Den moderne homofob

Mange står i dag ved et veiskille. Homofili aksepteres bredt i det norske samfunn - de kan gå på skole, jobbe i barnehage, eller ha viktige posisjoner i samfunnet, og nesten ingen rynker på nesen av det lenger. Samtidig er du jo ikke homofil selv, så det virker derfor feil å ta deres side fullstendig.

Frykt ikke, det finnes nå en mellomting: Den moderne homofob.

Her er en steg-for-steg instruks for hvordan du kan introdusere deg selv som dette til dine venner/kolleger:

Start med å ta opp temaet på en nøytral måte. For eksempel kan du si noe sånt som "Jeg var ikke klar over at Høie var homo, var dere?", en setning som passer inn i de fleste samtaler. Du kan da informere dem om den gangen du fant dette ut, at du så ham på et av disse middags/kjendis-programmene, da det plutselig kom frem at han har en mannlig, en mannlig samboer.

Suppler ved å si at han jo ikke er en "sånn" homo, han er jo ikke, ja, bruk gjerne "en sånn en som løper rundt med sløyfe i byen", så du hadde faktisk ikke skjønt det før du så det på TV. Klukk gjerne litt her, for å vise at du faktisk er litt overrasket over all den åpenheten og aksepten som denne historien viser at du har for andre mennesker. 

Fortsett med å si at du alltid har syntes at han var litt rar, men... og la setningen henge litt, slik at de andre middelaldrende mennene du snakker med skjønner hva du mener, men også får med seg at du er en moderne homofob, ikke en skyt-dem-homofob som din farfar, eller en så-lenge-de-holder-det-for-seg-selv-i-eget-hus-homofob som din far.

Understrek til slutt at du har flere homofile venner, og for ikke å falle i jeg-har-mange-svarte-venner-gropa, få med at de i tillegg er nære venner. Dette siste er litt tricky, da du ikke vil at dette på noen måte skal misforstås. Så kom gjerne tilbake til Høie her, og avslutt fortrinnsvis med noe festlig om sløyfer og bjeller og flasker i rumper eller andre ting som du vet med sikkerhet vedrører den homofile befolkningen.

Nå kan du endelig lene deg tilbake og vite med sikkerhet at dine venner/kolleger skjønner hvilken foregangsmann du er.

Det etiopiske bryllupet

Først på lørdagen dro noen av oss på handletur. Det er tydelig at det ikke er mange turister - eller china, som vi kalles, da et kinesisk selskap bygger byens lettbane - i byen. En liten gutt løp foran meg mens han smilte og ropte moneymoneymoneymoneymoneymoneymoneymoney, andre skulle selge ting, andre bare snakke. 

Bryllupet startet klokken fire, men vi fikk beskjed om å være der ca en halvtime før. Det startet ca fem. Bruden og brudgommen skal ikke ses av gjestene på dagen før vielsen. Ina hadde vært og fått håret stylet i habesha-stil, i store fletter oppå hodet, med masse krøllete extensions bak. Først i bryllupet skulle alle besøkende introduseres for alle andre, en og en. Deretter dro brudgommen og hans familie og "hentet" bruden, og ca tjue minutter senere kom brud, brudgom og hele følget dansende ned midtgangen. Deretter var det litt tapt på meg hva som faktisk skjedde, og i hvilken rekkefølge, da alle innslag ble avløst av heftig dans. 

De ønsket ikke gifte seg kirkelig, og kunne ikke gifte seg borgerlig på en lørdag. I tillegg måtte staten Etiopia ha 15 dager på seg fra de ba om å gifte seg til de kunne gifte seg. Det er for å sjekke at de ikke var gift fra før, og at de ikke var - wait for it - i slekt. Så det ble en seremoni med brudens gjester på en side og brudgommens på den andre, og Tekles presteonkel sa noen (jeg antar) velsignende ord over paret. Og jeg tror alle vil anse den 15.juli som deres bryllupsdag. 

Resten av kvelden gikk i middag, inas far som viste bilder av Ina og familien og norge, tekle holdt en tale, inas søster ellen leste et fantastisk egenkomponert dikt, det var en champagneseremoni med skjæring opp av brød og vokslys og roser, det var honningvin, og inniblant alt dette var det dans - masse dans. 

Hele turen har døgnrytmen min vært rar. Fra å ha litt skumring klokken tre om natten i Trondheim, til at det blir bekmørkt klokken syv på kvelden her nede, gjør at klokken halv ni føles som halv fire på natten. Selv i bryllupet, 15 dager ut i ferien, var jeg i ferd med å gå i bakken klokken halv elleve på kvelden, og holdt bare ut litt til fordi alle seremoniene ikke var ferdige. Heldigvis hørte jeg dagen etter at de fleste var gått i seng ved midnatt, da hotellet hadde fått klager på støy, så jeg gikk ikke glipp av så mye. Det førstnevnte overrasker meg forøvrig ikke. Bandet hadde tre høyttalere (hver med 4 høyttalere i én) PÅ HVER SIDE av scenen, og sto ikke tilbake for å ha lyden på full guffe. Spesielt de siste par sangene etter klokken elleve var med et lydnivå jeg ikke har vært i nærheten av noensinne, pluss en saksofon som skar gjennom ENDA høyere enn alt det andre. 

Vi danset likevel hele kvelden. Det var for det meste live sang og folkemusikk av det som skulle være Etiopias odd nordstoga, men inniblant kom det på litt moderne musikk hvor den noe blekere ungdommen slo til og danset. Jeg kan ikke danse, så det ble for det meste tradisjonell, norsk hopping og sprelling med armer og bein. Men på 2000 meters høyde uten skikkelig gjennomtrekk blir man fort varm av sånne utskeielser, og jeg tror de fleste drakk minst 4 liter vann i løpet av kvelden. Neste dag hadde jeg fått blodblemmer under føttene, og den ellers ensfargede kjolen hadde fått nye fargesjatteringer på ryggen. 

Men det var verdt det! 

Mekelle

Hele reisefølget fløy neste dag via axum til Mekelle, hvor bryllupet skulle holdes. I axum hadde vi fire timer å slå ihjel, nok til å kjede seg, men ikke nok til å dra inn og se på kirkene og obelisken i byen. 

Vi spiste på caféen der, og språkbarriæren var enorm: 

Can we see the menu? 

No menu. 

Okay. What do you have? 

Egg sanduch, omelet. 

Okay. Juust.. an egg sandwich for me please. 

Juice? 

No, egg sandwich please. 

Ok, you? 

Egg sandwich. 

You? 

Egg sandwich. 

You?

The same for me please. 

Ok, omelet? 

No, egg sandwich please, and a water. 

Walia (lokal øl)? 

No, wa-ter please. 

De hadde dog et akseptabelt wi-fi. Og egg sandwichen var veldig god! 

Man skal være enormt påpasselig med sin innsjekkede bagasje i dette landet. Vi hentet nemlig ut vår i axum da vi landet med flyet fra lalibela, spurte hvor vi kunne sjekke den inn, og satte den der vi fikk beskjed. Vi spurte i den forbindelse to ganger om bagasjen ville komme videre til mekelle om vi satte den der, svaret var ja begge gangene. Etter maten gikk vi og dobbeltsjekket at bagasjen vår på vei riktig sted, siden min tillit til ethiopian per nå skraper i bunnen, og da ble de lettere sjokkerte, både over at vi bare hadde satt bagasjen vår der vi hadde, men også at vi ikke hadde sjekket den inn med en gang. Jeg begynner å forstå hvorfor man reiser med så mye håndbagasje i dette landet. 

I sikkerhetskontrollen var det en ekstremt nøye kvinnelig ansatt som ga oss alle langt mer action enn vi hadde sett på en stund.

Vel fremme i Mekelle ble vi møtt med blomster og norske flagg av Ina og forloveden Tekle. 

Mekelle har ca 500.000 innbyggere og er landets ant største by etter addis, som har over 5 millioner innbyggere. Tekle kommer fra en gård noen timer utenfor mekelle. Foreldrene er analfabeter, men fordi landet har gratis skolegang og universitet med gratis kost og losji, har alle barna i familien høyere utdannelse. Tekle selv skriver en phd ved NTNU. Er enormt sprang for bare en generasjon. 

På kvelden dro vi til en restaurant alle sammen (vi var vel 20-25 stykker) og spiste og drakk godt til det som viste seg å komme på den nette sum av 1400 norske kroner totalt. Senere på kvelden danset vi etiopisk dans. Det er veldig enkelt å bli med på dansen, selv om man (som meg) ikke liker å danse. Man går bare etter de andre i en ring i takt, og klapper eller rykker på skuldrene. Og det blir mye gøy utav det! 

Det var noen profesjonelle dansere der også som hadde oppvisning av etiopisk dans, og som ga oss glade amatører en pause. 

Vi bodde på det fineste hotellet i byen. Rommene var større enn flere leiligheter jeg har bodd i, sengene kjempegode, og frokosten fantastisk. Etter over en uke med konstant sand eller fint trafikkstøv i alle kriker og kroker, var det herlig å få tatt en dusj med litt trykk i, og få vasket klærne uten at de kommet fuktige tilbake. 

Neste dag var det fullt program. Vi dro først på museet hvor de viser Tigray-regionens (den nordligste) rolle i revolusjonen. Den varte i 17 år, fra 1974-1991. En tredel av troppene var kvinnelige (selv om kun kjempende menn steg til viktige posisjoner etter revolusjonen var over). Det jeg likte best ved opprørerne, var at de baserte seg så mye på litteratur. De leste om revolusjoner som hadde foregått tidligere i andre land i verden, og lærte av dem. Så da de kom til makten etter 17 år, visste de at de ikke ville fortsette militærdiktaturet i en annen form, og de seirende ba de andre regionene om å danne politiske partier med røtter derfra, og formet slik et demokrati. 

Det var borgerkrigen svært kjapt oppsummert. 

Bror til Tekle fortalte om da de var små og revolusjonen kom til deres dør. De måtte flykte fra gården inn i skogen i flere dager, og da de kom tilbake hadde militæret ødelagt all maten og alle matlagrene på gården. Militæret ville unngå at folket fortsatte å supplere de revolusjonære med mat. Dette var den politiske hungersnøden i Etiopia på 1980-tallet, som for øvrig gjorde at britiske musikere samlet seg i sang. Do they know it's christmas? Ja, de har vært kristne siden før vi var det selv. 

Etter museet spiste vi på restauranten til søsteren til Tekle - det var himmelsk. Jeg vet ikke om jeg har beskrevet etiopisk mat før, men man har en slags tynn lefse i bunn, injeera, laget av tef (et lokalt mel som nok kommer til å bli den neste" superfooden" da det er lavt i gluten og høyt på alle de gode tingene). Man river av en bit av injeeraen og plukker opp enten tibs (stekt kjøtt i små biter), shiro (krydret kikertstuing), spinat, annet kjøtt, eller andre sauser og stuinger jeg ikke husker navnet på. 

Jeg og ellen, brudens søster, gikk og fikk meg en skreddersydd kjole i mellomtiden, siden jeg ikke hadde en å ha på meg i bryllupet (bagasjen er fremdeles lost). Da vi kom tilbake var kaffeseremonien over, og alle satt med skrapelodd. Disse selges av ungdommer som går i gatene, koster 5 birr, under 2kroner, og er utformet som tre bingobrett, hvor poenget er det samme som i vanlig bingo. Et veldig greit, og veldig utbredt tidsfordriv til kaffen. Jeg fikk én på skrått og ble belønnet med et nytt skrapelodd. Jeg klarte heldigvis å tøyle spillegalskapen min og lot være å kjøpe nye lodd da jeg tapte på lodd nummer to. 

På ettermiddagen besøkte vi et 150 år gammelt palass til en tidligere keiser. Etterpå skulle vi se utsikten fra universitetet, som ligger på en høyde. Det går ca 30.000 studenter på universitetet i mekelle, spredt over flere campuser. Studentene og mange av lærerne bor, spiser og lever på campus. 

Da vi kom opp mot høyden og skulle gå det siste stykket selv, begynte det plutselig å regne. Det gikk fra lett yr til et behov for en Noahs ark på ca 30 sekunder, så vi søkte tilflukt i et skur. Mens vi sto der begynte det å komme haglkorn på størrelse med klinkekuler ned fra himmelen, og vi kunne knapt snakke sammen under lyden av iskorn på bølgeblikk. Veien ble fort oversvømt, og store elver overtok grusveien skremmende raskt. Da haglet ga seg måtte vi hoppe fra sandhaug til sandhaug for å komme til bilen. 

På kvelden, etter mange korreksjoner på kjolen min, kunne jeg endelig hente det ferdige resultatet. Etterpå gikk vi til det som de kaller the macchiato church, og drakk - du gjettet riktig. 

Lalibela 2

Andre dag så vi alle kirkene i sentrum av Lalibela. Utenom den viktigste, helligste, vakreste kirken, som selvfølgelig er reservert kun for menn. 

Andre dag var det virkelig vanskelig å holde tritt med guidens forventede entusiasmenivå. Ingen av oss har den amerikanske ekstroverte stilen hvor vi utbryter massevis av pinlig pompøse lovord i tide og utide. Etter som dagen gikk fikk jeg til kun et svært stivt smil jeg ikke helt klarte å stå for. 

Lalibelas mange kirker ble bygget "av kong Lalibela, ingen slaver, kun med englers og Jesu hjelp" på bare 24 år. Noen kirker sto sågar klare på langt kortere tid, jeg tror det var snakk om uker, selv om alle er hogget ut ovenfra og ned i samme stykke stein, for mange hundre år siden. 

Alle søylene og bildene er i et eller annet hellig antall (antall disipler, apostler, osv) i hver kirke, så alt, ALT, har en religiøs betydning. 

Først gikk vi på en gudstjeneste. Hver onsdag og fredag fastes det i den etiopiske ortodokse kirken, og disse dagene er litt helligere enn andre. Guiden bante vei mellom hundre bedende i en bitteliten kirke, fortalte om den hellige asken de tegner et kryss med i pannen og evt vonde steder, og plasserte oss helt fremme med mennene foran prestene som sto og sang og messet. Alle i kirken var kledd i store hvite tøystykker på størrelse med laken. Stoffet var noe jeg ikke har sett siden jeg var liten, mener det er samme stoff som jeg brukte som sutteklut. Samtidig skulle guiden absolutt ha meg til å ta bilder av de bedende, av prestene, av trommene og musikkinstrumentene, og forklaringen på at jeg ikke ville, at det var for religiøst og privat, ble ikke helt forstått tror jeg, selv om han takket. 

Det var store kirker, små kirker, st. Georges korsformede kirke, nesten hulekirker, kirker i tre etasjer, og kirker som befant seg i enden av lange og bekmørke tunneler. Kirkene gled litt over i hverandre mot slutten av dagen, om jeg skal være helt ærlig. Mye rød stein. 

Jeg har vært i mange tunneler i mitt liv. Som liten var vi innom en hel del gruver fordi min mor ville vise hvilket steinhardt liv min walisiske morfar hadde opplevd, om han ikke hadde dratt på sjøen men inn i fjellet. Jeg var i tunnelene i nord-korea da jeg for noen år siden var i den demilitariserte sonen mellom nord og sør. Der kunne jeg gå nesten oppreist i, de var godt belyste, og man hadde nesten toveis passering. Men for halvannet år siden var jeg i vietcong-tunnelene utenfor ho chi minh city i Vietnam. Her skulle vi to etasjer under bakken, det var bekmørkt, man måtte kravle på huk, jeg var i et reisefølge men ellers alene. Guiden understreket at vi måtte følge etter ham på linje slik at vi ikke forsvant inn i tunnelnettverket. Men det var stupmørkt, jeg kravlet langsommere enn til å holde tritt, og jeg kom til veiskille etter veiskille inni tunnelene og kunne sverge på at jeg hørte stemmer i begge retninger, og var livredd for å ta feil vei og ikke komme opp. 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har hatt så sterk klaustrofobi i hele mitt liv. 

Så da vi plutselig fikk beskjed om at vi skulle gjennom en 52 meter lang tunnel i Lalibela hadde jeg bange anelser. Etter fire skritt var tunnelen bekmørk. Man kunne dog gå oppreist, bare litt krumbøyd, og med en hånd på høyre vegg kunne man guide seg frem selv. Det var litt kjipt da den glatte stengangen begynte å gå nedover, og da veggen til høyre forsvant et lite øyeblikk, og ikke minst da den stenen til venstre i bakken kom litt plutselig på. Men vi kom da gjennom. 

Inngangen og veiene mellom kirkene besto av store steiner organisert i trapper. De var smale og høye, og stedvis slitt glatte av tid og føtter. På 2500m høyde var dette mer ekstremsport enn vi var forberedt på. 

Vi var senere innom et marked hvor de solgte alt fra poteter, krydder og fjærkre, til plastposer, kjoler og leketøy. Jeg manglet fremdeles en kjole til bryllupet, så jeg ville se litt hva de hadde. Alt jeg kunne tenke meg å ikle meg, for å unngå å ta oppmerksomheten fullstendig bort fra bruden grunnet nakenhet/usmakelige farger mener jeg, var for lite. Da jeg sa det ikke passet, kom de alltid med en knall rosa eller en horribel gardinlignende kjole som erstatning. Det tok en liten stund før jeg skjønte at de ikke velger klær etter mønster eller snitt, men etter størrelse. 

På kvelden spiste vi igjen på ben abeba, badelandet med utsikten, sammen med noen av de andre nordmennene, veldig hyggelig. Da kom det en norsk-etioper som var på besøk i hjemlandet frem fra de andre bordene, og så snakket vi litt med ham. Nordmenn, altså. 

På kvelden var forresten himmelen alltid helt pakket med stjerner. 

Lalibela 1

På flyplassen i Addis møtte vi ved en tilfeldighet fem andre nordmenn på vei i samme bryllup, først to, og så tre. For å spe på stemningen kom det til slutt en etioper som hadde jobbet på Jåttå videregående, og mente han kjente Tone fra et eller annet sted. 

Da vi landet i Lalibela møtte vi sjettemann i reisefølget, lillesøsteren til bruden. Det var et øyeblikk som om vi alle sammen var med i et segment av Julemysteriet.

Neste dag, tirsdag, dro vi til en kirke i en hule som jeg har glemt navnet på, men det er altså ikke fordi jeg ikke har forsøkt. Noe-kristos, oppkalt etter en prest/konge som bodde der. 

Kirken lå på 2800 moh, og de 100 høydemetrene dit var ganske tunge for to havnivåboere. Så andpustne som vi var, var vi ganske takknemlige for at ungene på vei opp ikke gjorde noen krumspring, men var ærlige på hva de ville ha - "money".

Hulen og kirken var imponerende, men guiden følte tydeligvis han måtte supplere med en del ekstra "wow", "beautiful" og "very impressive" selv, da vi åpenbart ikke sa det nok. Han oppfordret oss til å ta mange bilder, og syntes tydeligvis at kun ett skarve bilde av hvert element i kirken var langt fra tilstrekkelig. 

Kirken var bygget på stavkirkevis, av tre og marmor, fraktet opp for mange hundre år siden og bygget på stedet. Alle "vinduene" var av forskjellig design. Inne var det masser av ganske velbevarte malerier, og guiden fikk presten som var der til å ta frem det korset som brukes under gudstjeneste. Han kysset dette og vi tok bilde. Han fikk deretter presten til å ta frem det EGENTLIGE korset de brukte i kirken. Vi skjønte hvor det bar, og tok mange bilder, så ikke enda flere hellige gjenstander måtte ut av sakristiet for å imponere disse to voldsomt kresne turistene. 

Det er regntid, så hver dag regner det helt utrolige mengder i ca en times tid. Veldig effektivt og praktisk, og noe som Vestlandsværet godt kan ta noe lærdom av. 

Naturen her er enestående, i alle fall nå i regntiden. Det er grønne åser så langt øyet kan se, med mange smale elver som snirkler seg gjennom landskapet. I høyden ligger det mange klynger med små, runde leirhytter med stråtak. 

Åkrene ploges ved hjelp av okser. Langs de overraskende gode veiene (sammenlignet med Tanzania) bærer barn og unge store favner med greiner på hodet, eller lange trestokker på skuldrene, mens andre gjeter kuer og geiter langs veiene. Yngre barn henger ofte bare langs veien og vinker til bilene. Men alle har lært på skolen hva hovedstaden i Norge er. 

Det er mange hus under bygging her, befolkningen har åpenbart vokst med turismen. Vi så mange firkantede hus på ca 15-20 kvm størrelse i forskjellige stadier av konstruksjon. De starter med et reisverk bestående av trestokker og greiner, tett i tett, deretter med leire utenpå, og noen sper også på med stein utenfor. Det blir til noen pene små hus med noen imponerende rake vegger og skarpe hjørner. 

Vi spiste lunsj i det som må være Etiopias styggeste bygning, en restaurant plassert fantastisk til på en høyde, med panoramautsikt. Hele restauranten er rosa utenpå, og med en labyrint av små veier inni. I tillegg er det flere plattformer som stikker ut i alle nivåer, for å utnytte utsikten. Mot toppen er det en innglasset, skjev vindeltrapp. Totalt blir bygget seende mest ut som et badeland. Men maten var utrolig god, og man hadde utsikt over hele området. Og de hadde en brosjyre om restauranten og området skrevet på perfekt norsk som de delte ut, og kelneren kunne si takk og spørre om maten var god på norsk, så hva mer kan man egentlig be om. 

Internettforbindelsen til hele området er litt av og på. I tillegg er wi-fi kombinert med den svake mobilen min så skralt, at jeg må stå på ett bestemt sted i resepsjonen for å kunne gjøre noe som helst. Jeg brukte for eksempel en halv dag (i internett-år) på å laste inn en video på snapchat. Etter hotellet i addis var vi begynt å venne oss til en stabil, om treg, forbindelse til verden utenfor. 

Addis A.

Dagen etter safari bar det til hage-flyplassen ved kilimanjaro (denne har også en kiosk ved gatene, just saying), via flyplassen i dar es salaam, til addis abeba. I dar var det et skilt som advarte oss om å vitse om bomber og eksplosiver, det ville visstnok få konsekvenser. Der ringte jeg også sas, sas ground handling services, og zanzibar flyplass flere ganger hver, uten svar. Jeg var da blitt så paranoid at jeg sjekket inn en nærmest tom koffert med ethiopian, og har to kolli i håndbagasje. Etter sikkerhetskontrollen ser jeg forøvrig at jeg uten å vite det har fått med meg en 3dl juiceboks i sekken gjennom security både der og ved kilimanjaro. 

I addis hadde vi fått e-visa på forhånd, men det tok lenger tid enn det ellers tok å få visa - det var tydelig at systemet var nytt. Deretter fikk jeg lov til å sjekke all bagasje som hadde mistet bagasjetaggen sin og endt opp i addis. Det var to rom, hver på ca 15m2, stablet på reoler som strakte seg til taket. Jeg gravde meg gjennom møllspist og loslitt bagasje, barnevogner hvis passasjerer nok var begynt på universitetet selv, sekker som var revnet på midten med skjert og tannbørster som tøyt ut, hele tiden med rotter raslende i hjørnene. Ingen svart og rød phillips 66-sekk var å finne. 

Dagen etter skille vi egentlig vises rundt av en venn av forloveden til venninnen min, men han dukket aldri opp. Vi dro derfor til red terror museum selv. Det beskriver borgerkrigen, brutale greier. Ubehagelig var det også at en guide fra hotellet hadde forfulgt oss dit (vi vekslet to ord med ham før vi dro, og nevnte at vi skulle dit), og blant torturvåpen, hodeskaller, skjorter med kulehull, og bilder av alle de som ga sitt liv for demokratiet, fortsatte han å mase på oss om at vi måtte ta en guidet tur med ham, vi skulle jo få en god pris. Det var usmakelig, for å si det mildt. 

I motsetning til det venninnen vår hadde forespeilet oss, finnes det ikke cafeer med wi-fi overalt, og heller ikke kan man få SIM-kort hvor som helst, særlig ikke på en søndag. 

Plutselig var vi altså isolerte. Vi begynte å gå i én retning for å se på livet i stedet. Det var interessant, selv om alle vi passerte mente vi trengte en taxi. 

Taxiene her er stort sett eldgamle, utrolig dårlig ivaretatte, blå- og hvitmalte ladaer eller toyota corollaer. De kalles lada uansett. Vi kjørte for eksempel i én hvor dørene bak kun kunne åpnes utenfra, ellers kunne vi bruke skrujernet som sto rett opp i vinduskarmen. Polstringen var borte fra dørene foran, og vindusviskerne virket ikke. Bilen ristet som en gammel bilferge selv når vi ventet på rødt lys, og hadde små bugg-størrelses klistremerker overalt. 

Vi fortsatte langs metroen, men de fleste sights, som det største markedet mercado, var stort sett stengt. Det addis skal ha, sammenlignet med tanzania, er at de litt dårlige strøkene ikke holdes sammen av coca-cola utstyr og gaffatape, og klærne de selger i små butikker stort sett er ubrukte. Da vi til slutt innså at vi måtte snu, forsøkte vi å praie en taxi. Han ante ikke hvor hotellet vårt lå. Det hjalp heller ikke at telefonnumrene hotellet oppgir ikke virker. Til slutt får han ringt en venn og finner ut hvor det er, og han kan tilby oss den 3km drosjeturen til den nette sum av 100 NOK. Til sammenligning koster metrobillettene her 70 øre. Vi snudde på hælen og gikk. 

Vi prøvde oss på metroen to ganger den dagen, annen gang helt fra hotellet til det vi trodde var indre by. Man får se mye spennende på metroen, både av folk innenfor og verdenen utenfor. Vi var de eneste turistene på metroen, og det gikk ikke upåaktet hen - men det var ikke plagsomt sånn sett. 

På endestoppet gikk vi ut i noe som virkelig ikke var indre by. Mitt offline kart sa at det var 2km å gå til etymologisk museum som lå ved universitetet. Jo lenger vi kom, jo dårligere ble bølgeblikken. Jeg hadde glemt at det fantes et dårlig alternativ av bølgeblikk. Til slutt går vi i noe som er det mest stakkarslige kvarteret jeg har sett på lenge. Når jeg er usikker på hvor jeg er, eller hva slags nabolag jeg er i, blir stegene mine automatisk lengre og mer bestemte. Tone har ikke samme forsvarsmekanisme, så jeg var flere ganger i ferd med å fullstendig forlate henne der. I enden av veien, om man kan kalle det en vei, var det dumpet uoverskuelige mengder jord. Det fantes en smak sti gjennom, hvor vi tok i bruk våre fjellgeitegenskaper og hoppet fra stein til stein. Derfra var det en drøy bakke opp til universitetet, og så var vi endelig fremme! Dette er erklært for å være Øst Afrikas beste museum, og kanskje det beste du kan bruke dagen din på der i byen. 

Det var søndagsstengt. 

Vi luntet derfra i håp om å se karl marx-monumentet (som av alle ting lå tvers over veien for jfk-memorial biblioteket), men ingen av delene var synlige fra veien. Vi gikk derfra ned en lang bakke mot Trinity kirken hvor haike selassie er gravlagt. 

Det var masse mennesker i gatene, men kun noen få barn tigget, og ingen trakasserte oss ellers. Hadde ikke egentlig forventet det, ut ifra hva venninnen min sa, og siden vi hadde gått gjennom dårligere nabolag tidligere på dagen, men det er noe med når man er de eneste turistene ute og går. 

Til slutt kom vi frem til trinity kirken. Luften var stinn allerede før man kom inn porten til området. Bedende kysset smijernsporten på vei inn, ba med pannen mot kirkeveggen, eller satt i stille ettertanke. 

Vi gikk forsiktig rundt kirken før en eldre herre med lang batong vennlig ba oss om å kjøpe billetter. Han geleidet oss bort til billettkontoret, og tilbake til sideinngangen til kirken. 

Døren var massiv og hadde hengelås. Vi gikk opp trappen, tok av skoene som vi fikk beskjed om, og gikk inn i en helt tom, helt mørk kirke, utenom lyset som slapp inn gjennom de mange glassmosaikkene. 

Jeg føler meg ikke hjemme i kirker. Jeg føler det som at jeg bryter meg inn i andre menneskers private hus og liv. Men etter noen minutter kom en enda eldre herre kledd i hvite presteaktige klær og hatt, og viste oss rundt. Han viste oss gravene (tombs, kister av stein over bakken), fortalte om hvordan steinen fra gravene var fra forskjellige deler av landet, og forklarte inskripsjonene. Han viste oss tronen til selassie og dronningen, og var opptatt av at vi bare måtte ta bilder. Etterpå gikk han gjennom alle de fantastiske vindusmosaikkene i kirken, som viste de mest kjente historiene fra bibelen, noah, adam og eva, moses, samt en hel vegg av mosaikker kun fra jesu liv og virke. 

Som sagt er det sjelden jeg føler meg hjemme i en kirke, og sjelden jeg får noe utav det. Denne gangen gikk vi begge to ut av kirken med en følelse av indre ro. 

På kvelden spiste vi, for første gang på turen, godt tilberedt europeisk mat med god vin på en fransk restaurant i nærheten. Maten var så god, at da vi kjørte til flyplassen neste dag var det noe i meg som var overrasket over at vi fremdeles var ute på tur. 

Arusha og safari

Flyet til precision air var slitt og luktet diesel og tiss, men fikk oss da frem til Arusha. Flyplassen der var helt og holdent skur-basert, men selv den hadde en liten kiosk (I'm looking at you, Addis). Vi ble kjørt rett til hotellet av safarifolkene, vi hadde valgt en operatør som ordnet alt mellom ankomst og avreise. 

Det er åpenbart viktig at når man eier bil her nede skal den navngis og males på linje med en russebuss. Jeg har bevitnet "Top Jesus", bare "Jesus", "Big Dady", "Our Glorious Lord", "Rich Niggaz", "Old is Good", "Acquittal", og mange flere og morsommere som jeg bare har glemt. 

Det finnes også noen mer tankevekkende navn, som jeg ikke helt vet hvor jeg skal plassere - det var for eksempel en buss som het "Ban Ki Moon", en som kalte seg "Vatican", og en liten tuk-tuk ved navn "Ellen G White". 

Vel fremme i Arusha var det tydelig at man var kommet til sivilisasjonen. Det var langt bedre veier, fartsgrense på 50 kmh på hovedveien (som ble respektert), det var fortau, hodeplagg var valgfritt, det var mursteinsbelagte renner langs de større veiene, og det var kvinner i dressjakke. 

Senere på dagen gikk vi for å kjøpe meg litt klær. De hadde en Nakumatt i byen, en kenyansk supermarkedkjede jeg kjente fra sist jeg var i området (og jeg husket at de hadde alt, inklusiv wasa knekkebrød), så vi startet der. Den var dessverre like dårlig stocked som resten av butikkene i landet, som en 60-talls butikk, det vil si at i kjeksavdelingen er det plassert én pakke kjeks av samme merke ytterst på hver hyllekant, alt bakenfor og over er tomt. Det sier nesten mer om vårt samfunn enn om deres. Nakumatt hadde barneklær og noen bukser, ellers var ikke klesavdelingen noe å skrive hjem om. 

De solgte masser av godt brukte, overprisede dumpet-på-vei-ned-fra-kilimanjaro-jakker i skurbutikkene utenfor, og faktisk i en butikk innendørs, men de var enten av elendig kvalitet, eller føltes som å legge seg i en uvasket sovepose man hadde funnet i søpla. 

Det fantes én vanlig butikk med nye klær, en Woolworths, og der kostet alt fem ganger så mye som på h&m. Det var kun meg og en annen kvinne der inne som kjøpte klær - hun hadde også mistet bagasjen. Forhåpentligvis vil enten sas eller noen andre gi meg noe igjen for de 4000kronene jeg måtte legge igjen der. 

Alle puber/butikker/frisører/ol har forøvrig cocacolasponsede skilt - absolutt alle. Skiltene er stort sett like, kun navnene i hvite bokstaver varierer. Min personlige favoritt var Kilitime pub i Arusha (stedet ligger ikke langt fra fjellet navnet er basert på). Etablissementene har gjerne også cocacola-kjøleskap, -parasoll, -plaststoler, -plastbord, og -duker. 

Vi ble hentet til safari neste morgen i tarangireparken. Det var bare meg og tone i bilen, ganske optimalt! De jeg og Ina delte bil med på sist safari var et kapittel for seg selv. Blant annet gjorde de narr av sjåføren foran ansiktet på ham. Kjernefolk. 

Safarien kan nok best beskrives med bilder. Naturen og dyrene slår liksom lufta ut av en og det er vanskelig å omsette til ord. 

Forskjellen fra Kenya var at det ikke var sletteland, og bilveiene var tydelig oppmerket. De hadde toaletter i parken, med rennende vann! I Masai Mara var det et hull i bakken før vi kom frem, etter det foregikk alt i busk. 

På bygda vinker ungene frenetisk. Idet man passerer, eller vinker tilbake, får hånden umiddelbart en mer supinert fasong. 

På kvelden kom vi til et hotell hvor vi fikk eget rom, innendørs. Sist safari jeg var på var som sagt i en full bil, hvor vi bodde i telt på natten. Jeg har vært så iskald at jeg har hatt lyst til å grine kun to ganger i mitt liv: Én gang var den ene natten jeg har tilbrakt i sahara, den andre gangen var på natten i teltet på forrige safari. 

Neste dag dro vi til Ngorogoro parken/krateret. Ngorongoro representerer lyden av en kubjelle (ngrrrro...ngrrro), og var en gang en del av serengeti, men er nå sin egen ting. Denne dagen var like umulig å sette ord på - men turen dit var kanskje litt mer nervepirrende enn nødvendig. Det var skikkelig tåke, smale og svingete veier på linje med norsk fjellheim, og bilene vi passerte hvirvlet opp rød sand. Det var vanskelig sikt bare på grunn av tåken, men når sanden klebet seg til frontruta med fukten fra tåken, så klarte ikke vindusviskerne jobben, selv med ca 30 spray vindusspylevæske. Jeg forsto ikke hvordan sjåføren kunne se noe som helst gjennom ruta, for det kunne i hvert fall ikke jeg. (bilde av bilruta kommer) 

Til slutt en liten irritasjonssafari blant menneskene som drar på safari: 

-Kameralinser lengre enn bærerens overkropp 

-Hvite familier kledd i tradisjonelle rutemønstrede masaipledd 

-Tenåringer som sover i bilen i stedet for å se på sjiraffene

-Antenne i safaribilen slik at man har kontinuerlig wi-fi på savannen

-Pensjonister som bruker ipaden sin som kamera. Disse er jo overalt, men det er på en eller annen måte enda mer provoserende her enn det er andre steder. 

Zanzibar del 2

Hotellet lå ved stranden, med utsikt over palmer, turkist hav og hvite strender. 

Neste dag gikk vi først den helt latterlig dårlige veistrekningen ut til hovedveien (å kjøre bil der gikk fremover med ca 4 kilometer i timen, og det gynget som en småbåttur i dårlig vær) og prøvde å finne nærmeste marked slik at jeg kunne få meg noe lettere å ha på enn det jeg reiste i. Vi fant det ikke, så vi prøvde strandveien dit litt senere ved lavvann. Etter en lang tur fant vi noen butikker med litt klær, men trass varmen orket jeg ikke gå kledd i en meget avslørende singlet der det sto "zanzibar - hakuna matata" med bilde av en løve på. Og det var slik alle klærne de solgte så ut. Alt badetøyet de solgte var uvasket, flekkete og direkte fra lost and found. Vi endte opp med to skikkelig brite-på-safari-fargede solhatter. På kvelden var strømmen kommet tilbake (den gikk ca annenhver dag i opptil 14 timer om gangen), og resepsjonistene kom endelig ned til hytta vi bodde i og demonstrerte hvordan vi kunne dusje i vann som ikke var skoldhett. Kvelden for hadde jeg bare tatt en helt simpel kattevask da vannet holdt nærmere 90 grader. Det viste seg at vi var stokk dumme som ikke skjønte at temperaturen måtte justeres på vannhanen i dusjen FØR dusjhodet ble slått på, og at vannet ble glovarmt hvis vi endret på innstillingen mens vannet kom gjennom dusjhodet. Det er nye man skal lære. 

Dagen etter dro vi først til flyplassen for å sjekke om bagasjen var der, og ble av en mellomfornøyd dame som satt på flyplassens viktigstse pult bedt om å vente i tilsynelatende tilfeldige perioder på mellom 10 og 30 minutter i ca 1,5 time. Da først fikk jeg lov til å bli scannet og sluppet "inn". Det viser seg at jeg har et skikkelig dra-til tryne her nede, da alle officials jeg har møtt blir rasende over min eksistens, mens andre jevnaldrende hvite kvinner på ingen måte får samme brutale behandling. Jeg fikk gå inn og se på dagens ankomne bagasje, hvor sekken min naturligvis ikke var, før jeg fikk komme inn på bagasjekontoret og sjekke ut gårsdagens fangst, hvor den heller ikke var. 

Jeg hadde fått tredje gjennomslagspapir i fargen rosa. Dette skrøpelige papiret som var gjennomtrukket av luftfuktigheten skulle både legitimere at jeg var der, og at bagasjen min tilhørte meg. I tillegg ble papiret overrakt mellom fire forskjellige mennesker hver gang jeg kom dit. 

En herre ved navn Abdul kunne vise meg ethiopian airlines' ms-dos baserte pc system for tapt/funnet bagasje. Der hadde de åpnet alle bagasjene som ble funnet, og skrevet ned tilfeldige gjenstander inni som ikke var noe som alle andre hadde med seg på tur. Jeg kunne raskt eliminere sekkene med bønneteppe, "spair tools", fordervede matvarer og strykejern, men da var det ingen flere igjen. Abdul sa at jeg var velkommen til å ringe dem igjen, enten ved midnatt i natt eller klokken 10 dagen etter. Midnight?? Yes, midnight. Etter det dro vi til stone town, med en sjåfør som ikke forsto hva vi mente med "regular clothes, NOT tourist clothes". Okay, okay, tourist clothes. NOT tourist clothes! Okay, okay... og så videre. Til slutt kom vi inn i markedet og han kunne presentere talløse butikker med mangfoldige lange og vide kjoler i mørke sjatteringer med hette på. Noen med perler og bling, andre uten. Vi prøvde å kommunisere at dette heller ikke var helt 100% det jeg lette etter, men det var en enorm språkbarriære der. Til slutt fant jeg noen røde tights, en lang marineblå skjorte, og en svart langermet genser i tynt stoff. Jeg følte meg litt som en Brioreklame, men det var i det minste noe annet enn dongeribukser. Truser kunne jeg også få tak i, hos en forhandler av hva jeg vil kalle diverse klær. Trusene var i skikkelig mormorfasong og -størrelse, så jeg prøvde å spørre ham om han ikke hadde noen andre størrelser. Han trakk i elastikken i benhull og liv på trusene og mente at jo, disse skulle nok også jeg klare å klemme meg inn i. Jeg aksepterte at one size fits all, prutet litt på disse "Diana Nose"-merkede trusene, og så fant vi et apotek. Der hadde de faktisk sjampo, hårbørste, deo og ansiktsrens med mer, i rimelig halvkjente merker. I min jakt på ansiktswipes kom jeg over en fullstendig svart pakke med wipes og bilde av en hvit kvinne med tildekket hår på, og et veldig forsiktig smil. Farmasøyten ble flau da jeg spurte om de var til ansiktet og sa "not face not face" og demonstrerte ved å vaske seg på magen. Etter å ha plukket opp litt flere ting gikk det opp for meg hva den sorte pakken med den hvite burkakledde kvinnen på kunne inneholde, og jeg sjekket mellom den arabiske teksten - jepp! pH 5.5. 

Så spiste vi på luukman restauranten som var helt ok, og så var klokka nesten mørkt så vi dro hjem. 

Jeg lærte før jeg kom at Freddie Mercury ble født i Stone Town, og det er fremdeles alt jeg vet om den byen. Det er irriterende å miste eiendeler, men ikke krise. Det som ER krise, er at det går så utrolig mye tid på å finne noe nytt man kan ha på seg i varmen, bruke under armene, samt badetøy og sandaler som passer sånn nogenlunde og er uten mystiske flekker. 

Dagen etter overtalte jeg tone til å bli med og snorkle. Vi kjørte ut til en d'how med for svak motor, og skammen med 20 andre bleke mennesker satte vi kurs mot mnemba island. På veien viste det seg at to av de ansatte på båten snakket litt norsk, og han ene hadde bodd en stund på Nærbø, av alle verdens ting. Mind you, da vi var i gamlebyen i jerusalem og spiste kebab på et tilfeldig sted, møtte vi en fyr som hadde en bror som studerte i Trondheim, og som også kunne lire av seg et par gloser. Norge er connected! 

Jeg har aldri snorklet før. Eller, sånn i all åpenhet, jeg fikk en gang låne snorkel og maske fra en jevnaldrende slektning som åtteåring i ca fem minutter - men utenom det var jeg helt fersk. 

Jeg hater egentlig å svømme sjøbunn og dypt vann. Det er svakt av en norsk kystbeboer, og litt dustete å da velge å dra på snorkling. Men da det første jeg så etter at jeg hadde sluppet meg uti fra båten var ca 5 meter ned til grønnhvit sandbunn og et anker, hadde jeg lyst til å klatre opp i båten igjen. Jeg tok meg sammen og svømte istedet etter tone mot de andre menneskene for å slippe unna høydeskrekken. Jeg dukket under igjen og så korallrev og en masse nydelig akvariefisk. Det var jo litt hyggeligere, men fremdeles forferdelig. I tillegg var masken slakk, og jeg begynte å hyperventilere gjennom snorkelen så snart jeg kom under vann. Jeg følte meg som en fisk på land. De første ti minuttene gikk ca sånn, med mye basking og plasking og hyperventilering - men plutselig mestret jeg det, plutselig fikk jeg puste. Og etter det var det magisk. Jeg fant en Dory som jeg fulgte etter en stund, så fant jeg en annen Dory som viste meg en masse annen herlig fisk. Utover fisken og korallene var det en masse idioter med lange gopro kameraer. Noen av dem tok noen skikkelige nat geo bilder, du vet de med fiskestim i krystallklart vann, og jeg vet nå hvordan slike bilder tas: man tar med masse mat til den ville fisken, slipper maten ut gradvis, og skaper en stim som ellers ikke eksisterer i naturen, men som gjør seg veldig godt på fotografier. Min respekt for disse fotografene falt som en stein. 

Etterpå var det lunsj på en annen strand, og så slapp de oss av i lavvannet rett utenfor hotellet. 

Strømmen var gått igjen, forresten, og kom ikke tilbake før vi dro neste morgen. Det er godt at battery packs eksisterer. 

Jeg ringte sas samme kveld. En ekstremt optimistisk svenske, som insisterte å holde samtalen på engelsk, kunne fortelle meg at den sekken, ja den skulle de nok kunne levere senest i løpet av to dager. Så det var ikke snakk om å få det levert hjem i Norge, og han skulle helst hatt hotellet jeg kom til å bo én natt på neste dag. Nordmannen jeg snakket med neste dag kunne gi meg den noe sobrere versjonen: sas tar ikke ansvar for noe overhodet, de sier bare fra til bakkemannskapene på den aktuelle flyplassen de føler har ansvar, og så skal de fikse det. De har sagt fra til Zanzibar flyplass, som jeg også fortalte at jeg har gitt beskjed til, selv om jeg har gjort det klart at den verken er der eller i Addis, og fortalt at det er noe de må lete etter i Oslo. Til tross for at jeg gjentok dette da, står fremdeles zanzibar som ansvarlig flyplass på nettsiden jeg kan sjekke for oppdateringer vedrørende bagasjen. 

Før vi reiste neste dag sjekket jeg igjen på samme flyplasskontor for bagasjen min. Ingenting. Men det var, til sammenligning fra de andre dagene, en ordentlig hyggelig kvinne på kontoret, som både beklaget det oppståtte og ønsket meg alt vel videre på ferien. 

Ved innsjekkingen sa mannen i skranken "ha det bra" på norsk da jeg ga ham passet mitt. 

Dra-til-trynet har leget? 

På flyplassen i sikkerhetskontrollen så damen ved scanneren rart på literposen med alt mitt flytende. Hun lette tross alt etter pistoler og kniver. 

På zanzibar flyplass er det både souvenirbutikk, kiosk, bokhandel, bakeri og parfymeri. Og gratis wi-fi. Zanzibar 1-Addis 0. 

Zanzibar del 1

Jobben sluttet kvart over tre, jeg gikk ombord på flybussen halv fire, flyet gikk klokken fem. Det var selvfølgelig kø, så jeg fikk en skikkelig stresshormonkur på vei inn til Værnes. Da jeg endelig kom inn i avgangshallen så ville ikke bagdroppen akseptere sekken min, og den var i tillegg kun sjekket inn til addis og ikke helt til zanzibar. Jeg prøvde å forhøre meg med en kvinne med sas-skilt som sto ved bagdroppen, siden jeg hadde bare ti minutter til leveringsfristen for bagasje, men hun ga meg et blikk på british airways-nivå, og sa at jeg skulle bare stille meg bakerst i køen der borte og så ville det ordne seg. Køen var bare på 10 mennesker, men de hadde like mange barn, dobbelt så mange kofferter, og alle var turister og vaste rundt og var glade. Aldri et godt tegn. Det endte med brutal sniking - jeg gikk forbi køen direkte opp til skranken og ba om å få sekken sendt. 

Tips: etter passkontrollen, ved F-gatene på gardermoen, går man fra å være på en ganske topp moderne flyplass - til flyplassen på Stord. Det finnes kun en liten kombinert kiosk/bar, men mange småirriterte ryanairpassasjerer, og lang kø til toalettet.

Det er faktisk rett ut latterlig hvor mye håndbagasje som tillates på ethiopian airways. Noen av koffertene var større enn begge sekkene jeg hadde med til sammen. I tillegg til disse koffertene hadde de som oftest en ganske diger veske. Jeg har snikfotografert, bilde lommer. 

Vel ombord på flyet hadde jeg god plass, frem til vi mellomlandet i stockholm. Da kom det en eldre kvinne ombord som ikke var helt bevisst sin egen størrelse. Hun var ikke så høy, men hun satt høyt i stolen likevel. I tillegg satt hun fast i begge armlenene med lårene. Så hver gang hun beveget seg i løpet av natten, som var omtrent hvert 2.minutt (eller akkurat idet jeg var akkurat falt i søvn igjen), dunket hun borti meg med en eller annen kroppsdel, albu, skulder, albu, albu, albu, bakhode, armlen som flytter seg opp og ned under/ved siden av/oppå armen min, fot, legg, albu, risting på lårene som er som limt inn til mine, armlen, armlen, enda en albu. Jeg hadde ikke hjerte til å informere henne om at hun var svært overvektig, så jeg satt nå der. Jeg forsøkte på et tidspunkt å lene meg mot vinduet, men da fikk jeg vondt i ryggen. Og det hjalp ikke stort på min intimsfære, for da fulgte bare først armen og så hele resten av dama etter meg over armlenet.

Jeg blir alltid sulten på flyreiser, for det serveres aldri nok mat. På Ethiopian derimot, på en flight som starter klokken 21 og slutter 5.30 får man middag 23.30 og frokost 04.00, så selv om man ikke sitter ved siden av en kvinne hvis minste bevegelse sender sjokkbølger gjennom seteraden, vil man ikke få særlig søvn.

Bagasjen var ikke sjekket helt inn til zanzibar da jeg kom til addis, så det måtte ordnes. Det gikk overraskende glatt! Snakket med en dame ved gaten og hun fikset alt. Sa hun. Jeg burde luktet lunta allerede der. 

Flyplassen i Addis Abeba er et kapittel for seg selv. Den består av to parallelle tarmer, ca 20 meter brede, adskilt av en glassvegg. På den ene siden er souvenirbutikker, cafeer, kiosker og alt ens hjerte kan begjære. På den andre siden er det kun gates, KUN gates, med toaletter i hver ende. Ingen kvelende parfymeduft, ingen påtrengende reklamer, og ingen røde priser. Men til gjengjeld kan man altså risikere, som meg, å ha tømt både vannflaske og matpakke ha verken vått eller tørt å innta før neste fly tar av to og en halv time senere. At ingen bare åpner en bitteliten kiosk innenfor sikkerhetskontrollen? Toalettene er forøvrig så mangelfullt skiltet at jeg endte opp med å følge skiltene fra gaten min som var i den ene enden, helt til toalettene i den andre enden av flyplassen, før jeg forsto at alle toalettskiltene viser pil til toalettene på begge sider av skiltet, og at det er toaletter i begge ender.

Standarden på flyplassen ellers kan eksemplifiseres fint med følgende foto - ehh dette kommer når jeg får satt meg ved en pc og ikke blogger fra en lite samarbeidsvillig telefon.

Flyet til Zanzibar var sparsomt befolket, med et ledig midtsete for det meste. Når alle fjellturistene hadde gått av på kilimanjaro ble det nesten tomt, og dette var et fly av samme standard og størrelse som det jeg hadde flydd oslo-addis.  

Kilimanjaro flyplass har forøvrig små velholdte hager inne på flyplassen. Det satt jeg pris på. 

Vel fremme i zanzibar, 24 timer etter avreise fra jobb, skulle visa ordnes, en relativt smertefri prosess, man måtte bare ha husket vaksinasjonskortet. Rommet de kaller ankomsthall er på ca 80 kvadratmeter, og etter man kommer ut av visakontrollen ser man rett på der de scanner bagasjen på vei ut av flyplassen, og forbi den er utgangen. Rett frem til venstre er det en rekke kontorer, skilt fra bagasjeutleveringen av noen stolper med sliten elastikk mellom, som står på en litt ujevn linje. Til høyre er det er kontor hvor de uten vaksinasjonskort blir sendt, til venstre er bagasjeutleveringen. Bagasjeutleveringen består av menn i refleksvester (som det står vekselvis "porter" og "poter" på) som triller inn traller med bagasje inn i ankomsthallen. Bagasjen min var ikke der. Jeg snakket med en annen dame som hadde nøyaktig samme problem, og etter litt om og men fikk vi komt ut og registrert bagasjen som missing på kontoret. 

Etter mye skriblerier kommer jeg på at jeg må si fra til shuttlesjåføren at han skal vente, så jeg går ut av kontoret mot utgangen, skviser meg forbi en gjeng nyankomne turister ut mot parkeringsplassen. Der står det ca 20 mennesker med navneskilt. Mitt navn står på et skilt helt bakerst. På vei tilbake småjogger jeg slik at den halvstrenge damen på bagasjekontoret ikke skal bli strengere. Jeg er på vei inn døra på kontoret når jeg hører en rasende mannsstemme brøle i min generelle retning. Han dels fortsetter å dels brøle, dels løpe og peke på meg. "why didn't you answer!" gjentar han igjen og igjen. Han er sintere enn en rusmisbruker som ikke har fått sitt forventede morfin i akuttmottaket, sintere enn min far den gangen han trodde lillesøsteren min hadde sølt blekk på pulten hans. Jeg svarer at jeg ikke hørte ham (dette er ikke akkurat Kristiansund flyplass, desibelmessig), men han fortsetter å brøle. Jeg peker på kontoret og sier at han kan gå bort og snakke med damen som jeg har snakket med som bevis på at jeg bare var ute en tur, men da blir han om mulig enda mer rødglødende og veiver meg bort til "kontoret" hans - et umerket skrivebord med to stoler mellom bagasjescanningen og utgangen. Han fortsetter å brøle meg i fjeset, jeg fortsetter å svare det samme. Til slutt krever han å få se passet mitt, som jeg viser ham. Han stirrer da på passet mitt, og ser meg deretter i øynene upassende lenge, jeg vil anslå 45 sekunder. Jeg er ikke så rent usint selv på det tidspunktet, så jeg stirrer tilbake helt til han gir seg. "DON'T DO IT AGAIN!!!" brøler han i ansiktet mitt, uten noe vennlig eller sarkastisk tilsnitt, bare ren og skjær indignasjon skjult av frådende raseri, og veiver meg tilbake til kontoret.

Det som har skjedd, forstår jeg senere, er at det er et usynlig piggtrådgjerde mellom utgangen og disse kontorene, som de som sitter ved nevnte skrivebord skal kontrollere, samt veive en sånn metslldetektorgreie litt løst over alle kroppsdeler - og jeg har akkurat hensynsløst brutt meg gjennom den.

Uansett, jeg får registrert meg ferdig, sagt hadet og lykke til til den andre damen med tapt bagasje, går ut til sjåføren og kjører til hotellet. Det er en drøy 1,5 times tur på feil side av veien i høy hastighet, men på veier som burde gjøre bygdenorge til skamme. 

Men det er langt fra det zanzibar jeg hadde sett for meg. Jeg trodde i min enkelhet at zanzibar hadde vært sånt et varemerke i så mange år at jeg så for meg en øy av minst kanariøykvalitet på levestandard. Men det var det samme afrika jeg så i Kenya for 7 år siden. Det var et steg opp fra rene slumkvarter kun symbolisert ved at det var geiter og ikke små barn som fikk seg middag på søppeldyngene.