Flyrøyk og sjåfør

Man skal reise mye før man innser hvor betryggende det er å se skilt med gul tekst på mørkeblå bakgrunn på flyplasser. Det var i det hele tatt få forskjeller fra Langkawi til en europeisk flyplass i organisering og effektivitet – men de ansatte var mer imøtekommende.

Ombord i AirAsia-flyet veltet det tilsynelatende hvit røyk ut av taket, noe som var litt foruroligende, men som ikke så ut til å forstyrre de andre passasjerene. Så vi oppførte oss som gode nordkvinner og lot som ingenting. Vi fløy gjennom Kuala Lumpur (jeg elsker det navnet) til Bali i Indonesia. Maten på AirAsia er for øvrig skrekkelig. De serverer utelukkende spagetti bolognese i aluminiumsbokser, og det smaker altså redselsfullt, for å si det pent.

På Bali hadde vi heldigvis forhåndsbestilt transport – det var myriader av mennesker på flyplassen, og det var sent på kveld. Og så fikk det oss til å føle oss litt bedre enn alle ryggsekkturistene som vandret hvileløst rundt med et jaget blikk i fjeset, på jakt etter billigere transport. Sjåføren hadde til og med stavet navnet mitt riktig, alle navnene – på Langkawi var det minst én L for mye i Tones etternavn. Det var en 80-90 minutters kjøretur til Ubud, på greie veier, men sjåføren ønsket tydeligvis ikke å binde seg til kun én fil på veien, så han kjørte likså godt på tvers av midtlinjen. Det hele ble mer urovekkende av at det var massevis av mopeder som kontinuerlig flommet mot oss som svermer av ildfluer i mørket. Men vi kom frem i god behold.