Massachusetts.

Dagen i dag ble tilbragt i Boston sentrum.

Boston er en gå-basert by, med ferdige trails man kan gå for å lære om feks hvordan irene kom hit i forbindelse med hungersnøden og ble hatet av engelskmennene som allerede bodde her. Men det forhindrer ikke at man føler at man er i ferd med å dø en brutal død hver gang man krysser gaten. Og det blir ikke bedre av at fotgjengerovergangene ligner stiger fra stigespillet.

The Boston tea-party foregikk ikke overraskende her i Boston. Amerikanerne var drittlei av te-skatten de betalte, og kastet heller teen fra te-skipet (?) som teen kom fra enn å betale, og så var Boston harbour plutselig blitt til te.

Det er i hvert fall sånn jeg tror det skjedde.

Harvard ligger her. Og USAs eldste universitet eller ei, det var ikke tvil om at det var denne uka 17-18-åringene strømmet til Boston for å starte på høyere utdanning – metroene var fulle av faddere med bittebittesmå kids som muligens var gamle nok til å flytte hjemmefra.

Vi startet dagen med å ta metroen til Red Sox stadion. Vi hadde tenkt å se en amerikansk sport mens vi var her, men det skjedde ikke, så vi så heller en stadion utenfra.

Deretter dro vi til Copley, med the Boston Library (offentlig og gratis, for de som ikke bryr seg om at det er metalldetektorer på vei inn) og the trinity church på hver sin side av en park med et marked på.

Derfra spaserte vi tre kvartaler (en avstand resepsjonisten på hotellet mente var i meste laget for oss, og anbefalte oss å ta drosje) til Boston Commons, en todelt park med blant annet en innsjø, små båter, masse duer, og et Amish kor.

Amish-koret var en gruppe pastellkledde mennesker som sang salmer under en liten plastpaviljong. Mellom slagene kom dirigenten frem og snakket om den vennen vi alle har i Jesus, når våre vanlige venner ikke strekker til, eller svikter oss.

Vi var deretter på Beacon hill, det gamle rikmannsstrøket, og så kom vi endelig inne på the Freedon Trail, som tok oss gjennom hele Boston og alle Bostons historiske bygninger. I tillegg til Quincy market, hvor man kan kjøpe all slags mat, samt ting som går som mat men som egentlig bare er godt.

Mette kjøpte en T-skjorte hvor det sto: Keep calm, and have a tea-party. Den var rosa.

Etter trail’en var over dro vi ned i Chinatown og spiste på en Malaysisk restaurant, før vi satte kursen hjemover.

Vi tok metroen til endestasjonen, hvor vi måtte ta taxi den siste biten.

Vi gikk bort til drosjen som sto først i køen, og spurte hva det ville koste til hotellet vårt. Med en finger oppi nesa svarer sjåføren en pris som er ti dollar mer enn det vi ga på morgenen. Når vi sier det til ham, går han raskt ned ti dollar. Altfor raskt.

Vi setter oss inn i hva vi kan kalle busemannens bil, og en sterk eim av svette, som kun kan sammenlignes med en fjortenårings månedsgamle gymtøy, tar plass i mine umiddelbare omgivelser. Og henger fremdeles igjen i nesebor og klær.

Jaja – én historie rikere. (og femti dollar fattigere)