Lalibela 2

Andre dag så vi alle kirkene i sentrum av Lalibela. Utenom den viktigste, helligste, vakreste kirken, som selvfølgelig er reservert kun for menn. 

Andre dag var det virkelig vanskelig å holde tritt med guidens forventede entusiasmenivå. Ingen av oss har den amerikanske ekstroverte stilen hvor vi utbryter massevis av pinlig pompøse lovord i tide og utide. Etter som dagen gikk fikk jeg til kun et svært stivt smil jeg ikke helt klarte å stå for. 

Lalibelas mange kirker ble bygget "av kong Lalibela, ingen slaver, kun med englers og Jesu hjelp" på bare 24 år. Noen kirker sto sågar klare på langt kortere tid, jeg tror det var snakk om uker, selv om alle er hogget ut ovenfra og ned i samme stykke stein, for mange hundre år siden. 

Alle søylene og bildene er i et eller annet hellig antall (antall disipler, apostler, osv) i hver kirke, så alt, ALT, har en religiøs betydning. 

Først gikk vi på en gudstjeneste. Hver onsdag og fredag fastes det i den etiopiske ortodokse kirken, og disse dagene er litt helligere enn andre. Guiden bante vei mellom hundre bedende i en bitteliten kirke, fortalte om den hellige asken de tegner et kryss med i pannen og evt vonde steder, og plasserte oss helt fremme med mennene foran prestene som sto og sang og messet. Alle i kirken var kledd i store hvite tøystykker på størrelse med laken. Stoffet var noe jeg ikke har sett siden jeg var liten, mener det er samme stoff som jeg brukte som sutteklut. Samtidig skulle guiden absolutt ha meg til å ta bilder av de bedende, av prestene, av trommene og musikkinstrumentene, og forklaringen på at jeg ikke ville, at det var for religiøst og privat, ble ikke helt forstått tror jeg, selv om han takket. 

Det var store kirker, små kirker, st. Georges korsformede kirke, nesten hulekirker, kirker i tre etasjer, og kirker som befant seg i enden av lange og bekmørke tunneler. Kirkene gled litt over i hverandre mot slutten av dagen, om jeg skal være helt ærlig. Mye rød stein. 

Jeg har vært i mange tunneler i mitt liv. Som liten var vi innom en hel del gruver fordi min mor ville vise hvilket steinhardt liv min walisiske morfar hadde opplevd, om han ikke hadde dratt på sjøen men inn i fjellet. Jeg var i tunnelene i nord-korea da jeg for noen år siden var i den demilitariserte sonen mellom nord og sør. Der kunne jeg gå nesten oppreist i, de var godt belyste, og man hadde nesten toveis passering. Men for halvannet år siden var jeg i vietcong-tunnelene utenfor ho chi minh city i Vietnam. Her skulle vi to etasjer under bakken, det var bekmørkt, man måtte kravle på huk, jeg var i et reisefølge men ellers alene. Guiden understreket at vi måtte følge etter ham på linje slik at vi ikke forsvant inn i tunnelnettverket. Men det var stupmørkt, jeg kravlet langsommere enn til å holde tritt, og jeg kom til veiskille etter veiskille inni tunnelene og kunne sverge på at jeg hørte stemmer i begge retninger, og var livredd for å ta feil vei og ikke komme opp. 

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har hatt så sterk klaustrofobi i hele mitt liv. 

Så da vi plutselig fikk beskjed om at vi skulle gjennom en 52 meter lang tunnel i Lalibela hadde jeg bange anelser. Etter fire skritt var tunnelen bekmørk. Man kunne dog gå oppreist, bare litt krumbøyd, og med en hånd på høyre vegg kunne man guide seg frem selv. Det var litt kjipt da den glatte stengangen begynte å gå nedover, og da veggen til høyre forsvant et lite øyeblikk, og ikke minst da den stenen til venstre i bakken kom litt plutselig på. Men vi kom da gjennom. 

Inngangen og veiene mellom kirkene besto av store steiner organisert i trapper. De var smale og høye, og stedvis slitt glatte av tid og føtter. På 2500m høyde var dette mer ekstremsport enn vi var forberedt på. 

Vi var senere innom et marked hvor de solgte alt fra poteter, krydder og fjærkre, til plastposer, kjoler og leketøy. Jeg manglet fremdeles en kjole til bryllupet, så jeg ville se litt hva de hadde. Alt jeg kunne tenke meg å ikle meg, for å unngå å ta oppmerksomheten fullstendig bort fra bruden grunnet nakenhet/usmakelige farger mener jeg, var for lite. Da jeg sa det ikke passet, kom de alltid med en knall rosa eller en horribel gardinlignende kjole som erstatning. Det tok en liten stund før jeg skjønte at de ikke velger klær etter mønster eller snitt, men etter størrelse. 

På kvelden spiste vi igjen på ben abeba, badelandet med utsikten, sammen med noen av de andre nordmennene, veldig hyggelig. Da kom det en norsk-etioper som var på besøk i hjemlandet frem fra de andre bordene, og så snakket vi litt med ham. Nordmenn, altså. 

På kvelden var forresten himmelen alltid helt pakket med stjerner.