Min noe Costelige Vitae del 2

Jeg har hatt mange forskjellige jobber i livet mitt, det har ikke alltid vært hunky-dory på sykehuset i Stavanger. Av de jobbene som falt utenfor helsesektoren har jeg vært kvalifisert til – om jeg drar på litt til min egen fordel – om lag 1/3.

Jeg har vært gjennom jobb 1 og 3-6, her kommer resten:

Jobb 7 var for et intervjuselskap i Århus, hvor jeg skulle ringe norske bedrifter og spørre dem spennende og kjempenyttige spørsmål om bank og forsikring. Jeg jobbet der i 3 uker for lenge (eller: 3 uker, som det også heter) før jeg innså at jeg mangler en lang sekvens innen selgergenet mitt. Denne lange ”selger”-sekvensen er byttet ut med sekvensen ”empati”.

Så til jobb 2, som jeg omsider er klar til å snakke om: Dette var i en fornøyelsespark, Kongeparken. De fleste av dere kjenner den som russefeiringsstedet på Vestlandet, og de fleste av dere som faktisk har vært der, har sannsynligvis fremdeles blackout.

Jeg kan fylle inn hukommelseshullene for dere: det er en helt middels fornøyelsespark, fylt af blåkledde ansatte som for den nette sum av 58 kroner i timen gjør alt for at du og din russebuss – eller familie – skal få en uforglemmelig opplevelse.

En vanlig dag for en ansatt i Kongeparken:

Jeg står opp, spiser frokost, og drar med kollektivtransport i 2 timer til jeg ankommer Kongeparken. Jeg må møte klokken halv ti, men får først betalt fra klokken ti. Den første halvtimen brukes til å stå i en sirkel utenfor informasjonen ved inngangen med de andre ansatte, synge slagord, bli tilfeldig pekt på for å si noen ord for dagen / fortelle om en utfordrende historie med en kunde som man ved hjelp av egen ingenuinitet har snudd til noe positivt.

Tror jeg svarte ”carpe diem” av ren nervøsitet. Jeg ble bare pekt på den ene gangen.

Så marsjerer vi til hver vår post. Jeg jobbet i ”cateringen”, det vil si i matserveringen.

Jeg jobbet først ett sted, der vi serverte helnorsk mat laget av en polsk dame som veide omkring 150kilo og gikk mer eller mindre naken under det gjennomsiktige plasforkleet sitt. Etter den dagen da sjefen tvang meg til å klatre helt ned i bunnen av en container, for å grave opp noen kotelett-rester som jeg pga manglende oppklaring hadde kastet oppi, ba jeg om å bli forflyttet.

Jeg prøvde meg deretter på bakeriet – i teorien et ganske rett-frem, enkelt-og-greit, lett-og-forstå sted. Men jeg klarte aldri baristamaskinen. Melkeskummet var et helvete å få til, og siden baristamaskin-lagerne har ikke funnet en god lydpotte for melkeskummaskinen, kunne jeg ikke bare bruke de kanskje 40 sekundene det tok å lage litt decent skum. Og da jeg skulle lage sandwicher to og to lagde jeg dem alltid bunn-bunn eller topp-topp, eller jeg brukte 15 minutter per sandwich fordi jeg ikke var rutinert nok til å planlegge å ha alt klart før jeg tar på hansker. Min egen generelle inkompetanse koblet med en viss skam i livet fikk meg til å søke meg videre.

Etterpå sto jeg i burgersjappa. Jeg stinket. Jeg kutta den ene tommelfingertuppen min inn til beinet på en tomatkuttemaskin. Jeg fikk dagene til å gå ved å vekselvis lage mat og tømme søppeldunker (som på slutten av dagen måtte spyles rene, fordi de luktet gammel-mann-uten-familie-funnet-i-sitt-hjem-litt-for-sent-på-sommeren). En vegetarianer blir født.

Jeg forlot burgersjappa da jeg ble tatt for å snike til meg en hamburger. De hadde en to-strike policy på hamburgerspisning (stjel to hamburgere og du får sparken), så jeg forlot burgerfolkene mens leken var god.

En kort periode sto jeg også i ”det belgiske vaffelhuset” og serverte vafler og soft-ice. Selv etter en uke med daglig og intensiv trening, ble soft-icene mine enten patetisk små, helt skjeve, eller alt for store.

Ja, det er et system i inkompetansen her: min frontale cortex og alle ekstremitetene mine var relativt nydannede, og var utrolig vanskelige å koordinere, spesielt mens andre så på.

Jeg endte til slutt opp i ”sjokoladelageret”, og satt der resten av sommeren. På dag to fant jeg en matboks gjemt i kassa-bordet som var fylt til randen af hvitt kvitteringspapir, og alle sidene var tettskrevet med penn: ”All work and no play makes Jack a dull boy”. Jeg tuller ikke. Dessverre.

Og jeg forsto raskt hvordan lappen var blitt skapt: Butikken var kort sagt et lite skjul som hadde smågodt fra gulv til tak. Det var mørkt, ukoselig, luktet masse, og hadde ingen kunder (for man vet antageligvis som forelder at om man tar ungene med inn dit, så kommer man ikke unna å kjøpe en masse godteri). Hektoprisen var for øvrig 17,95 – og dette var i 2005.

De foreldrene som faktisk fulgte sine små håpefulle inn dit, var utelukkende ute etter å døyve sin egen dårlige samvittighet – for skilsmisse, krangel, neglisjering, misbruk, hva vet jeg – for de barna fikk bokstavelig talt ALT de pekte på.

”Jeg vil ha den. Og den. Og den. Og den, pappa!” Og pappa plukker alt ned fra hyllene i det raskeste tempoet en pappa kan. 

Utallige ganger så jeg barn som tok en bit smågodt ut av boksen, slikket på den, likte den ikke, og la den tilbake. Jeg kikket på forelderen med den dårlige samvittigheten. Forelderen kikket ned i gulvet. Barnet gikk uhindret videre til neste godteboks.

            En stor ulempe ved å jobbe i sjokoladelageret – utover at man ikke snakket med noen kolleger (eller kunder) hele dagen lang – var at man fikk spisepause sist av alle i hele parken. Det ble forklart med at ”du sitter jo hele dagen likevel”. Min basalforbrenning måtte med andre ord se ut til å være forsvinnende liten.

Jeg fikk dermed gjerne ikke spisepause før kl 16-17, det vil si 8-9 timer etter frokost. Jeg endte selvfølgelig med å spise noe av smågodtet jeg solgte (kun de innpakkene bitene, selvfølgelig) fordi jeg var i ferd med å gå i gulvet av sult og tørst. Jeg ble kvalm hver gang, selvfølgelig, og spiste ikke Twist (eller smågodt, for den saks skyld) på i hvert fall 3-4 år.

Det var noen lyspunkter i tilværelsen i jobb 2 også – eller: ”ting som skjedde som ikke var utelukkende negative".

En gutt stilte seg for eksempel på kanten til inngangen og ropte: ”Lite ikke mye godteri her’a!”, og gikk. Jeg fikk dermed anledning til å undre meg over Oslo-semantikk hele resten av dagen.

En annen gutt kom løpende inn og løp gjennom hele butikken mens han skrek ”nam nam nam nam nam nam nam nam nam nam” i ett kjør, og uten å stoppe sprang han ut igjen.

            ”Hei, du skal ha femti øre igjen!” ropte jeg til en gutt på, la oss si, ni år. Han snudde seg og sa: ”Den kan du beholde. Fordi du er så attraktiv.” Jeg ble først utrolig flau, så litt smigret, og deretter tenkte jeg: femti øre!!?

De andre deltids- og sommerjobbene jeg har hatt senere – la oss kalle dem jobb 8-12 – har bare blitt bedre. Det sier jo ikke så mye nå som dere faktisk kjenner den virkelige CV’en min, men likevel - skulle forbedringen gått så langsomt som den gjorde fra til jobb 1-7, ville jeg ha blitt pensjonert innen jeg fant en jobb jeg kunne leve med.

Min noe Costelige Vitae del 1

Jeg har hatt mange forskjellige jobber i livet mitt, det har ikke alltid vært hunky-dory på sykehuset i Stavanger. Av de jobbene som falt utenfor helsesektoren har jeg vært kvalifisert til – om jeg drar på litt til min egen fordel – kanskje 1/3.

Min første jobb var som avisbud for Stavanger Aftenblad. Jeg var ca 13 år, og på dag to av min nye jobb falt jeg av sykkelen på isen i bakken ned til skolen, endte på krykker og ble sykemeldt. God start. Jeg sa opp jobben før sykemeldingen var over. Sweete penger. Kunne nesten vært ”Fra en født NAVers dagbok.”

Jobb nummer to er den verste jobben jeg noensinne har hatt. Jeg blir i dårlig humør bare av å tenke på den, derfor hopper jeg rett til jobb tre, foreløpig.

Jobb tre var på en videoutleiebutikk. Jeg tror jeg var den eneste søkeren, eller så klarte jeg å skjule min totale mangel på kunnskap innen film på en utrolig overbevisende måte.

Jobbintervjuet var todelt: Del 1: gå rundt i butikken og si hva du ville ha gjort annerledes i forhold til plassering av filmer etc. Del 2: pass kassen (med en PC med et operativsystem fra 1979 som du ikke kommer til å finne ut av) mens arbeidsgiveren går og tar seg lunsj.

Videobutikken het Michael Caine. Jeg ante ikke hvem det var. Vet det faktisk fremdeles ikke. Jeg holder én knapp på han smalfjesede fra ”Hollow man” og én på han der britiske butleren til Batman.

Jeg fikk sparken da videobutikken gikk konk.

Jobb 4 var en fin en. Tre timer etter skolen i en bokhandel, med prosenter på bøkene. Det var billigere å kjøpe boken enn å se filmen og det passet meg perfekt. 

Jobb 5 var etter at jeg hadde flyttet til Oslo.

Gjennom et vikarbyrå fikk jeg i oppdrag å bruke sommeren min på å sitte på et kontor på Ensjø og ringe rundt til folk som hadde kjøpt ny oppvaskemaskin, med det budskap at den potensielt kunne ta fyr og brenne ned huset og barna og hunden deres mens de sov.

Jeg fikk på ett tidspunkt en eldre, norsk musikerkjendis på tråden, la oss kalle ham John. Han forlangte en hurtigere behandling enn folk flest. Jeg lot som om jeg ikke forsto hvorfor. Han gjentok navnet sitt. Da han forsto at jeg var en håpløs case uten de skikkelige referansene, ba han meg om å si fra til sjefen min om at det var som hadde ringt og spurt om spesialbehandling, John altså, husk det: John. Jeg hodt kjeft om det til sjefen og satte ham bakerst i køen med alle de andre.

”Alle de andre” var en masse festlige mennesker. De ble i hovedsak festlige fordi de trodde de hadde reservert seg mot telefonsalg.

Én skjelte meg ut så grundig at jeg ringte ham opp og skjelte ham ut tilbake.

Gjennom vikarbyrået jobbet jeg også på H&M (jeg foretrakk å rydde klær i prøverommet, etter den gangen da jeg en hel dag hadde solgt bikinier til 90% som egentlig bare var halv pris), som resepsjonist i et eldgammelt bygg på rådhusplassen (det var nada å gjøre, utenom å svare alle som jobbet der på når den faste resepsjonisten kom tilbake), samt som sekretær for en dame i et byggefirma. Der jobbet jeg ukentlig i nesten et år (mine to hovedoppgaver var å sette fakturaer i permer og ha hyggelige samtaler med sjefen min).

Det var først mange år senere at jeg sluttet å motta sms’er om at de trengte folk ”på H&M NÅ!!!1”

Den fasteste deltidsjobben jeg fikk gjennom byrået, utenom som sekretær, var hos et bredbåndstelefoniselskap. Helt okei. For øvrig eneste stedet jeg noensinne har spurt om lønnsforhøyelse. Facebook hadde akkurat gjort sitt inntog i livet mitt, så jeg tviler på om jeg fortjente det.

Jobb 6 var sommeren innen min første flyttetur til Danmark, og det var på en bolig i Oslo. Den første dagen da jeg skulle inn var jeg fysisk livredd. Pasientene der inne var jo ikke som oss! Mitt eneste problem på boligen, og det begrenset seg til dag én, viste seg å være å se forskjell på ansatt og innsatt.

Det var her jeg på ett tidspunkt måtte redde meg ut av en potensielt skadelig situasjon med en pasient, ved hjelp av evner jeg ikke ante jeg hadde. Beboeren var rasende, kastet ting etter meg, prøvde å rulle rullestolen bort til meg for å få tak i meg og, hva vet jeg, klore ut øynene mine eller noe i den retning. Hun var sint fordi jeg var relativt ny og ikke forsto hva hun mente, så det var ellers helt forståelig, hadde jeg ikke vært såpass redd som jeg var.

Jeg satt innestengt i et hjørne med en sofa, med et alt for lite glassbord mellom oss, og under meg i sofaen fantes tidenes største plysjdyrsamling. Én var en apebamse på størrelse med meg selv.

Jeg reiste meg. La armen min over skuldra til apen, og apens hånd på bakdelen min, strakk ut min og apens andre arm til vi sto i en slags tangoposisjon, og så begynte jeg forsiktig å vaie litt frem og tilbake med apen. Plassen var begrenset, og jeg ville helst ikke bevege meg utenfor det lille reviret jeg hadde tilranet meg, og dermed bli fanget av pasienten.

Plutselig ble hun stille, og en ny lyd begynte: latter. Jeg beveget meg, fremdeles lett ”dansende”, med apen som skjold, mot utgangsdøra, slengte apen fra meg, og kom meg ut.

Da jeg forlot boligen, gjorde jeg det med et smell. Da jeg var hjemme i Stavanger på avtalt helgeferie, fikk jeg en rasende tekst fra vår noe under middels kvalifiserte sjef, om at jeg hadde å komme meg på jobb i en fei. Litt debattering frem og tilbake endte i trusler i caps lock om at jeg ALDRI kunne DRØMME om å komme tilbake å jobbe i det norske helsevesenet igjen!

Dere forstår kanskje hvor min ”litt under middels kvalifisert”-karakteristikk kommer inn.

Mer følger, for dere som har orket å lese så langt. 

Min tsjekkiske kjørelærer

Tittelen får dette blogginnlegget til å høres ut som en under middels god norsk film – noe det nok også hadde blitt, om noen skulle inneha det noe merkelige ønsket om å skape en portrett for massene av denne litt slitte, men ellers helt greit tolerable østeuropeiske dama.

For ”slitt” var dessverre det eneste adjektivet som eksisterte i hodet mitt da jeg så henne for første gang. Hun lignet – og jeg bruker ikke dette uttrykket ofte – en gammel sexarbeider.

Hun veide omkring 40 kilo, hadde tobakk-rynker som overgikk mora til ”Terkel i knipe”, og kledde seg i tights og ca fire ulike ytterjakker samtidig.

Håret var pistree og ihjelbleket som på et eller annet vis likevel har fått mørke røtter. 

Og ”ubestemmelig alder” var ikke et kompliment i hennes tilfelle.

Hver kjøretime – etter at hun hadde tatt seg den sedvanlige sigaretten utenfor skolen – kjørte vi gatelangs i Praha mens hun snakket om livshistorien sin, samtidig som hun helt tydelig forsøkte å formulere sin manglende respekt for mennesker med annen hudfarge på en høflig, moderne og ikke-rasistisk måte.

-My other students… More east, more south – more stupid.

Dette var, selvfølgelig, bare i de timene som ikke var rett etter lunsj – som jeg mistenker var hennes eneste måltid i løpet av dagen. I de timene kjørte jeg egentlig rundt på egenhånd i byen, mens hun fungerte som en av disse nikkedokkene man kan ha på dashbordet.

For hun sov. Dypt.

Heldigvis hadde jeg en viss idé om hvordan man opererer et firehjulskjøretøy innen jeg startet disse timene.

Jeg lærte mye overraskende om bilkjøring i denne fasen, blant annet om trafikklys:

- Yellow means drive faster.

Blant annet lot jeg på et tidspunkt være å stoppe for en meget ubesluttsom type som skulle – eller ikke skulle – over gangfeltet. Og da hun så at jeg kjørte over akkurat idet han bestemte seg for at ja, han skulle østover, kommenterte hun:

- Det er best om du, på førerprøven altså, stopper for de gående.

Man føler seg litt som en målskive om man spaserer i Praha, men om man kjører bil så er reglementet egentlig ganske greit. Ingen skilt gjelder for eksempel lengre enn til neste avkjørsel, så om man glemmer å følge med, så kommer det øyeblikkelig en ny uoversiktlig bøling av skilt.

- Just look at the red ones, the others not important.

Og det beste er: kommer det ingen beskjeder om hvilken fartsgrense man skal ha etter avkjørselen, så er den 50, likegyldig om man er midt i tjukkeste gågata.

Hennes livshistorie var, i korte trekk, at hun hadde jobbet på et hotell i utkanten av Tsjekkia for 4000 NOK i måneden hele sitt liv, før hun så en annonse for en engelsktalende kjørelærer inne i Praha. Antagelig mye bedre betalt, da de tar hele 4000 NOK for en pakke med alle timene man behøver for å ta lappen, teorikurs, teoriprøve, praktisk prøve, og diverse dokumenter. Hun slo til.

Hun innrømmet dog helt åpent for meg at hun kun hadde hatt lappen og sin begrensede skoleengelsk som kvalifikasjoner da hun søkte, men jeg tror kanskje hun sa det til meg litt fordi at hun skjønte at jeg gjennomskuet engelsknivået hennes.

Én gang kjørte vi for øvrig mye lenger enn det vi pleide, og plutselig skulle vi stoppe, midt i kjøretimen. Det var fordi bilen vi kjørte i skulle på kontroll. Det ville ta ca 30 minutter, sa hun, men det kunne vi jo bare ta igjen etter timen. Håper det går greit.

Jeg kommer fra Stavanger, stedet der rundkjøringer kommer for å formere seg. Så da vi en dag, etter mye om og men, hadde oppsøkt én av de to rundkjøringene de har i Praha, som for øvrig var fullstendig uten biler, kom det: - Ah. You know this. Vi kjørte videre, og var med det ferdige med rundkjøringsundervisningen.

Jeg var akkurat da glad for de mange timene med ”Køyr! Ei luke! Neivel… Køyr no! Nei! For sein! Start bilen igjen, start, bruk nøkkelen! Luke!” med min far hjemme i Norge. Ellers kunne rushet i Tjensvollskrysset opplevd sitt største mareritt det øyeblikket jeg kom listende ut i den vestlandske trafikken med et tsjekkisk førerkort.

Jeg vet ikke hvor mye jeg har fortalt om den prosessen (og jeg bruker ikke Kafkas tittel tilfeldig) det faktisk var å få det lille rosa kortet som viste at jeg hadde passert en europeisk kjørekontroll, men her kommer en recap: 

1) Bestå teoriprøven. Her må du ha med tre ting:

a) Tolk, om du ikke er spesielt god i tsjekkisk, som man gjerne ikke er, en tolk som for det faste gebyret på 500 NOK villig hjelper til med de vanskeligste spørsmålene, eller kommenterer ”this is nonsense” til enkelte alternativer når svarene for henne er veldig åpenbare. Jeg ble litt sur, siden jeg hadde pugget så mye, men jaja - jeg fikk alt rett.

b) Is i magen: det er nemlig fullstendig uforståelig nøyaktig når og hvor du skal ta prøven, når du først har ankommet utsiden av fabrikkbygningen der prøven skal foregå.

c) Alle de rette papirene. Samt mer av ovennevnte is når de sier at det er feil papirer og at du må gå hjem.

2) Bestå den praktiske prøven. For min del besto den av knappe 20 minutters vilkårlig bilkjøring som startet ut fra kjøreskolen, noe som betydde at jeg hadde kjørt alle mulige alternative runder før og var, kort sagt, halvgreit forberedt.

3) Gå ned til biltilsynet samme dag, med alle de rette papirene pluss den ekstra bunken du får når du består den praktiske prøven, stille deg i feil kø, få beskjed om at du ikke kan få lappen (eller: rsjiditski pRokaas) her i tsjekkia fordi du ikke har de rette papirene, bli deprimert, så komme i rett kø og få levert papirene til to damer som gjør narr av dine manglende tsjekkiskkunnskaper innenfor det noe snevre faget ”biltilsynet og hvordan snakke bilteknisk med saksbehandlerne”.

4) Komme personlig tilbake til det tsjekkiske biltilsynet (dette var etter at jeg hadde flyttet tilbake til den mer fornuftige delen av kontinentet) fire uker senere, stille deg i feil kø, få beskjed om at du har feil papirer og ikke har noe der å gjøre og at lappen, ja den kan du spytte langt etter, bli deprimert, så bli reddet av det eneste hyggelige mennesket på den tsjekkiske biltilsynet og få det rosa kortet i hånda.

5) Få deg lokalt førerkort asap når du kommer tilbake, for å unngå at du må tilbake til det tsjekkiske biltilsynet om du mister det rosa kortet. 

Kamsamida!

Klarte på mystisk vis å våkne av meg selv til Nord-Korea/DMZ-turen.

Etter å ha tatt buss i bare 40 min kom vi til DMZ, den demilitariserte sonen mellom Sør og Nord-Korea. Denne strekker seg 2 km på hver side, er 241 km lang, og ble opprettet for å unngå direkte angrep fra Nord.

Stedet hvor den kalde krigen fremdeles lever i beste velgående.

Nord har likevel klart å lage 4 tuneller inn til Sør – muligens flere som man ikke vet om enda.

Etter et kort stopp ved ”Freedom bridge” og ”Unification bridge” (broer som går direkte mellom de to landene, og som selvfølgelig er totalblokkerte), dro vi til Dorasan station. Den ble bygget rundt årtusenskiftet som en stasjon som skulle bli linken mellom sør og nord, når de til slutt blir ett land (noe som alle sørkoreanere ser ut til å ta som en ren selvfølge).

Dorasan station er en spøkelsesstasjon, selv om den er prikk lik enhver togstasjon i Sør-Korea. Aldri har noe tog stoppet her på vei mellom sør og nord, og utenfor stasjonen er det fullstendig stille, med fugler og trær og natur, i klar kontrast til i resten av Sør-Korea.

Det var et merkelig sted.

Etterpå dro vi til Dora observation point, hvor man på en klar dag kan se utover store deler av Nordkorea.

Dette var dessverre en dag med hva guiden kalte ”hazel”.

Vi gikk inn for å se en film, og for dem som var i tvil om amerikanernes innflytelse i området, burde det hele stå rimelig klart etter den filmen.

Først og fremst var voice-over’en av typen hvor man ikke skulle være i tvil om hvilket kontinent han var fra. Man måtte huske de 150000 amerikanerne som gikk med i koreakrigen for ”mennesker de aldri hadde møtt”, og ”for et land de aldri hadde hørt om” (direkte sitat). Han la så til de godt over 1 million FN soldatene, litt som en ettertanke.

Filmen demonstrerte hvor tett Seoul ligger ifht angrep fra Nord ved å vise det på beste amerikanske vis: de animerte piler fra Nord til Seoul, med store eksplosjoner og store flammer i Seoul – denne teknikken ble brukt gjentatte ganger. Message: recieved.

Kanskje like greit at ingen Sørkoreanere kunne se filmen.

Han nevnte så de 150 tusen US soldiers’ene to ganger til. Slutt.

Man får ikke ta bilder direkte utover Nord, men man kan stå ca 5 meter unna kanten, bak den gule ”photo line” og ta bilder derfra. Needless to say, så får man ikke særlig bra shots derfra.

Etterpå dro vi til ”the 3rd tunnel”, hvor de har laget en vogn for turister som kan kjøre ned til tunnelen som Nord har laget.

Det er CCTV overalt – og da mener jeg OVER ALT, for hver tredje meter ca – så om man tar bilder der nede, så ser de det, og så blir Nord sure og vil true med å lukke det hele ned.

Nords unnskyldning da Sør fant tunnelene var for øvrig enkel og grei: ”Vi driver kullutvinning. Hæ? Mener du at vi har kommet SÅ langt over mot sør? Og flere ganger, sider du? Du store alpakka, det var overhodet ikke meningen.”

For å støtte opp under historien hadde de smurt kullstøv over hele tunnelen. Sør visste dog allerede at hele området er granittsten, og ikke inneholder noe kull.

Tunnelen selv var heller bygget for underernærte Nordkoreanske soldater enn for meg, så jeg måtte gå krumbøyd de 2-300 metrene vi fikk lov til å bevege oss i.

No photos.

Etterpå så vi atter en amerikansklaget film, av samme kvalitet som vi så ved Dora observation point, og deretter var det et museum.

Så var det lunsj. Deilig bulgogi, en slags suppe med masse kjøtt i.

Trodde et øyeblikk jeg måtte dele bord med en kinesiskfødt brite, som fortalte hver og en på bussen som hadde høflighet nok til å høre, hvor utrolig skuffet han var for at han ikke fikk være med på turen vi skulle på etter lunsj, den inn til JSA, joint security area. Han ville så gjerne til Nordkorea en tur.

Han kom med mange gullkorn – utover sin heller dårlige kompetanse til å lese om andre mennesker er interessert i å høre videre om hans plager – for eksempel ”Is it possible to go to North Korea as a tourist?”, og ”Can you go directly from the south?”.

For alle oss andre på bussen, som dro på turen fordi vi hadde en viss interesse i området, var det ”bleedingly obvious” at svarene er henholdsvis ”ja” og et RUNGENDE ”nei”.

Heldigvis måtte han sitte ved et annet bord.

Jeg var forresten på tur alene, da Y er Sørkoreaner og derfor ikke får lov til å være med.

Etter lunsj dro vi til JSA, en ikke spesielt enkel foreteelse.

Først var det passkontroll, deretter måtte vi legge alle tingene vår i bussen og fikk ikke lov til engang å ha noe i hendene dit vi skulle, til nøds et kamera rundt halsen.

No pictures, no pictures! Ropte guiden vår gjennom hele bussturen inn til mellomstasjonen.

Der måtte vi signere en kontrakt:

1) om vi ble skadet eller drept i området, frasa vi oss all rett til å saksøke dem.

2) vi skulle ikke gjøre grimaser til soldatene, peke på noe, eller i det hele tatt ha blikkontakt med noen mens vi var der, og vi skulle gjøre nøyaktig som guiden vår sa.

Ny passkontroll.

Guiden vår hadde hele turen på svak engelsk referert til noens ”Ex-mother”. Unde ppt-presentasjonen hennes frosto jeg at hun mente et ”Axe-murder” som hadde skjedd på området, og som hadde delt selv JSA inn i en Sør- og Nordkoreansk halvdel.

Vi byttet buss, og kjørte opp til JSA med en solbebrillet soldat i bussen, som passet på at vi oppførte oss fint og ikke tok bilder.

Vel fremme ropte guiden ”in two files!” ”two lines”, og vi gikk to og to opp trappen og inn gjennom ”Freedom house”, som ble bygget som residens for Sør- og Nordkoreanere som skulle familiegjenforenes for en dag. Nord ombestemte seg typ 2 dager før det hele skulle skje, og ingen familier har blitt gjenforent.

”No pointing!”

Korea var ett land i 45, da det i 48 fra én dag til den neste ble bygget en mur som skilte folk fra familie og jobber og så videre. 26.juni ’50 angrep Nord Sør, og tok nesten hele landet, før USA trådde inn, og dermed tok nesten hele Nord. Da kom Sovjet på banen, og dyttet grensen litt sørover igjen, før dagens demilitarized line ble opprettet.

”No photos!”

Inne på JSA er alle bygningene lyseblå, og blir voktet av soldater i solbriller og taekwondo-posisjon.

To og to gikk vi inn i det rommet der Sør og Nord iblant møtes og snakker sammen, og der krysset vi grensen til Nord.

”Only take pictures towards the north! No photo towards the south!”

Jeg fikk et bilde av meg og en streng koreansk soldat. Følte meg veldig harry, men det måtte jo gjøres når man først er 5-10 minutter i Nord.

”Ok ok, time’s up, everybody out! No photo!”

Så var det opp på to rekker oppe på trappene med freedom house bak oss og JSA-husene foran oss.

”Photo okay now!”

To rekker ut og inn i bussen, buss tilbake med soldat, souvenirshop, og til slutt vår egen buss til Seoul.

Dag-til-dag Seoul

En vanlig morgen i Seoul: jeg våkner senere enn planlagt, går på badet, Y’s mor fanger meg på vei tilbake til rommet, ”breakfast?”, ”yes, please”, jeg spiser og ser matlagingsprogrammer på koreansk på TV, ”coppie?”, ”yes, coffie would be great, thanks”, jeg sniker meg til å vaske opp, pakker veska og går ut, ”bye bye”, så til Garak Market, den nærmeste metrostasjonen, og så videre til sightsene jeg skal se.

Og ellers så er jeg i vanlig feriemodus; jeg sjekker mobilen for å se hvilken dag det er.

Jeg merker at jeg har på så mange måter et barns inntrykk av Seoul: ”Husene de er så høye!”. ”Reklameplakatene er så store!”. ”Lysene er i så mange forskjellige farger!”.

Det er bonus/fordelskort for enhver anledning her. For supermarkeder, sminke, kaffe, restauranter, alt du kan tenke deg.

Selv om det er en Singapore-innstilling ifht å kaste søppel på gata her, så er det nesten ingen søppelbøtter.

Min tsjekkiske kjørelærers påstand om at ”yellow means drive faster” lever for øvrig i beste velgående her i Seoul.

Og det er ok for drosjer å kjøre på rødt lys, så lenge de kjører langsomt nok gjennom krysset.

Det er sykt mange kirker i Seoul, og ingen av dem ligner vanlige kirker: De er stort sett ombygde kontorlokaler i en usynlig bakgate.

Man kjenner dem igjen på korsene. Det er fullt opplyst, gjerne med rød kant, og er det høyeste punktet på kirken. Som om det var en satelittdisk med kun én kanal.

Jeg må innrømme at jeg bokstavelig talt sulter ved brødboksen når Y’s mor ikke er tilstede. Jeg forstår rett og slett ikke hvordan ting fungerer. Komfyren er av typen gass, men når jeg skrur den på kommer ikke flammen automatisk, og det er ingen fyrstikker i sikte. De har ikke en vanlig, ufancy vannkoker. Kjøleskapet er fylt til randen av ukjent mat. Jeg finner ikke kaffetrakteren. Hvorfor ser brødet så rart ut? Hvordan åpnes denne innretningen? Kan man spise det der for seg selv?

Jeg skal opp til grensen til Nord-Korea i morgen, det er, hvis jeg klarer å stå opp i tide – jeg skal opp kl 06, gå til metroen 0630, bussen går fra sentrum 0830, men sånn er det i rushtiden.

Og på kvelden skal jeg hjem til Danmark. :(