do not climb up have snake

-->

Vi sto opp og spiste tidlig frokost, da vi skulle møte i resepsjonen 0845 for å dra på mangrove-tur. Vi ble hentet 0910, og de andre båtpassasjerene så sånn helt mellomfornøyde ut da vi omsider ankom båten en halvtime for sent.

Mangrove er en slags tykkgreinet busk som lever i saltvann, og finnes forskjellige steder i bla. Sørøst-Asia. Mangroveskoger er (selvfølgelig) truet, men kan binde endel CO2 og er derfor en del av flere re-forestation prosjekter. Mangrovesumpen som vi så var angivelig mange hundre år gammel. I tillegg fikk vi se regnskog, aper og ørner. De andre gjestene på båten var to foreldre med tre døtre, et par, og to som så ut som om mannen var 75 og kona 45, vi endte med å kalle dem bestemor og bestefar siden vi fikk behov for å baksnakke dem senere på turen. Alle gjestene utenom oss så ut til å være fra østasiatiske land, noe den intense kamerabruken stadfestet. Da vi skulle se på Krokodillegrotten for eksempel, formelig kastet far seg tre meter frem i båten og la seg med hele kroppen på dørken for å få et blinkskudd av et eller annet vi ikke kunne se, før båten i det hele tatt var stanset, før han like smidig kastet seg tilbake til plassen sin og ble sittende bak i båten, mens vi andre i ro og mak tok bilder av grotta. Våre stereotypier har sannsynligvis aldri nådd dem, eventuelt så bryr de seg ikke. Jeg aner jo ikke hva de synes om oss – utover at jeg en gang ble fortalt at de synes at europeere lukter melk.

Vi stanset halvveis på båtturen og fikk beskjed om å gå av. Sjåføren på båten var særdeles ordknapp, så vi visste ikke hva vi så på halvdelen av tiden, men her var det tydeligvis snakk om at vi skulle se en slags grotte.

Grotter i Sørøst-Asia har jo fått et litt sånn frynsete rykte den siste tiden, men okei. Vi fulgte flokken, og plutselig gikk alle ned i en særdeles mørk grotte med en noe utilfredsstillende takhøyde – men bak oss ventet mange andre turister, så det var ingen vei tilbake. Vi brukte lommelykten på mobilen, og fikk se at flaggermus bokstavelig talt dekket taket mellom stalaktittene. Vi listet oss videre og kom omsider ut, før vi plutselig måtte ned i en ny grotte, denne med den ellers ganske pene, plankelagte gangveien nesten helt under vann. Vi balanserte på kanten av den og holdt oss fast i «taket» i grotta de få meterne det varte (vi hadde begge skikkelige sko på). Da vi hadde forsert dét hinderet, så så vi at de siste to meterne av gangveien sto fullstendig under vann. Det gikk riktignok en trapp opp til en høyereliggende grotte, som kunne representert en utvei, men den hadde et skilt med påskriften «DO NOT CLIMB UP HAVE SNAKE» så det var tydeligvis heller ikke et alternativ. Vi endte med å ta av oss på beina og vasse.

Da vi kom ut i båten hadde bestefar åpenbart ikke vært så heldig (grasiøs) som oss, og falt uti vannet et eller annet sted i grotta. Han var våt til livet og syntes det hele var kostelig, men kona var ikke like imponert. «Hvorfor måtte du ta bilde akkurat der? Her, ta litt papir.» «Men det gikk jo bra! Shortsen kan jo bare vaskes på hotellet.» Han holdt på å le seg ihjel på en søt gammelmannsaktig måte. «Hva tror du hotellet tror om oss hvis vi sender den dit ned, så flekkete som den er? Og se på de nye skoene dine!» Han hadde faktisk de kuleste retro sneakersene jeg har sett på lenge. «Kameraet virker heldigvis da» sa han (formentlig) mens han åpnet alle luker og tørket opp fukten, med papiret som egentlig var øremerket den store flekken med noe rart som han hadde midt på leggen. «Og SÅ du alle de bildene jeg fikk?» Kona ristet på hodet. «Og nå ser de hvite jentene på oss også. Hvorfor skulle du absolutt ta bilder akkurat der?» Stemningen forble under middels en god stund.

På veien dit gikk det tydeligvis en stille, sentral flytevestalarm, så båtførere på alle båtene begynte plutselig å dele ut vester til passasjerene i høyt tempo.

Vi spiste på en flyterestaurant, den knirket noe helt enormt og hadde god limonade, men var ellers ikke noe å skrive hjem om. En av de andre gjestene på restauranten var en fyr som hadde bestilt for mye mat og prøvde å prakke sine resterende friterte scampi på tilfeldig forbipasserende. Én gjest takket ja til en enkelt reke, men kom tilbake med den like etter, uspist, og en ny diskusjon begynte, som endte med at han tok den tilbake. Han forsøkte til sist å tilby meg litt halvspist fritert fisk.

Jeg gikk på toalettet litt for sent da vi skulle tilbake, og i følge Tone hadde bestefar nektet å gå ombord i båten før jeg var tilbake, og hadde gestikulert «toilet, toilet» til båtsjåføren.

Etter denne godbiten av en utflukt var klokka faktisk bare ett, så jeg rakk å gå ned på stranda og bli like solbrent som Tone i løpet av dagen.