Jeg har hatt mange forskjellige jobber i livet mitt, det har
ikke alltid vært hunky-dory på sykehuset i Stavanger. Av de jobbene som falt
utenfor helsesektoren har jeg vært kvalifisert til – om jeg drar på litt til min egen fordel –
kanskje 1/3.
Min første jobb var som avisbud for Stavanger Aftenblad. Jeg
var ca 13 år, og på dag to av min nye jobb falt jeg av sykkelen på isen i
bakken ned til skolen, endte på krykker og ble sykemeldt. God start. Jeg sa opp
jobben før sykemeldingen var over. Sweete penger. Kunne nesten vært ”Fra en
født NAVers dagbok.”
Jobb nummer to er den verste jobben jeg noensinne har hatt.
Jeg blir i dårlig humør bare av å tenke på den, derfor hopper jeg rett til jobb
tre, foreløpig.
Jobb tre var på en videoutleiebutikk. Jeg tror jeg var den
eneste søkeren, eller så klarte jeg å skjule min totale mangel på kunnskap innen
film på en utrolig overbevisende måte.
Jobbintervjuet var todelt: Del 1:
gå rundt i butikken og si hva du ville ha gjort annerledes i forhold til
plassering av filmer etc. Del 2: pass kassen (med en PC med et operativsystem
fra 1979 som du ikke kommer til å finne ut av) mens arbeidsgiveren går og tar seg
lunsj.
Videobutikken het Michael Caine.
Jeg ante ikke hvem det var. Vet det faktisk fremdeles ikke. Jeg holder én knapp
på han smalfjesede fra ”Hollow man” og én på han der britiske butleren til
Batman.
Jeg fikk sparken da videobutikken
gikk konk.
Jobb 4 var en fin en. Tre timer etter skolen i en bokhandel,
med prosenter på bøkene. Det var billigere å kjøpe boken enn å se filmen og det passet meg perfekt.
Jobb 5 var etter at jeg hadde flyttet til Oslo.
Gjennom et vikarbyrå fikk jeg i
oppdrag å bruke sommeren min på å sitte på et kontor på Ensjø og ringe rundt
til folk som hadde kjøpt ny oppvaskemaskin, med det budskap at den potensielt
kunne ta fyr og brenne ned huset og barna og hunden deres mens de sov.
Jeg fikk på ett tidspunkt en
eldre, norsk musikerkjendis på tråden, la oss kalle ham John. Han
forlangte en hurtigere behandling enn folk flest. Jeg lot som om jeg ikke
forsto hvorfor. Han gjentok navnet sitt. Da han forsto at jeg var en håpløs
case uten de skikkelige referansene, ba han meg om å si fra til sjefen min om at det var som hadde ringt og
spurt om spesialbehandling, John altså, husk det: John. Jeg hodt
kjeft om det til sjefen og satte ham bakerst i køen med alle de andre.
”Alle de andre” var en masse
festlige mennesker. De ble i hovedsak festlige fordi de trodde de hadde
reservert seg mot telefonsalg.
Én skjelte meg ut så grundig at
jeg ringte ham opp og skjelte ham ut tilbake.
Gjennom vikarbyrået jobbet jeg også
på H&M (jeg foretrakk å rydde klær i prøverommet, etter den gangen da jeg en hel dag
hadde solgt bikinier til 90% som egentlig bare var halv pris), som resepsjonist
i et eldgammelt bygg på rådhusplassen (det var nada å gjøre, utenom å svare
alle som jobbet der på når den faste resepsjonisten kom tilbake), samt som
sekretær for en dame i et byggefirma. Der jobbet jeg ukentlig i nesten et år
(mine to hovedoppgaver var å sette fakturaer i permer og ha hyggelige samtaler med
sjefen min).
Det var først mange år senere at jeg sluttet å motta sms’er om at de
trengte folk ”på H&M NÅ!!!1”
Den fasteste deltidsjobben jeg fikk gjennom byrået, utenom som
sekretær, var hos et bredbåndstelefoniselskap. Helt okei. For øvrig eneste
stedet jeg noensinne har spurt om lønnsforhøyelse. Facebook hadde akkurat gjort
sitt inntog i livet mitt, så jeg tviler på om jeg fortjente det.
Jobb 6 var sommeren innen min første flyttetur til Danmark,
og det var på en bolig i Oslo. Den første dagen da jeg skulle inn var jeg
fysisk livredd. Pasientene der inne var jo ikke som oss! Mitt eneste problem
på boligen, og det begrenset seg til dag én, viste seg å være å se forskjell på
ansatt og innsatt.
Det var her jeg på ett tidspunkt
måtte redde meg ut av en potensielt skadelig situasjon med en pasient, ved
hjelp av evner jeg ikke ante jeg hadde. Beboeren var rasende, kastet ting etter
meg, prøvde å rulle rullestolen bort til meg for å få tak i meg og, hva vet
jeg, klore ut øynene mine eller noe i den retning. Hun var sint fordi jeg var
relativt ny og ikke forsto hva hun mente, så det var ellers helt forståelig,
hadde jeg ikke vært såpass redd som jeg var.
Jeg satt innestengt i et hjørne
med en sofa, med et alt for lite glassbord mellom oss, og under meg i sofaen
fantes tidenes største plysjdyrsamling. Én var en apebamse på størrelse med meg
selv.
Jeg reiste meg. La armen min over
skuldra til apen, og apens hånd på bakdelen min, strakk ut min og apens andre
arm til vi sto i en slags tangoposisjon, og så begynte jeg forsiktig å vaie
litt frem og tilbake med apen. Plassen var begrenset, og jeg ville helst ikke
bevege meg utenfor det lille reviret jeg hadde tilranet meg, og dermed bli fanget
av pasienten.
Plutselig ble hun stille, og en
ny lyd begynte: latter. Jeg beveget meg, fremdeles lett ”dansende”, med apen
som skjold, mot utgangsdøra, slengte apen fra meg, og kom meg ut.
Da jeg forlot boligen, gjorde jeg
det med et smell. Da jeg var hjemme i Stavanger på avtalt helgeferie, fikk jeg
en rasende tekst fra vår noe under middels kvalifiserte sjef, om at jeg hadde å
komme meg på jobb i en fei. Litt debattering frem og tilbake endte i trusler i
caps lock om at jeg ALDRI kunne DRØMME om å komme tilbake å jobbe i det norske
helsevesenet igjen!
Dere forstår kanskje hvor min ”litt under middels
kvalifisert”-karakteristikk kommer inn.
Mer følger, for dere som har orket å lese så langt.
Eg hadde heilt glemt videobutikkjobben!!!! Men jobb nr 3 - hos bøllå i det blå huset eller?
SvarSlettMvh
Hun som ikke er noe
"Bøllå i det blå huset"?
SlettMvh Hun som heller ikke er noe