Arusha og safari

Flyet til precision air var slitt og luktet diesel og tiss, men fikk oss da frem til Arusha. Flyplassen der var helt og holdent skur-basert, men selv den hadde en liten kiosk (I'm looking at you, Addis). Vi ble kjørt rett til hotellet av safarifolkene, vi hadde valgt en operatør som ordnet alt mellom ankomst og avreise. 

Det er åpenbart viktig at når man eier bil her nede skal den navngis og males på linje med en russebuss. Jeg har bevitnet "Top Jesus", bare "Jesus", "Big Dady", "Our Glorious Lord", "Rich Niggaz", "Old is Good", "Acquittal", og mange flere og morsommere som jeg bare har glemt. 

Det finnes også noen mer tankevekkende navn, som jeg ikke helt vet hvor jeg skal plassere - det var for eksempel en buss som het "Ban Ki Moon", en som kalte seg "Vatican", og en liten tuk-tuk ved navn "Ellen G White". 

Vel fremme i Arusha var det tydelig at man var kommet til sivilisasjonen. Det var langt bedre veier, fartsgrense på 50 kmh på hovedveien (som ble respektert), det var fortau, hodeplagg var valgfritt, det var mursteinsbelagte renner langs de større veiene, og det var kvinner i dressjakke. 

Senere på dagen gikk vi for å kjøpe meg litt klær. De hadde en Nakumatt i byen, en kenyansk supermarkedkjede jeg kjente fra sist jeg var i området (og jeg husket at de hadde alt, inklusiv wasa knekkebrød), så vi startet der. Den var dessverre like dårlig stocked som resten av butikkene i landet, som en 60-talls butikk, det vil si at i kjeksavdelingen er det plassert én pakke kjeks av samme merke ytterst på hver hyllekant, alt bakenfor og over er tomt. Det sier nesten mer om vårt samfunn enn om deres. Nakumatt hadde barneklær og noen bukser, ellers var ikke klesavdelingen noe å skrive hjem om. 

De solgte masser av godt brukte, overprisede dumpet-på-vei-ned-fra-kilimanjaro-jakker i skurbutikkene utenfor, og faktisk i en butikk innendørs, men de var enten av elendig kvalitet, eller føltes som å legge seg i en uvasket sovepose man hadde funnet i søpla. 

Det fantes én vanlig butikk med nye klær, en Woolworths, og der kostet alt fem ganger så mye som på h&m. Det var kun meg og en annen kvinne der inne som kjøpte klær - hun hadde også mistet bagasjen. Forhåpentligvis vil enten sas eller noen andre gi meg noe igjen for de 4000kronene jeg måtte legge igjen der. 

Alle puber/butikker/frisører/ol har forøvrig cocacolasponsede skilt - absolutt alle. Skiltene er stort sett like, kun navnene i hvite bokstaver varierer. Min personlige favoritt var Kilitime pub i Arusha (stedet ligger ikke langt fra fjellet navnet er basert på). Etablissementene har gjerne også cocacola-kjøleskap, -parasoll, -plaststoler, -plastbord, og -duker. 

Vi ble hentet til safari neste morgen i tarangireparken. Det var bare meg og tone i bilen, ganske optimalt! De jeg og Ina delte bil med på sist safari var et kapittel for seg selv. Blant annet gjorde de narr av sjåføren foran ansiktet på ham. Kjernefolk. 

Safarien kan nok best beskrives med bilder. Naturen og dyrene slår liksom lufta ut av en og det er vanskelig å omsette til ord. 

Forskjellen fra Kenya var at det ikke var sletteland, og bilveiene var tydelig oppmerket. De hadde toaletter i parken, med rennende vann! I Masai Mara var det et hull i bakken før vi kom frem, etter det foregikk alt i busk. 

På bygda vinker ungene frenetisk. Idet man passerer, eller vinker tilbake, får hånden umiddelbart en mer supinert fasong. 

På kvelden kom vi til et hotell hvor vi fikk eget rom, innendørs. Sist safari jeg var på var som sagt i en full bil, hvor vi bodde i telt på natten. Jeg har vært så iskald at jeg har hatt lyst til å grine kun to ganger i mitt liv: Én gang var den ene natten jeg har tilbrakt i sahara, den andre gangen var på natten i teltet på forrige safari. 

Neste dag dro vi til Ngorogoro parken/krateret. Ngorongoro representerer lyden av en kubjelle (ngrrrro...ngrrro), og var en gang en del av serengeti, men er nå sin egen ting. Denne dagen var like umulig å sette ord på - men turen dit var kanskje litt mer nervepirrende enn nødvendig. Det var skikkelig tåke, smale og svingete veier på linje med norsk fjellheim, og bilene vi passerte hvirvlet opp rød sand. Det var vanskelig sikt bare på grunn av tåken, men når sanden klebet seg til frontruta med fukten fra tåken, så klarte ikke vindusviskerne jobben, selv med ca 30 spray vindusspylevæske. Jeg forsto ikke hvordan sjåføren kunne se noe som helst gjennom ruta, for det kunne i hvert fall ikke jeg. (bilde av bilruta kommer) 

Til slutt en liten irritasjonssafari blant menneskene som drar på safari: 

-Kameralinser lengre enn bærerens overkropp 

-Hvite familier kledd i tradisjonelle rutemønstrede masaipledd 

-Tenåringer som sover i bilen i stedet for å se på sjiraffene

-Antenne i safaribilen slik at man har kontinuerlig wi-fi på savannen

-Pensjonister som bruker ipaden sin som kamera. Disse er jo overalt, men det er på en eller annen måte enda mer provoserende her enn det er andre steder.