Lalibela 1

På flyplassen i Addis møtte vi ved en tilfeldighet fem andre nordmenn på vei i samme bryllup, først to, og så tre. For å spe på stemningen kom det til slutt en etioper som hadde jobbet på Jåttå videregående, og mente han kjente Tone fra et eller annet sted. 

Da vi landet i Lalibela møtte vi sjettemann i reisefølget, lillesøsteren til bruden. Det var et øyeblikk som om vi alle sammen var med i et segment av Julemysteriet.

Neste dag, tirsdag, dro vi til en kirke i en hule som jeg har glemt navnet på, men det er altså ikke fordi jeg ikke har forsøkt. Noe-kristos, oppkalt etter en prest/konge som bodde der. 

Kirken lå på 2800 moh, og de 100 høydemetrene dit var ganske tunge for to havnivåboere. Så andpustne som vi var, var vi ganske takknemlige for at ungene på vei opp ikke gjorde noen krumspring, men var ærlige på hva de ville ha - "money".

Hulen og kirken var imponerende, men guiden følte tydeligvis han måtte supplere med en del ekstra "wow", "beautiful" og "very impressive" selv, da vi åpenbart ikke sa det nok. Han oppfordret oss til å ta mange bilder, og syntes tydeligvis at kun ett skarve bilde av hvert element i kirken var langt fra tilstrekkelig. 

Kirken var bygget på stavkirkevis, av tre og marmor, fraktet opp for mange hundre år siden og bygget på stedet. Alle "vinduene" var av forskjellig design. Inne var det masser av ganske velbevarte malerier, og guiden fikk presten som var der til å ta frem det korset som brukes under gudstjeneste. Han kysset dette og vi tok bilde. Han fikk deretter presten til å ta frem det EGENTLIGE korset de brukte i kirken. Vi skjønte hvor det bar, og tok mange bilder, så ikke enda flere hellige gjenstander måtte ut av sakristiet for å imponere disse to voldsomt kresne turistene. 

Det er regntid, så hver dag regner det helt utrolige mengder i ca en times tid. Veldig effektivt og praktisk, og noe som Vestlandsværet godt kan ta noe lærdom av. 

Naturen her er enestående, i alle fall nå i regntiden. Det er grønne åser så langt øyet kan se, med mange smale elver som snirkler seg gjennom landskapet. I høyden ligger det mange klynger med små, runde leirhytter med stråtak. 

Åkrene ploges ved hjelp av okser. Langs de overraskende gode veiene (sammenlignet med Tanzania) bærer barn og unge store favner med greiner på hodet, eller lange trestokker på skuldrene, mens andre gjeter kuer og geiter langs veiene. Yngre barn henger ofte bare langs veien og vinker til bilene. Men alle har lært på skolen hva hovedstaden i Norge er. 

Det er mange hus under bygging her, befolkningen har åpenbart vokst med turismen. Vi så mange firkantede hus på ca 15-20 kvm størrelse i forskjellige stadier av konstruksjon. De starter med et reisverk bestående av trestokker og greiner, tett i tett, deretter med leire utenpå, og noen sper også på med stein utenfor. Det blir til noen pene små hus med noen imponerende rake vegger og skarpe hjørner. 

Vi spiste lunsj i det som må være Etiopias styggeste bygning, en restaurant plassert fantastisk til på en høyde, med panoramautsikt. Hele restauranten er rosa utenpå, og med en labyrint av små veier inni. I tillegg er det flere plattformer som stikker ut i alle nivåer, for å utnytte utsikten. Mot toppen er det en innglasset, skjev vindeltrapp. Totalt blir bygget seende mest ut som et badeland. Men maten var utrolig god, og man hadde utsikt over hele området. Og de hadde en brosjyre om restauranten og området skrevet på perfekt norsk som de delte ut, og kelneren kunne si takk og spørre om maten var god på norsk, så hva mer kan man egentlig be om. 

Internettforbindelsen til hele området er litt av og på. I tillegg er wi-fi kombinert med den svake mobilen min så skralt, at jeg må stå på ett bestemt sted i resepsjonen for å kunne gjøre noe som helst. Jeg brukte for eksempel en halv dag (i internett-år) på å laste inn en video på snapchat. Etter hotellet i addis var vi begynt å venne oss til en stabil, om treg, forbindelse til verden utenfor.