Zanzibar del 2

Hotellet lå ved stranden, med utsikt over palmer, turkist hav og hvite strender. 

Neste dag gikk vi først den helt latterlig dårlige veistrekningen ut til hovedveien (å kjøre bil der gikk fremover med ca 4 kilometer i timen, og det gynget som en småbåttur i dårlig vær) og prøvde å finne nærmeste marked slik at jeg kunne få meg noe lettere å ha på enn det jeg reiste i. Vi fant det ikke, så vi prøvde strandveien dit litt senere ved lavvann. Etter en lang tur fant vi noen butikker med litt klær, men trass varmen orket jeg ikke gå kledd i en meget avslørende singlet der det sto "zanzibar - hakuna matata" med bilde av en løve på. Og det var slik alle klærne de solgte så ut. Alt badetøyet de solgte var uvasket, flekkete og direkte fra lost and found. Vi endte opp med to skikkelig brite-på-safari-fargede solhatter. På kvelden var strømmen kommet tilbake (den gikk ca annenhver dag i opptil 14 timer om gangen), og resepsjonistene kom endelig ned til hytta vi bodde i og demonstrerte hvordan vi kunne dusje i vann som ikke var skoldhett. Kvelden for hadde jeg bare tatt en helt simpel kattevask da vannet holdt nærmere 90 grader. Det viste seg at vi var stokk dumme som ikke skjønte at temperaturen måtte justeres på vannhanen i dusjen FØR dusjhodet ble slått på, og at vannet ble glovarmt hvis vi endret på innstillingen mens vannet kom gjennom dusjhodet. Det er nye man skal lære. 

Dagen etter dro vi først til flyplassen for å sjekke om bagasjen var der, og ble av en mellomfornøyd dame som satt på flyplassens viktigstse pult bedt om å vente i tilsynelatende tilfeldige perioder på mellom 10 og 30 minutter i ca 1,5 time. Da først fikk jeg lov til å bli scannet og sluppet "inn". Det viser seg at jeg har et skikkelig dra-til tryne her nede, da alle officials jeg har møtt blir rasende over min eksistens, mens andre jevnaldrende hvite kvinner på ingen måte får samme brutale behandling. Jeg fikk gå inn og se på dagens ankomne bagasje, hvor sekken min naturligvis ikke var, før jeg fikk komme inn på bagasjekontoret og sjekke ut gårsdagens fangst, hvor den heller ikke var. 

Jeg hadde fått tredje gjennomslagspapir i fargen rosa. Dette skrøpelige papiret som var gjennomtrukket av luftfuktigheten skulle både legitimere at jeg var der, og at bagasjen min tilhørte meg. I tillegg ble papiret overrakt mellom fire forskjellige mennesker hver gang jeg kom dit. 

En herre ved navn Abdul kunne vise meg ethiopian airlines' ms-dos baserte pc system for tapt/funnet bagasje. Der hadde de åpnet alle bagasjene som ble funnet, og skrevet ned tilfeldige gjenstander inni som ikke var noe som alle andre hadde med seg på tur. Jeg kunne raskt eliminere sekkene med bønneteppe, "spair tools", fordervede matvarer og strykejern, men da var det ingen flere igjen. Abdul sa at jeg var velkommen til å ringe dem igjen, enten ved midnatt i natt eller klokken 10 dagen etter. Midnight?? Yes, midnight. Etter det dro vi til stone town, med en sjåfør som ikke forsto hva vi mente med "regular clothes, NOT tourist clothes". Okay, okay, tourist clothes. NOT tourist clothes! Okay, okay... og så videre. Til slutt kom vi inn i markedet og han kunne presentere talløse butikker med mangfoldige lange og vide kjoler i mørke sjatteringer med hette på. Noen med perler og bling, andre uten. Vi prøvde å kommunisere at dette heller ikke var helt 100% det jeg lette etter, men det var en enorm språkbarriære der. Til slutt fant jeg noen røde tights, en lang marineblå skjorte, og en svart langermet genser i tynt stoff. Jeg følte meg litt som en Brioreklame, men det var i det minste noe annet enn dongeribukser. Truser kunne jeg også få tak i, hos en forhandler av hva jeg vil kalle diverse klær. Trusene var i skikkelig mormorfasong og -størrelse, så jeg prøvde å spørre ham om han ikke hadde noen andre størrelser. Han trakk i elastikken i benhull og liv på trusene og mente at jo, disse skulle nok også jeg klare å klemme meg inn i. Jeg aksepterte at one size fits all, prutet litt på disse "Diana Nose"-merkede trusene, og så fant vi et apotek. Der hadde de faktisk sjampo, hårbørste, deo og ansiktsrens med mer, i rimelig halvkjente merker. I min jakt på ansiktswipes kom jeg over en fullstendig svart pakke med wipes og bilde av en hvit kvinne med tildekket hår på, og et veldig forsiktig smil. Farmasøyten ble flau da jeg spurte om de var til ansiktet og sa "not face not face" og demonstrerte ved å vaske seg på magen. Etter å ha plukket opp litt flere ting gikk det opp for meg hva den sorte pakken med den hvite burkakledde kvinnen på kunne inneholde, og jeg sjekket mellom den arabiske teksten - jepp! pH 5.5. 

Så spiste vi på luukman restauranten som var helt ok, og så var klokka nesten mørkt så vi dro hjem. 

Jeg lærte før jeg kom at Freddie Mercury ble født i Stone Town, og det er fremdeles alt jeg vet om den byen. Det er irriterende å miste eiendeler, men ikke krise. Det som ER krise, er at det går så utrolig mye tid på å finne noe nytt man kan ha på seg i varmen, bruke under armene, samt badetøy og sandaler som passer sånn nogenlunde og er uten mystiske flekker. 

Dagen etter overtalte jeg tone til å bli med og snorkle. Vi kjørte ut til en d'how med for svak motor, og skammen med 20 andre bleke mennesker satte vi kurs mot mnemba island. På veien viste det seg at to av de ansatte på båten snakket litt norsk, og han ene hadde bodd en stund på Nærbø, av alle verdens ting. Mind you, da vi var i gamlebyen i jerusalem og spiste kebab på et tilfeldig sted, møtte vi en fyr som hadde en bror som studerte i Trondheim, og som også kunne lire av seg et par gloser. Norge er connected! 

Jeg har aldri snorklet før. Eller, sånn i all åpenhet, jeg fikk en gang låne snorkel og maske fra en jevnaldrende slektning som åtteåring i ca fem minutter - men utenom det var jeg helt fersk. 

Jeg hater egentlig å svømme sjøbunn og dypt vann. Det er svakt av en norsk kystbeboer, og litt dustete å da velge å dra på snorkling. Men da det første jeg så etter at jeg hadde sluppet meg uti fra båten var ca 5 meter ned til grønnhvit sandbunn og et anker, hadde jeg lyst til å klatre opp i båten igjen. Jeg tok meg sammen og svømte istedet etter tone mot de andre menneskene for å slippe unna høydeskrekken. Jeg dukket under igjen og så korallrev og en masse nydelig akvariefisk. Det var jo litt hyggeligere, men fremdeles forferdelig. I tillegg var masken slakk, og jeg begynte å hyperventilere gjennom snorkelen så snart jeg kom under vann. Jeg følte meg som en fisk på land. De første ti minuttene gikk ca sånn, med mye basking og plasking og hyperventilering - men plutselig mestret jeg det, plutselig fikk jeg puste. Og etter det var det magisk. Jeg fant en Dory som jeg fulgte etter en stund, så fant jeg en annen Dory som viste meg en masse annen herlig fisk. Utover fisken og korallene var det en masse idioter med lange gopro kameraer. Noen av dem tok noen skikkelige nat geo bilder, du vet de med fiskestim i krystallklart vann, og jeg vet nå hvordan slike bilder tas: man tar med masse mat til den ville fisken, slipper maten ut gradvis, og skaper en stim som ellers ikke eksisterer i naturen, men som gjør seg veldig godt på fotografier. Min respekt for disse fotografene falt som en stein. 

Etterpå var det lunsj på en annen strand, og så slapp de oss av i lavvannet rett utenfor hotellet. 

Strømmen var gått igjen, forresten, og kom ikke tilbake før vi dro neste morgen. Det er godt at battery packs eksisterer. 

Jeg ringte sas samme kveld. En ekstremt optimistisk svenske, som insisterte å holde samtalen på engelsk, kunne fortelle meg at den sekken, ja den skulle de nok kunne levere senest i løpet av to dager. Så det var ikke snakk om å få det levert hjem i Norge, og han skulle helst hatt hotellet jeg kom til å bo én natt på neste dag. Nordmannen jeg snakket med neste dag kunne gi meg den noe sobrere versjonen: sas tar ikke ansvar for noe overhodet, de sier bare fra til bakkemannskapene på den aktuelle flyplassen de føler har ansvar, og så skal de fikse det. De har sagt fra til Zanzibar flyplass, som jeg også fortalte at jeg har gitt beskjed til, selv om jeg har gjort det klart at den verken er der eller i Addis, og fortalt at det er noe de må lete etter i Oslo. Til tross for at jeg gjentok dette da, står fremdeles zanzibar som ansvarlig flyplass på nettsiden jeg kan sjekke for oppdateringer vedrørende bagasjen. 

Før vi reiste neste dag sjekket jeg igjen på samme flyplasskontor for bagasjen min. Ingenting. Men det var, til sammenligning fra de andre dagene, en ordentlig hyggelig kvinne på kontoret, som både beklaget det oppståtte og ønsket meg alt vel videre på ferien. 

Ved innsjekkingen sa mannen i skranken "ha det bra" på norsk da jeg ga ham passet mitt. 

Dra-til-trynet har leget? 

På flyplassen i sikkerhetskontrollen så damen ved scanneren rart på literposen med alt mitt flytende. Hun lette tross alt etter pistoler og kniver. 

På zanzibar flyplass er det både souvenirbutikk, kiosk, bokhandel, bakeri og parfymeri. Og gratis wi-fi. Zanzibar 1-Addis 0.