Tre konfektbiter på et lite brett

-->

Vi satt våkne i dagslys hele den norske natten på en café med et amerikansk navn som serverte kaffe og fritert kylling, før flyet til Malaysia og øyen Langkawi gikk. På den flyturen var vi bare vanlige passasjerer med vanlig beinplass, men bagasjen kom frem der også, selv om jeg var så trøtt da at jeg nå ikke husker noe av selve flyplassen. Fyren som hentet oss til hotellet snakket overraskende ok engelsk, og da vi sa vi kom fra Norge sa han ikke «åja, dere er veldig rike» «åja, dere har fin natur» «åja dere er så høye og lyse og pene» «åja, A-ha, sant» eller «åja broren min bor i Flekkefjord og jeg har veldig lyst til å besøke ham» som er eksakte sitater jeg har hørt av sjåfører og andre når jeg vært ute og reist, men han sa «åja, det er dere som har så kjempestore krabber, det er så vilt, og så må dere ut i dårlig vær og store bølger for å fiske dem, det hadde man aldri fått lov til av myndighetene her i Malaysia! Jeg ser veldig mye på Discovery Channel» som var ganske nøyaktig det siste jeg hadde forventet å høre.

Dette er min første ordentlige badeferie som voksen, med hotell og basseng og frokost og ikke tøysepris, så jeg hadde pakket masse klær til enhver anledning og skeiet ordentlig ut koffertmessig. Da vi kom inn på hotellrommet – badekar og separat dusj, svære senger, gratis minibar, og meget solid wifi, just saying – viste det seg derimot at jeg kun hadde tatt med 4 topper, 2 shortser og en kjole til over 2 uker. Men – på veien til hotellet passerte vi massevis av turistbutikker med turistklær (og ikke bare flekkete, uvaskede, brukte bikinier og langermede løse svarte kjoler med hette, på tross av at dette også er en sydhavsøy med en stor andel muslimsk befolkning, hint hint Zanzibar) så det ordner seg nok.

Vi la oss ute ved bassenget noen timer, da det var midt på dagen lokal tid da det føltes tullete å sove, selv om klokken var 09 i Norge og det var 25 timer siden vi var i seng sist. Vi stavret oss deretter ut til en restaurant rett utenfor hotellet og spiste middag, før vi faktisk våget oss ut enda en gang for å se på solnedgangen. Hvit sand, lave palmer, turkis sjø, og en brennende solnedgang. Og så, rett før vi la oss kom det noen hotellansatte på døra og uoppfordret ga oss tre konfektbiter på et lite brett.

I Afrika var det mer enn tydelig at den vestlige luksusen vi ble tilbudt bare var en fasade, og ikke engang det – mer et silketeppe over et jordgulv. Hotellene hadde nok sett troverdige ut en gang, men fliser var knuste, man kunne spørre om et ekstra håndkle og få det, men det var åpenbart at man spurte om noe uforståelig og meningsløst, man ble ledd av hvis man ikke forsto dusjen, som - hver gang man skulle skru den på - måtte håndteres med ekstrem innsikt og forsiktighet og med fire-fem forskjellige steg for at den skulle fungere, bilene var aldri vedlikeholdte, man burde aldri lete etter noe spesifikt å kjøpe for det fantes sjelden, og alt mulig trivielt kunne ta vanvittig lang tid.

Her kommer de inn klokken 20:00 på vårt airconditionede hotellrom med helt logisk dusj, og serverer tre konfektbiter på et lite brett.