Gudrun vet best.

Vi dro tidlig fra det deilige Hilton-hotellet for å nå innom Plymouth, hvor Mayflower, det første skipet med nye amerikanere kom i land.

Det var en festival der akkurat idag, the Plymouth Festival, som åpenbart feirte eksistensen av alt fra sommerkjoler og lommebøker i ekte skinn, til sukkerspinn på pose og saltwater toffees.

Det jeg kommer til å huske best er at det var steikvarmt.

Etter dette kjørte vi til Providence i Rhode Island (som i TV-serien, og ja, vi følger 90-tallets prime time serier rundt i USA), hvor vi spiste på Olga’s café. Uniformen til servitrisene var følgende: helkroppstatoveringer, svarte og runde briller, lugg på 2cm, svart singlet med hipp logo/mønster, og shorts som maks skal dekke ens private deler. Vi fabulerte omkring hvorvidt det var derfor de var så sure.

Etter en lang lang lang lang stund på Connecticuts highway, kom vi til New York, som vi skulle gjennom for å komme til New Jersey (hvor vi hadde bestilt hotell for natten). I overgangen til NY tok jeg over kjøringa, og siden vi kun skulle følge Interstate 95 omtrent helt til hotellet, tenkte vi at det går nok bra, om veien aldri så mye krysser Manhattan. Gudrun vet best.

Ja, jeg har ikke fortalt om Gudrun ennå. Hun er vår tredje reisemakker, og bor inni mobilen min, i en offline GPS-app. Hun heter Gudrun fordi det var det filen het da jeg lastet ned en norsk stemme. Men hun høres (dessverre) ikke ut som en Gudrun. Hun høres ut som en Lene, en blond Oslojente som har sommerjobb i bilen vår.

Og litt om bilkjøring generelt: De fleste skiltene er gule og ”ruter”-formede, som australske skilt. Dette sjokkerte oss voldsomt i starten. Vi følte oss lurt og snytt. Og litt dumme.

I tillegg er skiltene over kjørebanen noe kryptiske, og på motorveien viser de avkjørsler, feks denne avkjørselen, nr 40, henger til høyre, og neste avkjørsel, 41, henger til venstre, uten at det betyr at en skal flytte seg inn i de forskjellige filene for å komme seg til avkjørslene. Og noen ganger har man avkjørsler til venstre også, så man er generelt aldri trygg. Derfor ligger vi stort sett i midt-feltet, hvis det er et (til nå har vi kjørt i alt mellom 1- og 5-feltsveier). En annen fordel ved å ligge i midterfeltet er at filene deles og samles tilsyneltende helt tilfeldig, og man skal virkelig følge godt med hvis det nå er viktig for en hvilken fil en ligger i.

Kvaliteten på veibanene er ofte en vits, i alle fall i NY. Det ser ut som et lappeteppe strikket av en tolvårig gutt i kunst og håndtverk, hvor han har klippet og limt litt for å få det til å dekke nesten alt.

Jeg husker ikke alle de festlige skiltene vi har kjørt forbi, men vi minnes i alle fall stadigvekk på to ting langs veien: bruk setebelte (i New Hampshire dog kun for de under 18), og ”drink responsibly”. Ikke ”don’t drink and drive”, men drikk på en ansvarlig måte. Dette forklarer enkelte bilers merkelige svinging ut og inn av den høyre kjørebanen til veiskulderen.

I dag kjørte vi forbi et område hvor skilter informerte om at forsøpling medførte en bot på 10000 dollar. Stiv pris for å spytte en tyggis.

Det er mye veiarbeid, men ikke på langt nær så mye som veiarbeid-skiltene indikerer. Sammen med ”Road work”-skiltene følger ofte et skilt hvor det står at bøter dobles om man kjører for fort i dette området, så det er kanskje derfor det er så mye ”veiarbeid”.

Da vi nå kom tilbake til NY og skulle over til NJ, ble veiene plutselig litt mer avanserte enn det New England hadde tilbudt oss tidligere. Jeg kjørte for eksempel fra én motorvei til en annen, i en trefelts overgangsvei, som plutselig samles til to og så en fil, hvor jeg blir forbikjørt på begge sider av to stormtroopers (det er det jeg kaller hvite biler, og det var spesielt treffende i dette tilfellet), som i noen sekunder truer med å skvise meg som en overmoden drue mellom hverandre, før de gasser på og forsvinner ut i horisonten.

Vi møter deretter en del kø, hvor vi blir nødt til å ta en del kjappe beslutninger, fordi feks andre biler nekter å slippe meg inn i deres fil, eller heller sniker seg inn foran meg i køen. Siden vi kjører automatgir er køkjøring noe dritt, i alle fall med denne bilen. Det tar litt ekstra tid før bilen skjønner at den skal kjøre når vi har tråkket på gassen, dermed blir køkjøringen 15kmh – full stopp – 15kmh – full stopp – 15kmh og så videre, i stedet for en fin 5kmh fart hele tiden.

Når vi så krysser inn i New Jersey, sier Gudrun takk for seg fordi jeg har glemt å laste ned NJ-kartet, og vi er lost i en hurtig mørknende New Jersey-natt. Vi kjører av på en service-avkjørsel for å finne ut hvor vi er, men selv når vi kommer ut derfra med google maps til hjelp er det vanskelig. Trafikken går i 65 mph, dvs ca 100-110 kilometer i timen, og jeg føler meg som en racerbilkjører, hvor Mette må lese kart og fortelle om hver minste sving og filskift for at vi ikke skal forsvinne ut i intet og aldri finne frem.

Jeg krysser både heltrukne linjer og brede påmalte midtrabatter, og tar en heller usanksjonert U-sving, før vi kommer oss av det enorme veisystemet og over på noen mindre veier (bare 3 felt, puh).

I et av mine mer morsomme øyeblikk kommer jeg til å tenke på at landet heller burde hete URA, ”United Roads of America” siden veinett tilsynelatende dekker 90% av landet. Det høres ikke så festlig ut nå, jeg innrømmer det, men heldigvis lo Mette høflig.

Hotellet vi kommer til i NJ har sett sin storhetstid.

Resepsjonisten er østeuropeer og kjører samme holdning til engelsk som jeg har til dansk: snakk så utydelig som mulig, så tror de du er innfødt. Det fungerer ikke.

Korridorene er lange og teppekledde, med et mønster fra en svunnen tid (for å si det pent). Rommet lukter sterkt av parfyme og røyk. Jeg mistenker at det først ble et ikkerøyk-hotell for to uker siden. Jeg går ut på egen hånd for å se treningsrommet de skal ha, men for å finne det må jeg ta en heis. Ca ett sekund etter at jeg er stoppet gått inn i heisen, merker jeg et ”dump”, som om en 250 kilos person nettopp kom inn i heisen sammen med meg. Når dørene lukkes og heisen går nedover, slår den lett fra side til side, som om det usynlige mennesket gjentatte ganger slenger seg mot den ene veggen.

Treningsrommet er bekmørkt før jeg går inn, og jeg tar meg selv i å håpe at de ikke har tredemøller, slik at jeg ikke KAN trene. Dessverre har de to stykker, men siden de begge er eldre enn meg og står under to hengende tykk-TVer som er på samme alder, rygger jeg ut i korridoren igjen med god samvittighet.

Jeg kommer meg tilbake til heisen, og selv om det denne gang ikke er et 250 kilos spøkelse sammen med meg der inne, blir jeg av uklare grunner litt urolig. Alle korridorene er identiske. Jeg får en følelse av at jeg aldri kommer ut herfra, at jeg kan gå og gå men aldri komme til lobbyen, at jeg kan sjekke ut men aldri dra, som de synger. Eller at jeg er kommet over i en annen dimensjon hvor Mette kommer til å være blond eller noe. 70-tallstepper gjør noe med virkelighetssansen.

Men: så kommer jeg inn på det stinkende hotellrommet igjen, Mette er ikke blond, men informerer om dårlig wifi-dekning og at vi har planen klar for i morgen. Jeg puster lettet ut.

Massachusetts.

Dagen i dag ble tilbragt i Boston sentrum.

Boston er en gå-basert by, med ferdige trails man kan gå for å lære om feks hvordan irene kom hit i forbindelse med hungersnøden og ble hatet av engelskmennene som allerede bodde her. Men det forhindrer ikke at man føler at man er i ferd med å dø en brutal død hver gang man krysser gaten. Og det blir ikke bedre av at fotgjengerovergangene ligner stiger fra stigespillet.

The Boston tea-party foregikk ikke overraskende her i Boston. Amerikanerne var drittlei av te-skatten de betalte, og kastet heller teen fra te-skipet (?) som teen kom fra enn å betale, og så var Boston harbour plutselig blitt til te.

Det er i hvert fall sånn jeg tror det skjedde.

Harvard ligger her. Og USAs eldste universitet eller ei, det var ikke tvil om at det var denne uka 17-18-åringene strømmet til Boston for å starte på høyere utdanning – metroene var fulle av faddere med bittebittesmå kids som muligens var gamle nok til å flytte hjemmefra.

Vi startet dagen med å ta metroen til Red Sox stadion. Vi hadde tenkt å se en amerikansk sport mens vi var her, men det skjedde ikke, så vi så heller en stadion utenfra.

Deretter dro vi til Copley, med the Boston Library (offentlig og gratis, for de som ikke bryr seg om at det er metalldetektorer på vei inn) og the trinity church på hver sin side av en park med et marked på.

Derfra spaserte vi tre kvartaler (en avstand resepsjonisten på hotellet mente var i meste laget for oss, og anbefalte oss å ta drosje) til Boston Commons, en todelt park med blant annet en innsjø, små båter, masse duer, og et Amish kor.

Amish-koret var en gruppe pastellkledde mennesker som sang salmer under en liten plastpaviljong. Mellom slagene kom dirigenten frem og snakket om den vennen vi alle har i Jesus, når våre vanlige venner ikke strekker til, eller svikter oss.

Vi var deretter på Beacon hill, det gamle rikmannsstrøket, og så kom vi endelig inne på the Freedon Trail, som tok oss gjennom hele Boston og alle Bostons historiske bygninger. I tillegg til Quincy market, hvor man kan kjøpe all slags mat, samt ting som går som mat men som egentlig bare er godt.

Mette kjøpte en T-skjorte hvor det sto: Keep calm, and have a tea-party. Den var rosa.

Etter trail’en var over dro vi ned i Chinatown og spiste på en Malaysisk restaurant, før vi satte kursen hjemover.

Vi tok metroen til endestasjonen, hvor vi måtte ta taxi den siste biten.

Vi gikk bort til drosjen som sto først i køen, og spurte hva det ville koste til hotellet vårt. Med en finger oppi nesa svarer sjåføren en pris som er ti dollar mer enn det vi ga på morgenen. Når vi sier det til ham, går han raskt ned ti dollar. Altfor raskt.

Vi setter oss inn i hva vi kan kalle busemannens bil, og en sterk eim av svette, som kun kan sammenlignes med en fjortenårings månedsgamle gymtøy, tar plass i mine umiddelbare omgivelser. Og henger fremdeles igjen i nesebor og klær.

Jaja – én historie rikere. (og femti dollar fattigere)

25 stater på 21 dager

Dette er vårt ”konsept” for bilturen. Egentlig er det ”26 stater og ett distrikt på 22 dager” som er vår egentlige plan, men det har liksom ikke helt samme klangen.

Reisen startet ikke fantastisk. Mens min plan var å ta buss 40 klokken 0615 om morgenen inn til Odense togstasjon, for derfra å ta toget til kastrup, var Fynbus’ plan å kansellere hele buss 40 i all tenkelig fremtid, fra og med august. Uheldigvis fant jeg ikke ut av dette før klokken 0612, og måtte dermed småspringe til et busstopp lenger unna for å nå toget.

Heldigvis kom det en buss som passet tidsmessig, men – uhell i hellet kan man vel si – idet jeg hadde reist meg for å gå til døren fordi bussen var på vei mot stasjonen, kom bussen til å ta en bråsving akkurat idet jeg hadde én hånd på kofferten og én hånd på gud vet hva. Det ender derfor med at jeg slenges bakover i bussen (jeg står i klappseteområdet), og siden kofferten plutselig ligger under meg, så får jeg ikke satt et ben under meg, men klapper sammen som et korthus. Ikke får jeg tatt meg for med hendene heller, også fordi jeg har kofferten under meg, så jeg fyker med flagrende armer og fjeset først inn i kne-området til en dame som står og venter ved døra. Jeg kan fremdeles kjenne den semskede kåpa mot fjeset mitt.

Det jeg for øvrig også kan kjenne fremdeles, er skrubbsåret på leggen, samt det phablet-størrelse blåmerket jeg har på låret etter fallet.

For å jekke den allerede forslåtte verdigheten min ned enda noen hakk, ser dama jeg akkurat har hatt et ublidt møte med på meg med en blanding av sinne og avsky. Litt som om det var en rotte innsmurt i rømmedressing som akkurat hadde snublet over kofferten sin.

- Er du okei? Spør jeg for å lette på stemningen. Hun bare stirrer olmt på meg.

Det neste hinderet på reisedagen er når crewet på flyet ikke klarte å laste bagasjen riktig pga en teknisk feil, for deretter å bli overbevist om at de har bomber på flyet, og deretter laster alt av igjen, ser at alt er OK, og laster det hele inn igjen.

Vi skal mellomlande på Heathrow, og på tross av iherdig løping, så når vi ikke flyet vårt pga forsinkelsen. Men frykt ikke: British airways sparer ikke på trøstepremiene – vi fikk plasser på et fly 3 timer senere og en matkupong på 5 pund.

Etter den siste flyreisen til JFK kommer det frem at vi begge har vurdert å bare starte nye liv her i USA, bare for å slippe å reise tilbake igjen på samme måte. Kan man egentlig ta en båt nå til dags? Ikke at det ville være å foretrekke, når det kommer til stykket – vi blir begge over gjennomsnittlig sjøsyke.

Etter noen overraskende normale amerikanere har vist oss veien til der shuttle-bussen går fra, kommer vi oss omsider til hotellet.

Vi har da begge to vært våkne i noe som ligner 24 timer, men siden halvdelen av planlegningen av turen har dreid seg om mat og vektøkning går vi direkte til treningsrommet de har på hotellet. Etter litt lett jogging (mest for samvittighetens skyld), går vi ut sammen med en flyvert som vi til slutt konkluderer med at må ha tatt oss for å være flyvertinner, og som snakker med oss som om vi var kolleger i de 5 minuttene det varer.

Antagelig er ingen turister sprø nok til å jogge på hotellet de bor i det øyeblikket de ankommer.

Neste dag våkner vi ca 0730, er ute av døren til 0830, og spiser frokost på flyplassen før vi henter bilen. Etter litt frem og tilbake med hvilken bil vi skal ha (vi takket høflig nei til å kjøre en med en sprekk i frontruta), og fikling med gir, og undring over hva ”snow-mode”-giret er for noe, kommer vi oss ut i trafikken.

Trafikken er OK. Veiene derimot, ville gjøre selv landsbygda i Kenya flau. De er helt latterlig dårlige og hullete. De fungerer som en fysisk fastsgrense på 40kmh.

Men så, i det øyeblikket vi kjører inn i Connecticut, er veiene nyasfalterte og herlige, og sånn fortsetter de helt opp til New Hampshire. Før vi kommer så langt, stopper vi derimot i Vermont hvor vi spiser pizza og gresk salat på en pizza/gresk diner. Det er stort sett det vi får se av Vermont.

Etter kjøringen så langt er jeg helt kjørt, så Mette overtar. Det er i ferd med å bli mørkt, men før det går så langt kjører vi innom en bensinstasjon hvor vi gjør nøyaktig det vi lovet oss selv vi ikke skulle: vi fyller bilen med sukker, og heller innpå.

Men det hjelper voldsomt på humøret, og vi holder ut de siste timene inntil vi kommer til hotellet i New Hampshire kl 23:20 om kvelden.

Vi får et rom i annen etasje som er tapetsert med blomster, både i bokstavelig og figurativ forstand. Det er så britisk at vi ikke vet hvor vi skal gjøre av oss. Selv toalettet er europeisk. Og dusjforhenget ser ut som Dianas brudekjole i rosa, som Mette så elegant sa det.

Vi kollapser i den rosekledte senga og våkner 7 timer senere.

Det blir tydelig at hotellet er hovedsakelig for par som trenger å, hva heter det, finne gnistne i forholdet sitt igjen, og wifi-tilgang kommer med en advarsel om at hotellet nå engang er laget for en getaway fra dagligdagen.

Frokosten er treg (de har fire bord, en kelner og en kokk), og pinefullt treg for oss som har 45 minutter til å komme oss til foten av Mt Washington, hvorav 30 minutter MÅ brukes til å kjøre.

Vi racer opp veien til de vi har booket billetter til en guidet biltur opp Mount Washington.

Du hørte rett: vi kjørte op på et fjell.

Ironisk nok er det et av de fjellene i USA hvor flest mennesker har dødd når de har forsøkt å bestige det. Man kunne jo tenke seg at det kom av at de ble påkjørt – men det er dessverre det at de ikke kler seg godt nok, bestiger fjellet, og dør av hypotermi på veien.

Da vi var der oppe i dag, var det omkring null gradet, og jeg kledde meg i alle klærne jeg kunne finne, pluss en IKEA-poncho jeg hadde lagt i kofferten som en ettertanke. Jeg ankom med andre ord Mt. Washington stilsikkert; i svart/hvitrutete bukse og en vill rosa poncho, som jeg lagde et belte til ut av snoren på en lommebok i sekken.

Fjellet har alltid dårlig vær, og det var så tett tåke på toppen at du ikke kunne se mer enn en billengde foran deg.

Etter å ha fylt tanken på leiebilen for den nette pris av 31 dollar, kjører vi videre sørover.

Vi stoppet senere i Kittery, Maine, som er kjent for sine outlets. Maine generelt er kjent for Lobsters og Lighthouses, for de av dere som finner dét interessant.

Jeg ville gjerne ha litt lobster mens jeg var der, og bestilte den mest seriøse lobster-retten jeg kunne finne. Jeg ble servert hummer i en meget luftig bagett (minnet om pølsebrød), med masse smør på, med french fries og en hel kvart sylteagurk på siden. Foreløpig turens mest spesielle kombo.

Deretter kjørte vi i ett ned til Boston, og befinner oss nå på et over gjennomsnittlig hotell – rommet er ca 35kvm stort totalt, og det er et treningsrom på størrelse med det ene treningssenteret i Praha, samt et oppvarmet basseng.

Og vi fikk hver vår ferske cookie ved innsjekking.