansen her: min frontale cortex og alle ekstremitetene mine var relativt nydannede, og var utrolig vanskelige å koordinere, spesielt mens andre så på.

Jeg endte til slutt opp i ”sjokoladelageret”, og satt der resten av sommeren. På dag to fant jeg en matboks gjemt i kassa-bordet som var fylt til randen af hvitt kvitteringspapir, og alle sidene var tettskrevet med penn: ”All work and no play makes Jack a dull boy”. Jeg tuller ikke. Dessverre.

Og jeg forsto raskt hvordan lappen var blitt skapt: Butikken var kort sagt et lite skjul som hadde smågodt fra gulv til tak. Det var mørkt, ukoselig, luktet masse, og hadde ingen kunder (for man vet antageligvis som forelder at om man tar ungene med inn dit, så kommer man ikke unna å kjøpe en masse godteri). Hektoprisen var for øvrig 17,95 – og dette var i 2005.

De foreldrene som faktisk fulgte sine små håpefulle inn dit, var utelukkende ute etter å døyve sin egen dårlige samvittighet – for skilsmisse, krangel, neglisjering, misbruk, hva vet jeg – for de barna fikk bokstavelig talt ALT de pekte på.

”Jeg vil ha den. Og den. Og den. Og den, pappa!” Og pappa plukker alt ned fra hyllene i det raskeste tempoet en pappa kan. 

Utallige ganger så jeg barn som tok en bit smågodt ut av boksen, slikket på den, likte den ikke, og la den tilbake. Jeg kikket på forelderen med den dårlige samvittigheten. Forelderen kikket ned i gulvet. Barnet gikk uhindret videre til neste godteboks.

            En stor ulempe ved å jobbe i sjokoladelageret – utover at man ikke snakket med noen kolleger (eller kunder) hele dagen lang – var at man fikk spisepause sist av alle i hele parken. Det ble forklart med at ”du sitter jo hele dagen likevel”. Min basalforbrenning måtte med andre ord se ut til å være forsvinnende liten.

Jeg fikk dermed gjerne ikke spisepause før kl 16-17, det vil si 8-9 timer etter frokost. Jeg endte selvfølgelig med å spise noe av smågodtet jeg solgte (kun de innpakkene bitene, selvfølgelig) fordi jeg var i ferd med å gå i gulvet av sult og tørst. Jeg ble kvalm hver gang, selvfølgelig, og spiste ikke Twist (eller smågodt, for den saks skyld) på i hvert fall 3-4 år.

Det var noen lyspunkter i tilværelsen i jobb 2 også – eller: ”ting som skjedde som ikke var utelukkende negative".

En gutt stilte seg for eksempel på kanten til inngangen og ropte: ”Lite ikke mye godteri her’a!”, og gikk. Jeg fikk dermed anledning til å undre meg over Oslo-semantikk hele resten av dagen.

En annen gutt kom løpende inn og løp gjennom hele butikken mens han skrek ”nam nam nam nam nam nam nam nam nam nam” i ett kjør, og uten å stoppe sprang han ut igjen.

            ”Hei, du skal ha femti øre igjen!” ropte jeg til en gutt på, la oss si, ni år. Han snudde seg og sa: ”Den kan du beholde. Fordi du er så attraktiv.” Jeg ble først utrolig flau, så litt smigret, og deretter tenkte jeg: femti øre!!?

De andre deltids- og sommerjobbene jeg har hatt senere – la oss kalle dem jobb 8-12 – har bare blitt bedre. Det sier jo ikke så mye nå som dere faktisk kjenner den virkelige CV’en min, men likevel - skulle forbedringen gått så langsomt som den gjorde fra til jobb 1-7, ville jeg ha blitt pensjonert innen jeg fant en jobb jeg kunne leve med.

Min noe Costelige Vitae del 1

Jeg har hatt mange forskjellige jobber i livet mitt, det har ikke alltid vært hunky-dory på sykehuset i Stavanger. Av de jobbene som falt utenfor helsesektoren har jeg vært kvalifisert til – om jeg drar på litt til min egen fordel – kanskje 1/3.

Min første jobb var som avisbud for Stavanger Aftenblad. Jeg var ca 13 år, og på dag to av min nye jobb falt jeg av sykkelen på isen i bakken ned til skolen, endte på krykker og ble sykemeldt. God start. Jeg sa opp jobben før sykemeldingen var over. Sweete penger. Kunne nesten vært ”Fra en født NAVers dagbok.”

Jobb nummer to er den verste jobben jeg noensinne har hatt. Jeg blir i dårlig humør bare av å tenke på den, derfor hopper jeg rett til jobb tre, foreløpig.

Jobb tre var på en videoutleiebutikk. Jeg tror jeg var den eneste søkeren, eller så klarte jeg å skjule min totale mangel på kunnskap innen film på en utrolig overbevisende måte.

Jobbintervjuet var todelt: Del 1: gå rundt i butikken og si hva du ville ha gjort annerledes i forhold til plassering av filmer etc. Del 2: pass kassen (med en PC med et operativsystem fra 1979 som du ikke kommer til å finne ut av) mens arbeidsgiveren går og tar seg lunsj.

Videobutikken het Michael Caine. Jeg ante ikke hvem det var. Vet det faktisk fremdeles ikke. Jeg holder én knapp på han smalfjesede fra ”Hollow man” og én på han der britiske butleren til Batman.

Jeg fikk sparken da videobutikken gikk konk.

Jobb 4 var en fin en. Tre timer etter skolen i en bokhandel, med prosenter på bøkene. Det var billigere å kjøpe boken enn å se filmen og det passet meg perfekt. 

Jobb 5 var etter at jeg hadde flyttet til Oslo.

Gjennom et vikarbyrå fikk jeg i oppdrag å bruke sommeren min på å sitte på et kontor på Ensjø og ringe rundt til folk som hadde kjøpt ny oppvaskemaskin, med det budskap at den potensielt kunne ta fyr og brenne ned huset og barna og hunden deres mens de sov.

Jeg fikk på ett tidspunkt en eldre, norsk musikerkjendis på tråden, la oss kalle ham John. Han forlangte en hurtigere behandling enn folk flest. Jeg lot som om jeg ikke forsto hvorfor. Han gjentok navnet sitt. Da han forsto at jeg var en håpløs case uten de skikkelige referansene, ba han meg om å si fra til sjefen min om at det var som hadde ringt og spurt om spesialbehandling, John altså, husk det: John. Jeg hodt kjeft om det til sjefen og satte ham bakerst i køen med alle de andre.

”Alle de andre” var en masse festlige mennesker. De ble i hovedsak festlige fordi de trodde de hadde reservert seg mot telefonsalg.

Én skjelte meg ut så grundig at jeg ringte ham opp og skjelte ham ut tilbake.

Gjennom vikarbyrået jobbet jeg også på H&M (jeg foretrakk å rydde klær i prøverommet, etter den gangen da jeg en hel dag hadde solgt bikinier til 90% som egentlig bare var halv pris), som resepsjonist i et eldgammelt bygg på rådhusplassen (det var nada å gjøre, utenom å svare alle som jobbet der på når den faste resepsjonisten kom tilbake), samt som sekretær for en dame i et byggefirma. Der jobbet jeg ukentlig i nesten et år (mine to hovedoppgaver var å sette fakturaer i permer og ha hyggelige samtaler med sjefen min).

Det var først mange år senere at jeg sluttet å motta sms’er om at de trengte folk ”på H&M NÅ!!!1”

Den fasteste deltidsjobben jeg fikk gjennom byrået, utenom som sekretær, var hos et bredbåndstelefoniselskap. Helt okei. For øvrig eneste stedet jeg noensinne har spurt om lønnsforhøyelse. Facebook hadde akkurat gjort sitt inntog i livet mitt, så jeg tviler på om jeg fortjente det.

Jobb 6 var sommeren innen min første flyttetur til Danmark, og det var på en bolig i Oslo. Den første dagen da jeg skulle inn var jeg fysisk livredd. Pasientene der inne var jo ikke som oss! Mitt eneste problem på boligen, og det begrenset seg til dag én, viste seg å være å se forskjell på ansatt og innsatt.

Det var her jeg på ett tidspunkt måtte redde meg ut av en potensielt skadelig situasjon med en pasient, ved hjelp av evner jeg ikke ante jeg hadde. Beboeren var rasende, kastet ting etter meg, prøvde å rulle rullestolen bort til meg for å få tak i meg og, hva vet jeg, klore ut øynene mine eller noe i den retning. Hun var sint fordi jeg var relativt ny og ikke forsto hva hun mente, så det var ellers helt forståelig, hadde jeg ikke vært såpass redd som jeg var.

Jeg satt innestengt i et hjørne med en sofa, med et alt for lite glassbord mellom oss, og under meg i sofaen fantes tidenes største plysjdyrsamling. Én var en apebamse på størrelse med meg selv.

Jeg reiste meg. La armen min over skuldra til apen, og apens hånd på bakdelen min, strakk ut min og apens andre arm til vi sto i en slags tangoposisjon, og så begynte jeg forsiktig å vaie litt frem og tilbake med apen. Plassen var begrenset, og jeg ville helst ikke bevege meg utenfor det lille reviret jeg hadde tilranet meg, og dermed bli fanget av pasienten.

Plutselig ble hun stille, og en ny lyd begynte: latter. Jeg beveget meg, fremdeles lett ”dansende”, med apen som skjold, mot utgangsdøra, slengte apen fra meg, og kom meg ut.

Da jeg forlot boligen, gjorde jeg det med et smell. Da jeg var hjemme i Stavanger på avtalt helgeferie, fikk jeg en rasende tekst fra vår noe under middels kvalifiserte sjef, om at jeg hadde å komme meg på jobb i en fei. Litt debattering frem og tilbake endte i trusler i caps lock om at jeg ALDRI kunne DRØMME om å komme tilbake å jobbe i det norske helsevesenet igjen!

Dere forstår kanskje hvor min ”litt under middels kvalifisert”-karakteristikk kommer inn.

Mer følger, for dere som har orket å lese så langt.