Min noe Costelige Vitae del 2

Jeg har hatt mange forskjellige jobber i livet mitt, det har ikke alltid vært hunky-dory på sykehuset i Stavanger. Av de jobbene som falt utenfor helsesektoren har jeg vært kvalifisert til – om jeg drar på litt til min egen fordel – om lag 1/3.

Jeg har vært gjennom jobb 1 og 3-6, her kommer resten:

Jobb 7 var for et intervjuselskap i Århus, hvor jeg skulle ringe norske bedrifter og spørre dem spennende og kjempenyttige spørsmål om bank og forsikring. Jeg jobbet der i 3 uker for lenge (eller: 3 uker, som det også heter) før jeg innså at jeg mangler en lang sekvens innen selgergenet mitt. Denne lange ”selger”-sekvensen er byttet ut med sekvensen ”empati”.

Så til jobb 2, som jeg omsider er klar til å snakke om: Dette var i en fornøyelsespark, Kongeparken. De fleste av dere kjenner den som russefeiringsstedet på Vestlandet, og de fleste av dere som faktisk har vært der, har sannsynligvis fremdeles blackout.

Jeg kan fylle inn hukommelseshullene for dere: det er en helt middels fornøyelsespark, fylt af blåkledde ansatte som for den nette sum av 58 kroner i timen gjør alt for at du og din russebuss – eller familie – skal få en uforglemmelig opplevelse.

En vanlig dag for en ansatt i Kongeparken:

Jeg står opp, spiser frokost, og drar med kollektivtransport i 2 timer til jeg ankommer Kongeparken. Jeg må møte klokken halv ti, men får først betalt fra klokken ti. Den første halvtimen brukes til å stå i en sirkel utenfor informasjonen ved inngangen med de andre ansatte, synge slagord, bli tilfeldig pekt på for å si noen ord for dagen / fortelle om en utfordrende historie med en kunde som man ved hjelp av egen ingenuinitet har snudd til noe positivt.

Tror jeg svarte ”carpe diem” av ren nervøsitet. Jeg ble bare pekt på den ene gangen.

Så marsjerer vi til hver vår post. Jeg jobbet i ”cateringen”, det vil si i matserveringen.

Jeg jobbet først ett sted, der vi serverte helnorsk mat laget av en polsk dame som veide omkring 150kilo og gikk mer eller mindre naken under det gjennomsiktige plasforkleet sitt. Etter den dagen da sjefen tvang meg til å klatre helt ned i bunnen av en container, for å grave opp noen kotelett-rester som jeg pga manglende oppklaring hadde kastet oppi, ba jeg om å bli forflyttet.

Jeg prøvde meg deretter på bakeriet – i teorien et ganske rett-frem, enkelt-og-greit, lett-og-forstå sted. Men jeg klarte aldri baristamaskinen. Melkeskummet var et helvete å få til, og siden baristamaskin-lagerne har ikke funnet en god lydpotte for melkeskummaskinen, kunne jeg ikke bare bruke de kanskje 40 sekundene det tok å lage litt decent skum. Og da jeg skulle lage sandwicher to og to lagde jeg dem alltid bunn-bunn eller topp-topp, eller jeg brukte 15 minutter per sandwich fordi jeg ikke var rutinert nok til å planlegge å ha alt klart før jeg tar på hansker. Min egen generelle inkompetanse koblet med en viss skam i livet fikk meg til å søke meg videre.

Etterpå sto jeg i burgersjappa. Jeg stinket. Jeg kutta den ene tommelfingertuppen min inn til beinet på en tomatkuttemaskin. Jeg fikk dagene til å gå ved å vekselvis lage mat og tømme søppeldunker (som på slutten av dagen måtte spyles rene, fordi de luktet gammel-mann-uten-familie-funnet-i-sitt-hjem-litt-for-sent-på-sommeren). En vegetarianer blir født.

Jeg forlot burgersjappa da jeg ble tatt for å snike til meg en hamburger. De hadde en to-strike policy på hamburgerspisning (stjel to hamburgere og du får sparken), så jeg forlot burgerfolkene mens leken var god.

En kort periode sto jeg også i ”det belgiske vaffelhuset” og serverte vafler og soft-ice. Selv etter en uke med daglig og intensiv trening, ble soft-icene mine enten patetisk små, helt skjeve, eller alt for store.

Ja, det er et system i inkompetansen her: min frontale cortex og alle ekstremitetene mine var relativt nydannede, og var utrolig vanskelige å koordinere, spesielt mens andre så på.

Jeg endte til slutt opp i ”sjokoladelageret”, og satt der resten av sommeren. På dag to fant jeg en matboks gjemt i kassa-bordet som var fylt til randen af hvitt kvitteringspapir, og alle sidene var tettskrevet med penn: ”All work and no play makes Jack a dull boy”. Jeg tuller ikke. Dessverre.

Og jeg forsto raskt hvordan lappen var blitt skapt: Butikken var kort sagt et lite skjul som hadde smågodt fra gulv til tak. Det var mørkt, ukoselig, luktet masse, og hadde ingen kunder (for man vet antageligvis som forelder at om man tar ungene med inn dit, så kommer man ikke unna å kjøpe en masse godteri). Hektoprisen var for øvrig 17,95 – og dette var i 2005.

De foreldrene som faktisk fulgte sine små håpefulle inn dit, var utelukkende ute etter å døyve sin egen dårlige samvittighet – for skilsmisse, krangel, neglisjering, misbruk, hva vet jeg – for de barna fikk bokstavelig talt ALT de pekte på.

”Jeg vil ha den. Og den. Og den. Og den, pappa!” Og pappa plukker alt ned fra hyllene i det raskeste tempoet en pappa kan. 

Utallige ganger så jeg barn som tok en bit smågodt ut av boksen, slikket på den, likte den ikke, og la den tilbake. Jeg kikket på forelderen med den dårlige samvittigheten. Forelderen kikket ned i gulvet. Barnet gikk uhindret videre til neste godteboks.

            En stor ulempe ved å jobbe i sjokoladelageret – utover at man ikke snakket med noen kolleger (eller kunder) hele dagen lang – var at man fikk spisepause sist av alle i hele parken. Det ble forklart med at ”du sitter jo hele dagen likevel”. Min basalforbrenning måtte med andre ord se ut til å være forsvinnende liten.

Jeg fikk dermed gjerne ikke spisepause før kl 16-17, det vil si 8-9 timer etter frokost. Jeg endte selvfølgelig med å spise noe av smågodtet jeg solgte (kun de innpakkene bitene, selvfølgelig) fordi jeg var i ferd med å gå i gulvet av sult og tørst. Jeg ble kvalm hver gang, selvfølgelig, og spiste ikke Twist (eller smågodt, for den saks skyld) på i hvert fall 3-4 år.

Det var noen lyspunkter i tilværelsen i jobb 2 også – eller: ”ting som skjedde som ikke var utelukkende negative".

En gutt stilte seg for eksempel på kanten til inngangen og ropte: ”Lite ikke mye godteri her’a!”, og gikk. Jeg fikk dermed anledning til å undre meg over Oslo-semantikk hele resten av dagen.

En annen gutt kom løpende inn og løp gjennom hele butikken mens han skrek ”nam nam nam nam nam nam nam nam nam nam” i ett kjør, og uten å stoppe sprang han ut igjen.

            ”Hei, du skal ha femti øre igjen!” ropte jeg til en gutt på, la oss si, ni år. Han snudde seg og sa: ”Den kan du beholde. Fordi du er så attraktiv.” Jeg ble først utrolig flau, så litt smigret, og deretter tenkte jeg: femti øre!!?

De andre deltids- og sommerjobbene jeg har hatt senere – la oss kalle dem jobb 8-12 – har bare blitt bedre. Det sier jo ikke så mye nå som dere faktisk kjenner den virkelige CV’en min, men likevel - skulle forbedringen gått så langsomt som den gjorde fra til jobb 1-7, ville jeg ha blitt pensjonert innen jeg fant en jobb jeg kunne leve med.