Marked, vulkan, og luwak coffee

-->

Vi hadde bestilt en dagstur tirsdagen for å få sett mest mulig med minst mulig innsats, siden temperaturen var høy og luftfuktigheten enda høyere. Vi dro først på forskjellige kunstmarkeder. Sølvmarkedet var overpriset og det hadde mye overdådig smykkemessig. Vi fant likevel noen perler blant alt det merkverdige de tilbød, og prutet oss fra vanvittige 2850000 rupiah (ca 1400kr) til 900000 (ca 450kr). På tremarkedet satt det tre menn og spikket utenfor, og innehaveren beskrev i detalj for oss hvilke tretyper to av dem jobbet med. Han lot elegant være å forklare hvilken type wood tredjeman spikket trepikker av. De selger trepikker overalt, mest som håndtak til flaskeåpnere, og i mange forskjellige størrelser og farger. Jeg lurer liksom litt på hva slags fest man har, når man kan trekke frem den største trepikken og si «hei, svigermor, du kan åpne ølen din med denne». Inne hadde de masse forskjellige forseggjorte figurer. De fleste var dessverre på størrelse med et spisebord, og passer nok ikke inn i noe hjem jeg noensinne har tenkt å bebo. Til slutt dro vi til malerimarkedet hvor det var massevis av kopivarer som de forsøkte å selge til 80 dollar og oppover. Vi gadd ikke engang prøve å prute.

Deretter dro vi til noen rismarker lå i en fjellside, med et sinnrikt irrigasjonssystem. Vi måtte forklare i overraskende detalj til sjåføren (det var ikke første gang han møtte nordmenn) at man ikke dyrket ris i Norge, og at vi i hvert fall ikke dyrker noe på fjellsidene der, da våre fjell er ganske bare.

Han avsluttet det ganske stille og fredelige besøket der med å fortelle at en turist og familiefar hadde dødd der bare 2 uker før da han skulle dytte sønnen på en huske, og falt utenfor en kant 15 meter ned. Det la litt en demper på stemningen.

Etterpå skulle vi til en aktiv vulkan, noe jeg hadde gledet meg enormt til. Jeg hadde sett for meg med nærmest barnslig henrykkelse at vi skulle komme opp til kanten og se frådende lava inni en Donald Duck-aktig vulkan. I stedet spiste vi en middelmådig lunsj på en restaurant med utsikt mot vulkanen (og den hadde ikke et Donald-aktig utbrudd hvor gullfarget lava langsomt rant ned sidene) så det var litt nedtur for min del. Jeg tror derimot at Tone var veldig tilfreds med at det ikke ble sånn.

Vi var også ved et tempel som var bygget rundt en hellig kilde. Her kunne man bade for å bli frisk/velsignet/få mange barn, men sjåføren vår kom med et herlig forfriskende «it’s probably mostly like when you believe something it feels better». Et lite callback til guiden vår fra i fjor i Lalibela (i Etiopia), hvor alle stenkirkene var skapt direkte av engler. Et øyeblikk jeg ikke var til stede hadde sjåføren vår også gått i ytterligere detalj for Tone, og beskrevet en statue som gjengav «a penis and lady parts». Bare så vi vet hvor fokuset ligger, her på øya. 

Så dro vi til en kaffeplantasje og smakte på den forgjettede Luwak-kaffen. Den er eksklusiv, da en Civet (et pelsdyr på størrelse med en puddel) har spist og bæsjet ut kaffebønnene før de vaskes, ristes og knuses og til slutt traktes. Ideen er at civetene har eksepsjonell peil på kaffe, og kun velger de beste bønnene.

Kaffen var god den. Etterpå dro vi på spa.

  

Torsdagen kjørte vi helt ned til halvøyen sør på Bali til Padang Padang beach og lå der i noen timer. Det var ganske fantastisk.

Trafikken på Bali er for øvrig håpløs. På intet tidspunkt på alle våre kjøreturer rundt på øya kom speedometerpilen over 60kmh, og for det meste lå vi og sluret på mellom 10 og 40 kmh.

Da vi kom hjem på hotellet torsdagen ga et av benene på sengene våre plutselig opp, og vi ble flyttet til et «superior room» nedi gangen med 2 badekar, hvorav ett var på balkongen. Det tok en evighet å fylle, men sto til forventningene. 

Siste dagen ble tilbrakt på markedet i Ubud, før en sjåfør med flere tvilsomme utsagn (bla. "I go to Padang Padang to clean my eyes by looking at sexy people") kjørte oss til flyplassen.