Japan - flyturen dit 1

Turen går denne gang til Japan. Jeg reiste med Qatar airways (fordi de var billigst, og jeg er gjerrig) men jeg var faktisk litt bekymret i forkant fordi sist gang jeg reiste med dem ble jeg parkert i et døgn i Doha for å kjøpe meg epipen nummer to, fordi jeg var så naiv å informere dem om peanøttallergien min. Nok om det.

Jeg kommer om bord i flyet, finner plassen min, og det sitter en mann på ca 60år på midtsetet, bredbent som en bodybuilder (men kun ¼ av vekten), og man kan lukte misbruket hans på tre meters avstand. Håret er halvlangt og fett, finmotorikken viser seg å være helt borte når man ser ham spise med bestikk senere. Han har lagt sin bagasje under stolen foran meg, og har valgt å strekke høyrebeinet sitt dit også. Det er tomt under hans eget sete, og når jeg setter meg må jeg aktivt be ham om å gi meg litt plass under setet foran mitt eget. Han gjesper, sukker og hoster høylytt, han sitter lent 70% over armlenet vi deler, og med det samme setebelteskiltet er av ringer han etter en gintonic.

De første timene satt han så nært at jeg kunne telle respirasjonsfrekvensen hans fordi jeg ikke kunne komme vekk fra overarmen hans uten å reise meg og gå fra setet. Jeg spurte etter hvert om ikke jeg kunne få tilbake beinplassen under setet foran, noe som han svært uforstående gikk med på, for andre gang. Flyvertene kommer forbi på middagsrunden senere - jeg bestiller kyllingretten, han roper til henne at han vil ha en bloody mary. Hun sier at hun kan godt gå og blande en drink til ham, men at det hun spurte om var om han ville ha noe å spise. Etter blody maryen og litt middag faller han i søvn en liten stund, slik at jeg også får blundet et lite øyeblikk, men så våkner han til og får ikke sove igjen, og da får heller ikke medpassasjerene hans det. Hver gang han åpner en film på skjermen eller leser noe uttrykker han «Oi!», eller ler høylytt, uten at det er rettet mot noen spesielle. Når han senere på natta skrur på lyset for å lese reklamene i inflightmagasinet (lyset reflekterer fra de lyse sidene bladet og rett i øynene til vi to som sitter på hver side), ler han også høylytt og hjertelig av ting han ser der. Han gjesper stort med god lyd på, gjerne tre gjesp på rappen, og så kommer det kanskje en ny hostekule. Han leser altså det inflightmagasinet med en innlevelse jeg aldri har sett maken til, han løfter de største bildene opp mot lyset, han vender og dreier på bladet med rikelige albubevegelser. Han breier seg ut over min stol så jeg omtrent blir hengende ut i midtgangen for å unngå å bli genert av hans hyppige, uforutsigbare, og unødvendig plasskrevende bevegelser. Til slutt spør jeg ham høflig om ikke han kan prøve å lene seg litt mindre mot min side, men det viste seg å være forferdelig naivt av meg, for da klikker det helt for ham, han blir rasende, og det viser seg at i hans verden er det jeg som lener seg inn over ham, jeg som er urolig, og jeg som forstyrrer ham hele tiden.

Vi får være enige om å være uenige.

Det er jo litt stakkarslig og kanskje trist at han ikke skjønner at det ikke er noen andre i kabinen som har flombelysning på i timevis på natta, drikker så jevnt, og samtidig stønner, sukker, gjesper, ler, hoster og snakker så alle kan høre det. Og det er også sjelden at man sitter ved siden av noen i 6 timer og selv ikke da har klart å tilvenne seg til deres særegne odør.

Heldigvis var vi snart fremme i Doha for å skifte fly.