Dagen etter safari bar det til hage-flyplassen ved kilimanjaro (denne har også en kiosk ved gatene, just saying), via flyplassen i dar es salaam, til addis abeba. I dar var det et skilt som advarte oss om å vitse om bomber og eksplosiver, det ville visstnok få konsekvenser. Der ringte jeg også sas, sas ground handling services, og zanzibar flyplass flere ganger hver, uten svar. Jeg var da blitt så paranoid at jeg sjekket inn en nærmest tom koffert med ethiopian, og har to kolli i håndbagasje. Etter sikkerhetskontrollen ser jeg forøvrig at jeg uten å vite det har fått med meg en 3dl juiceboks i sekken gjennom security både der og ved kilimanjaro.
I addis hadde vi fått e-visa på forhånd, men det tok lenger tid enn det ellers tok å få visa - det var tydelig at systemet var nytt. Deretter fikk jeg lov til å sjekke all bagasje som hadde mistet bagasjetaggen sin og endt opp i addis. Det var to rom, hver på ca 15m2, stablet på reoler som strakte seg til taket. Jeg gravde meg gjennom møllspist og loslitt bagasje, barnevogner hvis passasjerer nok var begynt på universitetet selv, sekker som var revnet på midten med skjert og tannbørster som tøyt ut, hele tiden med rotter raslende i hjørnene. Ingen svart og rød phillips 66-sekk var å finne.
Dagen etter skille vi egentlig vises rundt av en venn av forloveden til venninnen min, men han dukket aldri opp. Vi dro derfor til red terror museum selv. Det beskriver borgerkrigen, brutale greier. Ubehagelig var det også at en guide fra hotellet hadde forfulgt oss dit (vi vekslet to ord med ham før vi dro, og nevnte at vi skulle dit), og blant torturvåpen, hodeskaller, skjorter med kulehull, og bilder av alle de som ga sitt liv for demokratiet, fortsatte han å mase på oss om at vi måtte ta en guidet tur med ham, vi skulle jo få en god pris. Det var usmakelig, for å si det mildt.
I motsetning til det venninnen vår hadde forespeilet oss, finnes det ikke cafeer med wi-fi overalt, og heller ikke kan man få SIM-kort hvor som helst, særlig ikke på en søndag.
Plutselig var vi altså isolerte. Vi begynte å gå i én retning for å se på livet i stedet. Det var interessant, selv om alle vi passerte mente vi trengte en taxi.
Taxiene her er stort sett eldgamle, utrolig dårlig ivaretatte, blå- og hvitmalte ladaer eller toyota corollaer. De kalles lada uansett. Vi kjørte for eksempel i én hvor dørene bak kun kunne åpnes utenfra, ellers kunne vi bruke skrujernet som sto rett opp i vinduskarmen. Polstringen var borte fra dørene foran, og vindusviskerne virket ikke. Bilen ristet som en gammel bilferge selv når vi ventet på rødt lys, og hadde små bugg-størrelses klistremerker overalt.
Vi fortsatte langs metroen, men de fleste sights, som det største markedet mercado, var stort sett stengt. Det addis skal ha, sammenlignet med tanzania, er at de litt dårlige strøkene ikke holdes sammen av coca-cola utstyr og gaffatape, og klærne de selger i små butikker stort sett er ubrukte. Da vi til slutt innså at vi måtte snu, forsøkte vi å praie en taxi. Han ante ikke hvor hotellet vårt lå. Det hjalp heller ikke at telefonnumrene hotellet oppgir ikke virker. Til slutt får han ringt en venn og finner ut hvor det er, og han kan tilby oss den 3km drosjeturen til den nette sum av 100 NOK. Til sammenligning koster metrobillettene her 70 øre. Vi snudde på hælen og gikk.
Vi prøvde oss på metroen to ganger den dagen, annen gang helt fra hotellet til det vi trodde var indre by. Man får se mye spennende på metroen, både av folk innenfor og verdenen utenfor. Vi var de eneste turistene på metroen, og det gikk ikke upåaktet hen - men det var ikke plagsomt sånn sett.
På endestoppet gikk vi ut i noe som virkelig ikke var indre by. Mitt offline kart sa at det var 2km å gå til etymologisk museum som lå ved universitetet. Jo lenger vi kom, jo dårligere ble bølgeblikken. Jeg hadde glemt at det fantes et dårlig alternativ av bølgeblikk. Til slutt går vi i noe som er det mest stakkarslige kvarteret jeg har sett på lenge. Når jeg er usikker på hvor jeg er, eller hva slags nabolag jeg er i, blir stegene mine automatisk lengre og mer bestemte. Tone har ikke samme forsvarsmekanisme, så jeg var flere ganger i ferd med å fullstendig forlate henne der. I enden av veien, om man kan kalle det en vei, var det dumpet uoverskuelige mengder jord. Det fantes en smak sti gjennom, hvor vi tok i bruk våre fjellgeitegenskaper og hoppet fra stein til stein. Derfra var det en drøy bakke opp til universitetet, og så var vi endelig fremme! Dette er erklært for å være Øst Afrikas beste museum, og kanskje det beste du kan bruke dagen din på der i byen.
Det var søndagsstengt.
Vi luntet derfra i håp om å se karl marx-monumentet (som av alle ting lå tvers over veien for jfk-memorial biblioteket), men ingen av delene var synlige fra veien. Vi gikk derfra ned en lang bakke mot Trinity kirken hvor haike selassie er gravlagt.
Det var masse mennesker i gatene, men kun noen få barn tigget, og ingen trakasserte oss ellers. Hadde ikke egentlig forventet det, ut ifra hva venninnen min sa, og siden vi hadde gått gjennom dårligere nabolag tidligere på dagen, men det er noe med når man er de eneste turistene ute og går.
Til slutt kom vi frem til trinity kirken. Luften var stinn allerede før man kom inn porten til området. Bedende kysset smijernsporten på vei inn, ba med pannen mot kirkeveggen, eller satt i stille ettertanke.
Vi gikk forsiktig rundt kirken før en eldre herre med lang batong vennlig ba oss om å kjøpe billetter. Han geleidet oss bort til billettkontoret, og tilbake til sideinngangen til kirken.
Døren var massiv og hadde hengelås. Vi gikk opp trappen, tok av skoene som vi fikk beskjed om, og gikk inn i en helt tom, helt mørk kirke, utenom lyset som slapp inn gjennom de mange glassmosaikkene.
Jeg føler meg ikke hjemme i kirker. Jeg føler det som at jeg bryter meg inn i andre menneskers private hus og liv. Men etter noen minutter kom en enda eldre herre kledd i hvite presteaktige klær og hatt, og viste oss rundt. Han viste oss gravene (tombs, kister av stein over bakken), fortalte om hvordan steinen fra gravene var fra forskjellige deler av landet, og forklarte inskripsjonene. Han viste oss tronen til selassie og dronningen, og var opptatt av at vi bare måtte ta bilder. Etterpå gikk han gjennom alle de fantastiske vindusmosaikkene i kirken, som viste de mest kjente historiene fra bibelen, noah, adam og eva, moses, samt en hel vegg av mosaikker kun fra jesu liv og virke.
Som sagt er det sjelden jeg føler meg hjemme i en kirke, og sjelden jeg får noe utav det. Denne gangen gikk vi begge to ut av kirken med en følelse av indre ro.
På kvelden spiste vi, for første gang på turen, godt tilberedt europeisk mat med god vin på en fransk restaurant i nærheten. Maten var så god, at da vi kjørte til flyplassen neste dag var det noe i meg som var overrasket over at vi fremdeles var ute på tur.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar