25 stater på 21 dager

Dette er vårt ”konsept” for bilturen. Egentlig er det ”26 stater og ett distrikt på 22 dager” som er vår egentlige plan, men det har liksom ikke helt samme klangen.

Reisen startet ikke fantastisk. Mens min plan var å ta buss 40 klokken 0615 om morgenen inn til Odense togstasjon, for derfra å ta toget til kastrup, var Fynbus’ plan å kansellere hele buss 40 i all tenkelig fremtid, fra og med august. Uheldigvis fant jeg ikke ut av dette før klokken 0612, og måtte dermed småspringe til et busstopp lenger unna for å nå toget.

Heldigvis kom det en buss som passet tidsmessig, men – uhell i hellet kan man vel si – idet jeg hadde reist meg for å gå til døren fordi bussen var på vei mot stasjonen, kom bussen til å ta en bråsving akkurat idet jeg hadde én hånd på kofferten og én hånd på gud vet hva. Det ender derfor med at jeg slenges bakover i bussen (jeg står i klappseteområdet), og siden kofferten plutselig ligger under meg, så får jeg ikke satt et ben under meg, men klapper sammen som et korthus. Ikke får jeg tatt meg for med hendene heller, også fordi jeg har kofferten under meg, så jeg fyker med flagrende armer og fjeset først inn i kne-området til en dame som står og venter ved døra. Jeg kan fremdeles kjenne den semskede kåpa mot fjeset mitt.

Det jeg for øvrig også kan kjenne fremdeles, er skrubbsåret på leggen, samt det phablet-størrelse blåmerket jeg har på låret etter fallet.

For å jekke den allerede forslåtte verdigheten min ned enda noen hakk, ser dama jeg akkurat har hatt et ublidt møte med på meg med en blanding av sinne og avsky. Litt som om det var en rotte innsmurt i rømmedressing som akkurat hadde snublet over kofferten sin.

- Er du okei? Spør jeg for å lette på stemningen. Hun bare stirrer olmt på meg.

Det neste hinderet på reisedagen er når crewet på flyet ikke klarte å laste bagasjen riktig pga en teknisk feil, for deretter å bli overbevist om at de har bomber på flyet, og deretter laster alt av igjen, ser at alt er OK, og laster det hele inn igjen.

Vi skal mellomlande på Heathrow, og på tross av iherdig løping, så når vi ikke flyet vårt pga forsinkelsen. Men frykt ikke: British airways sparer ikke på trøstepremiene – vi fikk plasser på et fly 3 timer senere og en matkupong på 5 pund.

Etter den siste flyreisen til JFK kommer det frem at vi begge har vurdert å bare starte nye liv her i USA, bare for å slippe å reise tilbake igjen på samme måte. Kan man egentlig ta en båt nå til dags? Ikke at det ville være å foretrekke, når det kommer til stykket – vi blir begge over gjennomsnittlig sjøsyke.

Etter noen overraskende normale amerikanere har vist oss veien til der shuttle-bussen går fra, kommer vi oss omsider til hotellet.

Vi har da begge to vært våkne i noe som ligner 24 timer, men siden halvdelen av planlegningen av turen har dreid seg om mat og vektøkning går vi direkte til treningsrommet de har på hotellet. Etter litt lett jogging (mest for samvittighetens skyld), går vi ut sammen med en flyvert som vi til slutt konkluderer med at må ha tatt oss for å være flyvertinner, og som snakker med oss som om vi var kolleger i de 5 minuttene det varer.

Antagelig er ingen turister sprø nok til å jogge på hotellet de bor i det øyeblikket de ankommer.

Neste dag våkner vi ca 0730, er ute av døren til 0830, og spiser frokost på flyplassen før vi henter bilen. Etter litt frem og tilbake med hvilken bil vi skal ha (vi takket høflig nei til å kjøre en med en sprekk i frontruta), og fikling med gir, og undring over hva ”snow-mode”-giret er for noe, kommer vi oss ut i trafikken.

Trafikken er OK. Veiene derimot, ville gjøre selv landsbygda i Kenya flau. De er helt latterlig dårlige og hullete. De fungerer som en fysisk fastsgrense på 40kmh.

Men så, i det øyeblikket vi kjører inn i Connecticut, er veiene nyasfalterte og herlige, og sånn fortsetter de helt opp til New Hampshire. Før vi kommer så langt, stopper vi derimot i Vermont hvor vi spiser pizza og gresk salat på en pizza/gresk diner. Det er stort sett det vi får se av Vermont.

Etter kjøringen så langt er jeg helt kjørt, så Mette overtar. Det er i ferd med å bli mørkt, men før det går så langt kjører vi innom en bensinstasjon hvor vi gjør nøyaktig det vi lovet oss selv vi ikke skulle: vi fyller bilen med sukker, og heller innpå.

Men det hjelper voldsomt på humøret, og vi holder ut de siste timene inntil vi kommer til hotellet i New Hampshire kl 23:20 om kvelden.

Vi får et rom i annen etasje som er tapetsert med blomster, både i bokstavelig og figurativ forstand. Det er så britisk at vi ikke vet hvor vi skal gjøre av oss. Selv toalettet er europeisk. Og dusjforhenget ser ut som Dianas brudekjole i rosa, som Mette så elegant sa det.

Vi kollapser i den rosekledte senga og våkner 7 timer senere.

Det blir tydelig at hotellet er hovedsakelig for par som trenger å, hva heter det, finne gnistne i forholdet sitt igjen, og wifi-tilgang kommer med en advarsel om at hotellet nå engang er laget for en getaway fra dagligdagen.

Frokosten er treg (de har fire bord, en kelner og en kokk), og pinefullt treg for oss som har 45 minutter til å komme oss til foten av Mt Washington, hvorav 30 minutter MÅ brukes til å kjøre.

Vi racer opp veien til de vi har booket billetter til en guidet biltur opp Mount Washington.

Du hørte rett: vi kjørte op på et fjell.

Ironisk nok er det et av de fjellene i USA hvor flest mennesker har dødd når de har forsøkt å bestige det. Man kunne jo tenke seg at det kom av at de ble påkjørt – men det er dessverre det at de ikke kler seg godt nok, bestiger fjellet, og dør av hypotermi på veien.

Da vi var der oppe i dag, var det omkring null gradet, og jeg kledde meg i alle klærne jeg kunne finne, pluss en IKEA-poncho jeg hadde lagt i kofferten som en ettertanke. Jeg ankom med andre ord Mt. Washington stilsikkert; i svart/hvitrutete bukse og en vill rosa poncho, som jeg lagde et belte til ut av snoren på en lommebok i sekken.

Fjellet har alltid dårlig vær, og det var så tett tåke på toppen at du ikke kunne se mer enn en billengde foran deg.

Etter å ha fylt tanken på leiebilen for den nette pris av 31 dollar, kjører vi videre sørover.

Vi stoppet senere i Kittery, Maine, som er kjent for sine outlets. Maine generelt er kjent for Lobsters og Lighthouses, for de av dere som finner dét interessant.

Jeg ville gjerne ha litt lobster mens jeg var der, og bestilte den mest seriøse lobster-retten jeg kunne finne. Jeg ble servert hummer i en meget luftig bagett (minnet om pølsebrød), med masse smør på, med french fries og en hel kvart sylteagurk på siden. Foreløpig turens mest spesielle kombo.

Deretter kjørte vi i ett ned til Boston, og befinner oss nå på et over gjennomsnittlig hotell – rommet er ca 35kvm stort totalt, og det er et treningsrom på størrelse med det ene treningssenteret i Praha, samt et oppvarmet basseng.

Og vi fikk hver vår ferske cookie ved innsjekking.