Offentlig transport i Tsjekkia e ein opplevelse i seg sjøl.
For eksempel va me på ansatur for litt si, og me kjørte den skrøpeligaste, minst 40 år gamle Sovjet-rutebussen hjem igjen. Til og med gamle ekstrapassasjer Stalin (mulig at han bare ligna) fremst i bussen tviholdt seg fast i de tri timene turen varte. Me fekk ikkje eingang lov te å ver full buss, så me måtte kasta någen øve i den andre, kule, airconditiona bussen så vår gruppa tok opp te hotellet. Ikkje kunne sjåføren veien heller, så han slapp oss av omtrent ein kilometer vekke fra skolen, itte å ha sirkla området i et kvarter.
Og når eg tar trikken te skolen, så ser eg for meg at dette e det eg gjekk glipp av på ungdomsskolen: Å kjøra hvite busser.
I Norge har eldre mennesker ofte taxikort og slippe å slepa seg te bussen. Her hale derimot hundre og førti år gamle damer seg opp på trikken med dødsforakt, itte å ha slengt bagasjen (svært ofte i form av en stråkurv, av ein eller annen merkelig grunn så eg ikke har fått has på ennå) inn først. Om bord tviholde de seg til stengene ein kan holda i, for sitta kan de ikkje: kvert einaste sete e allerede okkupert av enda eldre mennesker. Alle sammen er de maks 120cm høye på grunn av pukkelrygg eller noe som ligner, de veier maks førti kilo, og det er bare de virkelig kule gamle som har farget deler av håret sitt oransj eller rosa. Å gå om bord på offentlig transport på dagtid i Praha må være som å gå rett inn i Auschwich.
Dette med personlig hygiene e någe så ein virkelig merke på metroen når ein akkurat har klart å skvisa seg inn som nummer etthundreogfemti i éi vogn i rushtiå, og lykken snus til sjokk idet ein snur seg og står ansikt til ansikt med ein tsjekkisk armhule. Ubeskrivelig.
Motemessig e di heller ikkje heilt me, tsjekkerne. Ser du et menneske på trikken me kler fra di siste fem års moteblader, så e det 99% sikkert ein udlending. Du tenke kanskje at dette e veldig nedlatende og dømmende overfor tsjekkerne, og det kan eg innrømma at det e, men det e ikkje desto mindre fullstendig sant. De har flere ”2nd hand”-shops som reklamere med britiske klær, og sjapper med navn som ”London-nails”, ”Euro-nails”, eller ”Nails – the american way”, enn de har matbutikker. Og koffår Storbritannia e så voldsomt populære når det kommer te mote her nede har eg heller ikkje skjønt; når hørte ein sist at britiske jenter e så himla flinke te å kle seg.
lørdag 7. november 2009
onsdag 19. august 2009
Flyskrekk.
Jeg hater å fly. Ikke fordi jeg er sikker på at flyet kommer til å falle ned, at trykket i kabinen kommer til å synke, at Jorden kommer langsomt nærmere i 900km/h, og at det siste jeg kommer til å se før jeg dør er reklamen for pensjonssparing på setet foran meg. Nei, jeg hater å fly, rett og slett fordi det er så grenseløst kjedelig.
For det første er det minst en og en halv time i starten og slutten av turen, der man står i kø, leverer bagasje, står mer i kø, blir ransaket for væskeansamlinger, står i litt mer kø, viser boardingkortet, står i kø, hører sikkerhetsrutiner, står i enda mer kø, kø kø kø, venting på bagasje, mer kø, i tillegg til selve flyturen: Man venter, venter, venter på at flyet skal ta av, fly seg ferdig, lande, takse, før man må tilbringe minst femten urimelig lange minutter i en halvveis oppreist stilling, fordi dusten på plass C/D ikke gidder å reise seg selv om han ser at jeg åpenbart har dårlig tid.
På grunn av mangelen på musikk og interpersonlig avstand, tvinges man tidvis ut til randen av galskap, fordi man blir nødt til å høre bergenseren bak seg poengtere i et perseverativt kjør om "kor dyyr flyplassmaten ær" og andre opplagtheter vi andre ikke føler behov for å uttrykke, ganske enkelt fordi vi vet bedre enn å behandle sidemannens ører som et offentlig toalett.
Flyturen har dessuten en tendens til å være blodproppfremkallende trang, enten for varm eller for kald, og alltid bråkete. Toppet med sirkulasjon av dårlig luft, fylt med spennende og eksotiske virus, er det ikke rart at jeg har lært meg å hate Norwegian. Jeg mener flyturer.
Tenk da, for over hundre år siden - var det dette Wright-brødrene så for seg?
-Hei, bruttern! Vi skal ikke bare lage et flygende metallrør, da? Beregnet for 40 mennesker, men som kjipe flyselskaper kan presse opptil 180 personer inn i?
-Ja! Der sier du noe! La oss også installere et luftutskiftningsanlegg som er akkurat litt for dårlig til å fungere, og noen irriterende happy ansatte som springer som piskede rotter frem og tilbake i røret, bare for å legge kvalme til passasjerenes lidelser?
-Min gode mann, du er sannelig et geni! Åh, jeg har en visjon... Gjør stolene nedvippbare, slik at når man lener seg bakover er det liiike over grensen til irriterende til personen som sitter bak!
-Og-
-Hysj, jeg er ikke ferdig. Maten som serveres skal ha vemmelig konsistens og farge, og: Alt skal smake sagmugg!
Den eldste av brødrene Wright har nå reist seg opp på bordet han satt ved, selv om det bare er de to til stede i verkstedet.
-Det skal ta urimelig lang tid å komme seg inn og ut! Ved hver eneste flyging skal det mases om sikkerhetsrutiner - selv på charterturer, der alle som blir med opp, en uke eller to tidligere ble med ned samme veien! Og, sist men ikke minst: Det skal koste penger å ta med seg bagasje!
Lillebror Wright kan ikke annet enn å slå hendene sammen i begeistring.
For det første er det minst en og en halv time i starten og slutten av turen, der man står i kø, leverer bagasje, står mer i kø, blir ransaket for væskeansamlinger, står i litt mer kø, viser boardingkortet, står i kø, hører sikkerhetsrutiner, står i enda mer kø, kø kø kø, venting på bagasje, mer kø, i tillegg til selve flyturen: Man venter, venter, venter på at flyet skal ta av, fly seg ferdig, lande, takse, før man må tilbringe minst femten urimelig lange minutter i en halvveis oppreist stilling, fordi dusten på plass C/D ikke gidder å reise seg selv om han ser at jeg åpenbart har dårlig tid.
På grunn av mangelen på musikk og interpersonlig avstand, tvinges man tidvis ut til randen av galskap, fordi man blir nødt til å høre bergenseren bak seg poengtere i et perseverativt kjør om "kor dyyr flyplassmaten ær" og andre opplagtheter vi andre ikke føler behov for å uttrykke, ganske enkelt fordi vi vet bedre enn å behandle sidemannens ører som et offentlig toalett.
Flyturen har dessuten en tendens til å være blodproppfremkallende trang, enten for varm eller for kald, og alltid bråkete. Toppet med sirkulasjon av dårlig luft, fylt med spennende og eksotiske virus, er det ikke rart at jeg har lært meg å hate Norwegian. Jeg mener flyturer.
Tenk da, for over hundre år siden - var det dette Wright-brødrene så for seg?
-Hei, bruttern! Vi skal ikke bare lage et flygende metallrør, da? Beregnet for 40 mennesker, men som kjipe flyselskaper kan presse opptil 180 personer inn i?
-Ja! Der sier du noe! La oss også installere et luftutskiftningsanlegg som er akkurat litt for dårlig til å fungere, og noen irriterende happy ansatte som springer som piskede rotter frem og tilbake i røret, bare for å legge kvalme til passasjerenes lidelser?
-Min gode mann, du er sannelig et geni! Åh, jeg har en visjon... Gjør stolene nedvippbare, slik at når man lener seg bakover er det liiike over grensen til irriterende til personen som sitter bak!
-Og-
-Hysj, jeg er ikke ferdig. Maten som serveres skal ha vemmelig konsistens og farge, og: Alt skal smake sagmugg!
Den eldste av brødrene Wright har nå reist seg opp på bordet han satt ved, selv om det bare er de to til stede i verkstedet.
-Det skal ta urimelig lang tid å komme seg inn og ut! Ved hver eneste flyging skal det mases om sikkerhetsrutiner - selv på charterturer, der alle som blir med opp, en uke eller to tidligere ble med ned samme veien! Og, sist men ikke minst: Det skal koste penger å ta med seg bagasje!
Lillebror Wright kan ikke annet enn å slå hendene sammen i begeistring.
torsdag 13. august 2009
Pils.
Jeg har nettopp vært i Ungarn, et land som har gjennomgått en så latterlig inflasjon, at vi betalte vel 37000 ungarske dingser for fem personer tre netter på et dritbillig vandrerhjem i Budapest. Det kostet 650 dingser for en kebab med brus, 5000 for en god middag og pils, og 25000 for en jakke.
For eksempel vil Storbritannia ha en god stund til de må begynne å revurdere valutaen, det er jo lett å regne i pund. Men den norske kronen vil nok ha litt kortere tid tilbake. Inflasjonen ser jo ut til å gå uavbrutt, så hva gjør vi når det er vi som må drive og ta ut 40000 kroner bare fordi vi skal ha en mynt til handlevogna?
Så da jeg leste at enkelte band fikk så lite utbetalt fra Spotify at det knapt var nok til en halv pils, kom jeg til å tenke på noe: Skal vi revurdere kronen inn i et nytt navn noen gang, må det uten tvil være Pils. Jeg foreslår herved at vi om noen år døper om hundrelappen til halvPils (fordi det er cirka det en pils kommer til å koste da). Vi kan gå danskt og si kvartPils til femti (eller nitti) kroner, for de som ønsker det, men poenget er jo at pengesystemet vil bli mye lettere.
To hundre kroner på én Pils.
Seks Pils for en bukse, tredve for en iPhone, fire Store Pils for en bil og tjuefem Store for en leilighet. Én Pils mot hundre og tjue svenske kronor. Mye lettere med Pils. Fem hundre Pils i semesteret fra Lånekassen, førti i husleie, tre Pils for et busskort, tredve Pils tur-retur London, en halv Pils for en skikkelig billig pils, og så videre.
Man trenger ikke å ha bilde av en halvliter på selve lappen, det ville jo blitt litt useriøst liksom. Nei da, Kirsten Flagstad kan få sitte der hun sitter, hun. På Pilsen.
For eksempel vil Storbritannia ha en god stund til de må begynne å revurdere valutaen, det er jo lett å regne i pund. Men den norske kronen vil nok ha litt kortere tid tilbake. Inflasjonen ser jo ut til å gå uavbrutt, så hva gjør vi når det er vi som må drive og ta ut 40000 kroner bare fordi vi skal ha en mynt til handlevogna?
Så da jeg leste at enkelte band fikk så lite utbetalt fra Spotify at det knapt var nok til en halv pils, kom jeg til å tenke på noe: Skal vi revurdere kronen inn i et nytt navn noen gang, må det uten tvil være Pils. Jeg foreslår herved at vi om noen år døper om hundrelappen til halvPils (fordi det er cirka det en pils kommer til å koste da). Vi kan gå danskt og si kvartPils til femti (eller nitti) kroner, for de som ønsker det, men poenget er jo at pengesystemet vil bli mye lettere.
To hundre kroner på én Pils.
Seks Pils for en bukse, tredve for en iPhone, fire Store Pils for en bil og tjuefem Store for en leilighet. Én Pils mot hundre og tjue svenske kronor. Mye lettere med Pils. Fem hundre Pils i semesteret fra Lånekassen, førti i husleie, tre Pils for et busskort, tredve Pils tur-retur London, en halv Pils for en skikkelig billig pils, og så videre.
Man trenger ikke å ha bilde av en halvliter på selve lappen, det ville jo blitt litt useriøst liksom. Nei da, Kirsten Flagstad kan få sitte der hun sitter, hun. På Pilsen.
mandag 29. juni 2009
Fluktstol
Min tendens til å være høflig mot fremmede hindret meg i å ta frontalbilde av denne mannen, så for å oppklare: Her har altså – midt på en helt vanlig hverdag – en eldre herre ikledd dress og en ufattelig rød nese, slått opp en fluktstol foran Magasin mens han pimper øl, og i reneste ”Mr Beans jul”-stil betrakter strykekvartetten foran seg på nært hold.
For å virkelig understreke det forrykte i denne situasjonen: det var kanskje den varmeste dagen hittil i år, så det var minst to hundre og femti mennesker som satt ved uterestauranter og lignende like ved. Han satt altså ikke bare, sånn helt vanlig, midt i veien, men midt i veien for alle menneskene som var ute den dagen. Han var i tillegg ikledd dress, hadde ikke ølmage eller andre uteliggertegn, og var maks seksti år. Og han så ut til å more seg kostelig over underholdningen (strykekvartetten så derimot ut til å være noe mer avmålt).
Så - ja. Vi har vel alle ledd litt av alle forskjellene mellom dansker og nordmenn, garderobe-manners, butikkers iblant svært begrensede åpningstider, og nedre aldersgrense for kjøp av sprit. Men egentlig har man vel konkludert med at hvor enn ulike vi kan virke, så er det mer som samler oss enn som skiller oss.
Men dette føler jeg meg derimot ganske sikker på at ALDRI hadde skjedd i Norge.
tirsdag 19. mai 2009
Århusgarderober for Dummies
Jeg er i det siste blitt litt i tvil om hva som er god treningsgarderobe-coutume. Slik jeg husker det fra Norge, så snur man seg bort når man skifter, og man bruker sine godt innøvde, lynraske håndklemoves. Dette er åpenbart ikke regelen i Danmark. Jeg innrømmer at der jeg trente i Oslo var det mange små garderober der det nesten aldri var folk, så jeg trenger litt hjelp her.
For eksempel: er det sosialt akseptert å innta et måltid i garderoben? Jeg hadde akkurat kommet ut av dusjen og sneket på meg litt tøy da jeg til min forferdelse oppdaget at den godt voksne kvinnen ved skapet ved siden av fant det passende å ta fram en over gjennomsnittlig stor sandwich, og spise den sammen med nakne mennesker og svett gymtøy. Det ville tatt henne, løselig anslått, 25 sekunder å gå ned i treningssenterfoajeen og spist der.
Videre har jeg litt problemer med de som surrer håndkledet rundt hodet sitt i stedet, spankulerer en runde, veier seg, går på do, veier seg kanskje en gang til, og til slutt, med en bred beinstilling, bare MÅ finne noe i bagen sin nederst i skapet. Jeg vet at man egentlig ikke skal se, men jeg klarte ikke å la være.
Jeg har spart det nyligste, og kanskje beste eksempelet på min elendige integrering her i landet, til sist. I går måtte jeg tilbake og hente noe i garderobeskapet før treninga. Jeg jogget inn i garderoben, låste opp, hentet, låste igjen, jogget ut, og oppfattet plutselig hva det var jeg hadde sett der inne: Midt på gulvet, i alles påsyn, hadde det stått ei jente med trusa på knærne og beina et solid stykke fra hverandre, mens hun usjenert røsket plasten av et nytt bind og trykket det ned i underbuksa.
Er dette vanlig i Danmark? Er det bare vi pripne nordmenn som synes at det er litt ulekkert å slenge rundt seg med truseinnlegg i det som nærmest må kunne kalles full offentlighet? Det er visst meningen at jeg skal kunne spise her, men hvor enn jeg snur meg ser jeg rett inn steder sola bare skinner hvis man er i treningssentergarderober i utlandet. Finnes det eventuelt en slags selvhjelpsbok som kan lære oss den lokale garderobeskikken?
For eksempel: er det sosialt akseptert å innta et måltid i garderoben? Jeg hadde akkurat kommet ut av dusjen og sneket på meg litt tøy da jeg til min forferdelse oppdaget at den godt voksne kvinnen ved skapet ved siden av fant det passende å ta fram en over gjennomsnittlig stor sandwich, og spise den sammen med nakne mennesker og svett gymtøy. Det ville tatt henne, løselig anslått, 25 sekunder å gå ned i treningssenterfoajeen og spist der.
Videre har jeg litt problemer med de som surrer håndkledet rundt hodet sitt i stedet, spankulerer en runde, veier seg, går på do, veier seg kanskje en gang til, og til slutt, med en bred beinstilling, bare MÅ finne noe i bagen sin nederst i skapet. Jeg vet at man egentlig ikke skal se, men jeg klarte ikke å la være.
Jeg har spart det nyligste, og kanskje beste eksempelet på min elendige integrering her i landet, til sist. I går måtte jeg tilbake og hente noe i garderobeskapet før treninga. Jeg jogget inn i garderoben, låste opp, hentet, låste igjen, jogget ut, og oppfattet plutselig hva det var jeg hadde sett der inne: Midt på gulvet, i alles påsyn, hadde det stått ei jente med trusa på knærne og beina et solid stykke fra hverandre, mens hun usjenert røsket plasten av et nytt bind og trykket det ned i underbuksa.
Er dette vanlig i Danmark? Er det bare vi pripne nordmenn som synes at det er litt ulekkert å slenge rundt seg med truseinnlegg i det som nærmest må kunne kalles full offentlighet? Det er visst meningen at jeg skal kunne spise her, men hvor enn jeg snur meg ser jeg rett inn steder sola bare skinner hvis man er i treningssentergarderober i utlandet. Finnes det eventuelt en slags selvhjelpsbok som kan lære oss den lokale garderobeskikken?
Lørdag
Jeg sto tidlig opp fredag 8.mai, litt bekymret for ikke å rekke forelesningen som startet 8.15. Dusjet, kledde meg, frokost, og hadde kaffen i handa da jeg sto på busstoppet klokken ti på åtte. Jeg ventet noen minutter for sikkerhets skyld, men bussen hadde sikkert akkurat gått, så jeg fortsatte bort til krysset der det går flere busser. Først ble jeg lettet over at de åtti menneskene som pleier å presse seg inn på bussen sammen med meg, ikke sto der, enda et tegn på at bussen nettopp hadde gått. Men så slo det meg at det ikke var spesielt mange biler ute, heller. Ingen tuting, ingen nestenulykker i gangfelt, og, kanskje skumlest: ikke en syklende sjel så langt øyet kunne se. Jeg så meg rundt en gang til. Det sto ingen på de nærmeste busstoppene, heller. Og når sant skulle sies, så hadde jeg ikke sett noen busser passere. Jeg satte meg på benken i et av skurene.
Var det en streik jeg ikke visste om? Jeg tok motløs en slurk kaffe og betraktet to pensjonister som var tidlig på’n. Plutselig slo det meg: Jeg har ikke sett det så stille her siden en gang jeg gikk forbi her en lørdags morgen. Det måtte ha blitt lørdag uten at jeg merket det!
Alt stemte. Jeg hadde stusset litt over hvorfor den store konserten dagen før var på en TORSdag, og ikke like godt var lagt til helga - det måtte ha vært fredag i går! Men hvordan kunne jeg ha gått fra søndag til lørdag uten å merke at jeg mistet en dag? Det måtte ha vært tirsdagen, da jeg hele tiden hadde en sånn onsdagsfølelse i meg. Jeg måtte ha regnet med to tirsdager. Og ingen hadde merket noe, selvfølgelig, vi synger ikke akkurat hvilken-dag-er-det-i-dag-sangen når vi måtes til lunsj. Jeg hadde vørt forferdet om jeg ikke var så trøtt. Var det virkelig mulig? Jeg visste at jeg var sløv, men var jeg så sløv at jeg kunne misse en hel dag?
I befippelsen hadde jeg glemt at det er måter man kan sjekke datoen på mobilen. Mobilen sa at det var fredag den 8.mai. Men hva visste vel den? Jeg tuslet en forfjamset runde rundt busskuret. Hvordan kunne byen være tømt for folk, biler og busser på en fredag midt i morgenrushet? Jeg bestemte meg for å sjekke lørdagsrutene.
Da øynene mine gled over søn- og helligdagsrutene gikk det endelig opp for meg hva som var problemet: Store Bededag. En dansk helligdag midt i ingenting, resultatet av at den danske stat mente det var for mange slike dager rundt om på våren, og samlet dem til én. Gode nyheter: jeg var ikke fullstendig ute og syklet når det gjaldt tid og sted. Dårlige nyheter: jeg kunne ha sovet lenge. Før jeg fikk bestemt meg for om jeg ble mer deprimert av den dårlige nyheten enn jeg ble glad av den gode, kom bussen, og kjørte meg og tre andre i punktlig helligdagsstil opp til universitetet.
Var det en streik jeg ikke visste om? Jeg tok motløs en slurk kaffe og betraktet to pensjonister som var tidlig på’n. Plutselig slo det meg: Jeg har ikke sett det så stille her siden en gang jeg gikk forbi her en lørdags morgen. Det måtte ha blitt lørdag uten at jeg merket det!
Alt stemte. Jeg hadde stusset litt over hvorfor den store konserten dagen før var på en TORSdag, og ikke like godt var lagt til helga - det måtte ha vært fredag i går! Men hvordan kunne jeg ha gått fra søndag til lørdag uten å merke at jeg mistet en dag? Det måtte ha vært tirsdagen, da jeg hele tiden hadde en sånn onsdagsfølelse i meg. Jeg måtte ha regnet med to tirsdager. Og ingen hadde merket noe, selvfølgelig, vi synger ikke akkurat hvilken-dag-er-det-i-dag-sangen når vi måtes til lunsj. Jeg hadde vørt forferdet om jeg ikke var så trøtt. Var det virkelig mulig? Jeg visste at jeg var sløv, men var jeg så sløv at jeg kunne misse en hel dag?
I befippelsen hadde jeg glemt at det er måter man kan sjekke datoen på mobilen. Mobilen sa at det var fredag den 8.mai. Men hva visste vel den? Jeg tuslet en forfjamset runde rundt busskuret. Hvordan kunne byen være tømt for folk, biler og busser på en fredag midt i morgenrushet? Jeg bestemte meg for å sjekke lørdagsrutene.
Da øynene mine gled over søn- og helligdagsrutene gikk det endelig opp for meg hva som var problemet: Store Bededag. En dansk helligdag midt i ingenting, resultatet av at den danske stat mente det var for mange slike dager rundt om på våren, og samlet dem til én. Gode nyheter: jeg var ikke fullstendig ute og syklet når det gjaldt tid og sted. Dårlige nyheter: jeg kunne ha sovet lenge. Før jeg fikk bestemt meg for om jeg ble mer deprimert av den dårlige nyheten enn jeg ble glad av den gode, kom bussen, og kjørte meg og tre andre i punktlig helligdagsstil opp til universitetet.
tirsdag 28. april 2009
Sykkelbitch
Jeg sto, for å være helt eksakt, ved bro nummer to fra Magasin, over åen i Århus klokka tre natt til søndag, da jeg lærte et nytt ord. Jeg hadde akkurat låst opp sykkelen, festet sykkellyktene og kastet håndveska oppi den veldig danske sykkelkurven min, da jeg snudde meg og oppdaget en mann på bagasjebrettet. Jeg så på ham, han så på meg, og ropte noe i retning av "spiisniigl!" mens han inviterte til skål med ølflaska si. Spiisniigl ble bakket opp av kameraten, la oss kalle ham Kartååfl, i hva enn det var han ville, mens jeg lurte på hvor full han var, og hvor full han egentlig trodde JEG var.
-Gå av, kommanderte jeg til Spiisniigl, mens jeg rolig ignorerte Kartååfls protester.
Spiisniigl gikk av, og etter at jeg hadde vrengt sykkelen i riktig retning og gått omlag ti meter, hører jeg Kartååfl rope: - Hun er bare en sånn en SYKKELBITCH!
-Gå av, kommanderte jeg til Spiisniigl, mens jeg rolig ignorerte Kartååfls protester.
Spiisniigl gikk av, og etter at jeg hadde vrengt sykkelen i riktig retning og gått omlag ti meter, hører jeg Kartååfl rope: - Hun er bare en sånn en SYKKELBITCH!
fredag 24. april 2009
Flensburg
Mandag fikk guden for transport og kultur en ny sjanse til å teste grensene mine.
Jeg skulle ta med meg lillesøsteren min til Flensburg på harrytur, en tretimers busstur hver vei. Vi endte i den bussen som hadde et titalls middelaldrende kvinner i finne-seg-selv-i-et-eller-annet-studie-jeg-ikke-vet-noe-om-men-som-jeg-alltid-har-hatt-lyst-til-å-prøve-krisa. Med sanghefter, jeg bare sier det. Og påføring av blå glitterneglelakk.
Etter et kvarter var det åpenbart på høy tid å ta fram gello-shotsene.
-Vil du ha?
-Nei takk, svarte jeg. Jeg ber om unnskyldning om du synes jeg er prippen, men jeg pleier å vente til klokka er over ni før jeg knerter den første flaska.
Bussjåføren var også en eiendommelig fyr.
-If there are anyone going to Flensburg, please come down to mee-ee! kvitret han gjennom høyttaleranlegget, og jeg måtte sjangle meg ned trappa og bekrefte at nei, vi hadde ikke med noen bagasje i bagasjerommet, og deretter karre meg tilbake til plassen min, i en buss som kjørte i halvfems kilometer i timen. Eller deromkring.
"Jentegjengen" som hadde dandert seg så fint rundt oss, var åpenbart på sin egen lille harrytur, uten noen form for plan om å ta igjen tapt søvn, på tross av at bussen gikk ukristelig tidlig om morgenen. Og så er det jo helt på sin plass å synge når noen har fødselsdag.
Damen over midtgangen for meg lente seg etterpå mot meg, mens hun strakte frem en isboks. -Hva med litt brownies, da?
Jeg skulle ta med meg lillesøsteren min til Flensburg på harrytur, en tretimers busstur hver vei. Vi endte i den bussen som hadde et titalls middelaldrende kvinner i finne-seg-selv-i-et-eller-annet-studie-jeg-ikke-vet-noe-om-men-som-jeg-alltid-har-hatt-lyst-til-å-prøve-krisa. Med sanghefter, jeg bare sier det. Og påføring av blå glitterneglelakk.
Etter et kvarter var det åpenbart på høy tid å ta fram gello-shotsene.
-Vil du ha?
-Nei takk, svarte jeg. Jeg ber om unnskyldning om du synes jeg er prippen, men jeg pleier å vente til klokka er over ni før jeg knerter den første flaska.
Bussjåføren var også en eiendommelig fyr.
-If there are anyone going to Flensburg, please come down to mee-ee! kvitret han gjennom høyttaleranlegget, og jeg måtte sjangle meg ned trappa og bekrefte at nei, vi hadde ikke med noen bagasje i bagasjerommet, og deretter karre meg tilbake til plassen min, i en buss som kjørte i halvfems kilometer i timen. Eller deromkring.
"Jentegjengen" som hadde dandert seg så fint rundt oss, var åpenbart på sin egen lille harrytur, uten noen form for plan om å ta igjen tapt søvn, på tross av at bussen gikk ukristelig tidlig om morgenen. Og så er det jo helt på sin plass å synge når noen har fødselsdag.
Damen over midtgangen for meg lente seg etterpå mot meg, mens hun strakte frem en isboks. -Hva med litt brownies, da?
Abonner på:
Kommentarer (Atom)