Flyrøyk og sjåfør

Man skal reise mye før man innser hvor betryggende det er å se skilt med gul tekst på mørkeblå bakgrunn på flyplasser. Det var i det hele tatt få forskjeller fra Langkawi til en europeisk flyplass i organisering og effektivitet – men de ansatte var mer imøtekommende.

Ombord i AirAsia-flyet veltet det tilsynelatende hvit røyk ut av taket, noe som var litt foruroligende, men som ikke så ut til å forstyrre de andre passasjerene. Så vi oppførte oss som gode nordkvinner og lot som ingenting. Vi fløy gjennom Kuala Lumpur (jeg elsker det navnet) til Bali i Indonesia. Maten på AirAsia er for øvrig skrekkelig. De serverer utelukkende spagetti bolognese i aluminiumsbokser, og det smaker altså redselsfullt, for å si det pent.

På Bali hadde vi heldigvis forhåndsbestilt transport – det var myriader av mennesker på flyplassen, og det var sent på kveld. Og så fikk det oss til å føle oss litt bedre enn alle ryggsekkturistene som vandret hvileløst rundt med et jaget blikk i fjeset, på jakt etter billigere transport. Sjåføren hadde til og med stavet navnet mitt riktig, alle navnene – på Langkawi var det minst én L for mye i Tones etternavn. Det var en 80-90 minutters kjøretur til Ubud, på greie veier, men sjåføren ønsket tydeligvis ikke å binde seg til kun én fil på veien, så han kjørte likså godt på tvers av midtlinjen. Det hele ble mer urovekkende av at det var massevis av mopeder som kontinuerlig flommet mot oss som svermer av ildfluer i mørket. Men vi kom frem i god behold.

Støy og sterke cocktails

-->

Hele natta før hadde vi hørt på en mellomfornøyd unge på rommet ved siden av, så vi ba pent resepsjonisten om å få bytte rom. Problemet var at vi kun hadde en enkel pappdør som skilte vårt rom og rommet ved siden av, og vi kunne høre den mest beskjedne belgiske sengevarmer tydelig der innefra.

Resepsjonisten ble helt forfjamset av forespørselen, og selv om vi understreket at unger selvsagt måtte få lov til å bråke på ferie, men at vi ønsket å sove, så forsøkte han å ringe familien for å si at de skulle være stillere. De var ikke inne, men vi hørte telefonen som om den skulle stått inne hos oss. Til slutt ringte han oss og sa at vi kunne få et rom i etasjen over, og nøyaktig åtte sekunder senere sto det en pikkolo på døren for å hente bagasjen vi ikke hadde pakket.

Etter dette lille eventyret gikk vi til restauranten på stranda og spiste middag, og skulle ta en cocktail etter maten. Tone fikk en litt sterk gintonic i et normalt glass. Jeg fikk en 500ml karaffel nærmest uten isbiter, fylt til randen med long island iced tea. På kanten av karaffelen hang et enkelt sugerør som ikke engang nådde i bunnen. Den var så sterk at den var på grensen til udrikkelig, og selv om vi endte med å dele den mellom oss så klarte vi ikke fullføre jobben. Jeg måtte sitte litt etter vi hadde bestemt oss for å gi oss, for ikke å snuble på veien hjem.

do not climb up have snake

-->

Vi sto opp og spiste tidlig frokost, da vi skulle møte i resepsjonen 0845 for å dra på mangrove-tur. Vi ble hentet 0910, og de andre båtpassasjerene så sånn helt mellomfornøyde ut da vi omsider ankom båten en halvtime for sent.

Mangrove er en slags tykkgreinet busk som lever i saltvann, og finnes forskjellige steder i bla. Sørøst-Asia. Mangroveskoger er (selvfølgelig) truet, men kan binde endel CO2 og er derfor en del av flere re-forestation prosjekter. Mangrovesumpen som vi så var angivelig mange hundre år gammel. I tillegg fikk vi se regnskog, aper og ørner. De andre gjestene på båten var to foreldre med tre døtre, et par, og to som så ut som om mannen var 75 og kona 45, vi endte med å kalle dem bestemor og bestefar siden vi fikk behov for å baksnakke dem senere på turen. Alle gjestene utenom oss så ut til å være fra østasiatiske land, noe den intense kamerabruken stadfestet. Da vi skulle se på Krokodillegrotten for eksempel, formelig kastet far seg tre meter frem i båten og la seg med hele kroppen på dørken for å få et blinkskudd av et eller annet vi ikke kunne se, før båten i det hele tatt var stanset, før han like smidig kastet seg tilbake til plassen sin og ble sittende bak i båten, mens vi andre i ro og mak tok bilder av grotta. Våre stereotypier har sannsynligvis aldri nådd dem, eventuelt så bryr de seg ikke. Jeg aner jo ikke hva de synes om oss – utover at jeg en gang ble fortalt at de synes at europeere lukter melk.

Vi stanset halvveis på båtturen og fikk beskjed om å gå av. Sjåføren på båten var særdeles ordknapp, så vi visste ikke hva vi så på halvdelen av tiden, men her var det tydeligvis snakk om at vi skulle se en slags grotte.

Grotter i Sørøst-Asia har jo fått et litt sånn frynsete rykte den siste tiden, men okei. Vi fulgte flokken, og plutselig gikk alle ned i en særdeles mørk grotte med en noe utilfredsstillende takhøyde – men bak oss ventet mange andre turister, så det var ingen vei tilbake. Vi brukte lommelykten på mobilen, og fikk se at flaggermus bokstavelig talt dekket taket mellom stalaktittene. Vi listet oss videre og kom omsider ut, før vi plutselig måtte ned i en ny grotte, denne med den ellers ganske pene, plankelagte gangveien nesten helt under vann. Vi balanserte på kanten av den og holdt oss fast i «taket» i grotta de få meterne det varte (vi hadde begge skikkelige sko på). Da vi hadde forsert dét hinderet, så så vi at de siste to meterne av gangveien sto fullstendig under vann. Det gikk riktignok en trapp opp til en høyereliggende grotte, som kunne representert en utvei, men den hadde et skilt med påskriften «DO NOT CLIMB UP HAVE SNAKE» så det var tydeligvis heller ikke et alternativ. Vi endte med å ta av oss på beina og vasse.

Da vi kom ut i båten hadde bestefar åpenbart ikke vært så heldig (grasiøs) som oss, og falt uti vannet et eller annet sted i grotta. Han var våt til livet og syntes det hele var kostelig, men kona var ikke like imponert. «Hvorfor måtte du ta bilde akkurat der? Her, ta litt papir.» «Men det gikk jo bra! Shortsen kan jo bare vaskes på hotellet.» Han holdt på å le seg ihjel på en søt gammelmannsaktig måte. «Hva tror du hotellet tror om oss hvis vi sender den dit ned, så flekkete som den er? Og se på de nye skoene dine!» Han hadde faktisk de kuleste retro sneakersene jeg har sett på lenge. «Kameraet virker heldigvis da» sa han (formentlig) mens han åpnet alle luker og tørket opp fukten, med papiret som egentlig var øremerket den store flekken med noe rart som han hadde midt på leggen. «Og SÅ du alle de bildene jeg fikk?» Kona ristet på hodet. «Og nå ser de hvite jentene på oss også. Hvorfor skulle du absolutt ta bilder akkurat der?» Stemningen forble under middels en god stund.

På veien dit gikk det tydeligvis en stille, sentral flytevestalarm, så båtførere på alle båtene begynte plutselig å dele ut vester til passasjerene i høyt tempo.

Vi spiste på en flyterestaurant, den knirket noe helt enormt og hadde god limonade, men var ellers ikke noe å skrive hjem om. En av de andre gjestene på restauranten var en fyr som hadde bestilt for mye mat og prøvde å prakke sine resterende friterte scampi på tilfeldig forbipasserende. Én gjest takket ja til en enkelt reke, men kom tilbake med den like etter, uspist, og en ny diskusjon begynte, som endte med at han tok den tilbake. Han forsøkte til sist å tilby meg litt halvspist fritert fisk.

Jeg gikk på toalettet litt for sent da vi skulle tilbake, og i følge Tone hadde bestefar nektet å gå ombord i båten før jeg var tilbake, og hadde gestikulert «toilet, toilet» til båtsjåføren.

Etter denne godbiten av en utflukt var klokka faktisk bare ett, så jeg rakk å gå ned på stranda og bli like solbrent som Tone i løpet av dagen.