Hansker

Det er ikke ofte det skjer, men noen ganger ender jeg opp i den fulleste metrovogna, i den rusheste tida, med de gærneste passasjerene.

En av de gangene var på torsdag. Det var så pakket med folk, at hver gang noen skulle ut måtte de gå så tett at de dro veska mi mellom seg ut på perrongen. Da toget satte seg i bevegelse igjen etter Mustek, sto jeg med strak arm og hold for livet fast til min lille bit av de røde stengene.

Plutselig kjenner jeg noe stryke varsomt langs peke-og langfingeren min, og jeg gjør mitt beste for å få øye på hva i all verden det er som skjer der borte. Og jeg oppdager altså følgende: Et kvinnemenneske på noen og tyve, som tilfeldigvis har samme nesehøyde som hånden min, stryker den rennende nesen sin langs den – gudskjelov – behanskede hånda mi. På lyse dagen og i alles åsyn, midt i en metrovogn.

Det verste var at jeg kunne ikke flytte hånda heller – toget var i ferd med å senke farten, og hadde jeg sluppet taket ville jeg ha veltet fjorten gamle damer og en tvillingvogn. Men du kan banne på at jeg rygget passe raskt bakover ved neste stopp.