Kamsamida!

Klarte på mystisk vis å våkne av meg selv til Nord-Korea/DMZ-turen.

Etter å ha tatt buss i bare 40 min kom vi til DMZ, den demilitariserte sonen mellom Sør og Nord-Korea. Denne strekker seg 2 km på hver side, er 241 km lang, og ble opprettet for å unngå direkte angrep fra Nord.

Stedet hvor den kalde krigen fremdeles lever i beste velgående.

Nord har likevel klart å lage 4 tuneller inn til Sør – muligens flere som man ikke vet om enda.

Etter et kort stopp ved ”Freedom bridge” og ”Unification bridge” (broer som går direkte mellom de to landene, og som selvfølgelig er totalblokkerte), dro vi til Dorasan station. Den ble bygget rundt årtusenskiftet som en stasjon som skulle bli linken mellom sør og nord, når de til slutt blir ett land (noe som alle sørkoreanere ser ut til å ta som en ren selvfølge).

Dorasan station er en spøkelsesstasjon, selv om den er prikk lik enhver togstasjon i Sør-Korea. Aldri har noe tog stoppet her på vei mellom sør og nord, og utenfor stasjonen er det fullstendig stille, med fugler og trær og natur, i klar kontrast til i resten av Sør-Korea.

Det var et merkelig sted.

Etterpå dro vi til Dora observation point, hvor man på en klar dag kan se utover store deler av Nordkorea.

Dette var dessverre en dag med hva guiden kalte ”hazel”.

Vi gikk inn for å se en film, og for dem som var i tvil om amerikanernes innflytelse i området, burde det hele stå rimelig klart etter den filmen.

Først og fremst var voice-over’en av typen hvor man ikke skulle være i tvil om hvilket kontinent han var fra. Man måtte huske de 150000 amerikanerne som gikk med i koreakrigen for ”mennesker de aldri hadde møtt”, og ”for et land de aldri hadde hørt om” (direkte sitat). Han la så til de godt over 1 million FN soldatene, litt som en ettertanke.

Filmen demonstrerte hvor tett Seoul ligger ifht angrep fra Nord ved å vise det på beste amerikanske vis: de animerte piler fra Nord til Seoul, med store eksplosjoner og store flammer i Seoul – denne teknikken ble brukt gjentatte ganger. Message: recieved.

Kanskje like greit at ingen Sørkoreanere kunne se filmen.

Han nevnte så de 150 tusen US soldiers’ene to ganger til. Slutt.

Man får ikke ta bilder direkte utover Nord, men man kan stå ca 5 meter unna kanten, bak den gule ”photo line” og ta bilder derfra. Needless to say, så får man ikke særlig bra shots derfra.

Etterpå dro vi til ”the 3rd tunnel”, hvor de har laget en vogn for turister som kan kjøre ned til tunnelen som Nord har laget.

Det er CCTV overalt – og da mener jeg OVER ALT, for hver tredje meter ca – så om man tar bilder der nede, så ser de det, og så blir Nord sure og vil true med å lukke det hele ned.

Nords unnskyldning da Sør fant tunnelene var for øvrig enkel og grei: ”Vi driver kullutvinning. Hæ? Mener du at vi har kommet SÅ langt over mot sør? Og flere ganger, sider du? Du store alpakka, det var overhodet ikke meningen.”

For å støtte opp under historien hadde de smurt kullstøv over hele tunnelen. Sør visste dog allerede at hele området er granittsten, og ikke inneholder noe kull.

Tunnelen selv var heller bygget for underernærte Nordkoreanske soldater enn for meg, så jeg måtte gå krumbøyd de 2-300 metrene vi fikk lov til å bevege oss i.

No photos.

Etterpå så vi atter en amerikansklaget film, av samme kvalitet som vi så ved Dora observation point, og deretter var det et museum.

Så var det lunsj. Deilig bulgogi, en slags suppe med masse kjøtt i.

Trodde et øyeblikk jeg måtte dele bord med en kinesiskfødt brite, som fortalte hver og en på bussen som hadde høflighet nok til å høre, hvor utrolig skuffet han var for at han ikke fikk være med på turen vi skulle på etter lunsj, den inn til JSA, joint security area. Han ville så gjerne til Nordkorea en tur.

Han kom med mange gullkorn – utover sin heller dårlige kompetanse til å lese om andre mennesker er interessert i å høre videre om hans plager – for eksempel ”Is it possible to go to North Korea as a tourist?”, og ”Can you go directly from the south?”.

For alle oss andre på bussen, som dro på turen fordi vi hadde en viss interesse i området, var det ”bleedingly obvious” at svarene er henholdsvis ”ja” og et RUNGENDE ”nei”.

Heldigvis måtte han sitte ved et annet bord.

Jeg var forresten på tur alene, da Y er Sørkoreaner og derfor ikke får lov til å være med.

Etter lunsj dro vi til JSA, en ikke spesielt enkel foreteelse.

Først var det passkontroll, deretter måtte vi legge alle tingene vår i bussen og fikk ikke lov til engang å ha noe i hendene dit vi skulle, til nøds et kamera rundt halsen.

No pictures, no pictures! Ropte guiden vår gjennom hele bussturen inn til mellomstasjonen.

Der måtte vi signere en kontrakt:

1) om vi ble skadet eller drept i området, frasa vi oss all rett til å saksøke dem.

2) vi skulle ikke gjøre grimaser til soldatene, peke på noe, eller i det hele tatt ha blikkontakt med noen mens vi var der, og vi skulle gjøre nøyaktig som guiden vår sa.

Ny passkontroll.

Guiden vår hadde hele turen på svak engelsk referert til noens ”Ex-mother”. Unde ppt-presentasjonen hennes frosto jeg at hun mente et ”Axe-murder” som hadde skjedd på området, og som hadde delt selv JSA inn i en Sør- og Nordkoreansk halvdel.

Vi byttet buss, og kjørte opp til JSA med en solbebrillet soldat i bussen, som passet på at vi oppførte oss fint og ikke tok bilder.

Vel fremme ropte guiden ”in two files!” ”two lines”, og vi gikk to og to opp trappen og inn gjennom ”Freedom house”, som ble bygget som residens for Sør- og Nordkoreanere som skulle familiegjenforenes for en dag. Nord ombestemte seg typ 2 dager før det hele skulle skje, og ingen familier har blitt gjenforent.

”No pointing!”

Korea var ett land i 45, da det i 48 fra én dag til den neste ble bygget en mur som skilte folk fra familie og jobber og så videre. 26.juni ’50 angrep Nord Sør, og tok nesten hele landet, før USA trådde inn, og dermed tok nesten hele Nord. Da kom Sovjet på banen, og dyttet grensen litt sørover igjen, før dagens demilitarized line ble opprettet.

”No photos!”

Inne på JSA er alle bygningene lyseblå, og blir voktet av soldater i solbriller og taekwondo-posisjon.

To og to gikk vi inn i det rommet der Sør og Nord iblant møtes og snakker sammen, og der krysset vi grensen til Nord.

”Only take pictures towards the north! No photo towards the south!”

Jeg fikk et bilde av meg og en streng koreansk soldat. Følte meg veldig harry, men det måtte jo gjøres når man først er 5-10 minutter i Nord.

”Ok ok, time’s up, everybody out! No photo!”

Så var det opp på to rekker oppe på trappene med freedom house bak oss og JSA-husene foran oss.

”Photo okay now!”

To rekker ut og inn i bussen, buss tilbake med soldat, souvenirshop, og til slutt vår egen buss til Seoul.