SAS Plus

-->

-->

I år går turen til sørøstasia, til Malaysia, Indonesia og Singapore. Det er et kompromiss mellom Tones ønske om en normal ferie, og mitt ønske om å se et nytt sted annenhver dag.

Allerede i innsjekkingskøen på Sola møter vi en karakter som bør trekkes frem. En relativt ung far på tur med to halvvoksne unger blir spurt av SAS-fyren som går omkring om hvorfor han ikke har sjekket inn i automaten. Far svarer da at det gjør han aldri – av prinsipp. Jeg og Tone veksler blikk – vi sto der kun ufrivillig fordi bag-droppen avviste koffertene våre. SAS-fyren forklarer da med all verdens tålmodighet at hvis ingen sjekker inn i automaten, så kommer køen til innsjekkingen til å bli veldig veldig lang. Etter litt frem og tilbake så gir far seg, og går i automatinnsjekken uten barna. Det oppstår full forvirring når han kommer tilbake – «Jeg trengte visst passet ditt også» «Hvor fester man den lange?» «Hvilken del skal pilles av?» «Jeg får ikke helt tak i enden pappa» «Hvor kaster man restene?»

Jeg får brutt inn i siste liten når situasjonen er i ferd med å bryte sammen, barna er skal til å kaste bag-tag’en, og far er i ferd med å pille av alle de bittesmå lappene fra den andre enden av tag’en på kofferten (de lappene flyselskapet klistrer på selve kofferten). Kanskje er denne prosessen faktisk så innfløkt at jeg ikke burde hovere – men far var ikke engang førtifem, og så ut som en som hadde opptil flere elektroniske dippedutter i håndbagasjen sin, så egentlig er det vel bare snakk om latskap.

Problemet sluttet heldigvis å være vårt idet vi oppdager at det er en egen SAS Plus-kø i innsjekkingen – vi så dagen før ved en tilfeldighet at vi hadde både SAS Plus og Singapore Airways Premium Economy. For de uinnvidde innebærer dette for SAS’ stykke av reisen at vi fikk null kø i innsjekkingen, fast track i sikkerhetskontrollen, loungetilgang (gratis mat og drikke, og frihet fra flyplassbråket), prioritert ombordstigning, og til slutt får man sitte foran gardinen på flyet, med beinplass, mat og drikke.

I København kunne vi dermed tatt oss en pølse og en øl i loungen, men vi måtte i stedet springe til gaten til Singapore-flyet. Igjen vil jeg argumentere for en stiplet linje langs alle gangveier på flyplassee med en løpende strek-dame inni, hvor alle som har dårlig tid på flyplasser (som altfor ofte er meg pluss/minus en venn) kan løpe inni, og som alle med flipflops, barnevogn og et spørrende uttrykk i ansiktet kan holde seg langt unna.