Taubane og al cappuccino

-->

Dagen etter dro vi til taubanen på Langkawi, en svær turistfelle nord-vest på øya. Vi kom relativt sent til gildet og måtte vente en time for å få lov til å stille oss i kø. Inkludert i billetten var tilgang til en 3D-utstilling, så vi stakk innom i mellomtida, om ikke annet enn for litt airconditioning.

Det var det ikke verdt. På alle veggene var det malt (med helt alminnelig maling) bilder som fra visse vinkler så tredimensjonale ut, men som ikke forsøkte å se virkelighetstro ut på andre måter. Det var kun voksne der inne, turister, og alle skulle ta bilde av hverandre foran bildene, gjerne flere bilder i forskjellige positurer. Vi snek oss ut.

Rundt taubanen er det en «oriental village», i denne settingen betyr det hus i fornøyelsespark-plast bygget i noenlunde oriental stil. De forskjellige husene tilbyr diverse turist-tjenester, som minnekort, cafe, snop, turistklær, eller solbriller. Det hele var gjennomført harry. Vi endte opp på en café hvor den ene veggen var fylt fra gulv til tak med amerikanske inspirational quotes om kaffe og livet, ispedd flere tegninger av en gammeldags folkevognbuss. Cafeen kunne blant annet tilby en drikke de kalte «Al Cappuccino».

I køen til taubanen (hvor det sto ca 200 mennesker på rekke), spilte de «Despacito» i instrumentalutgave. Denne sangen var for grov for Malaysiske myndigheter da den kom og ble bannlyst, men på turen har vi hørt den spilt i mangfoldige spesialutgaver, så det virker som om populariteten bare har vokst.

Taubanekøen ble deretter ført inn i et bygg som var bygget utelukkende for kø, og man ble sluset inn mellom to smale metallstenger som fylte rommet som en labyrint. Underveis hadde de en foto-stand, og selv om vi sa klart og tydelig at vi ikke ønsket å bli avfotografert, sa de at vi måtte. Det var minst tre andre steder senere på ruten hvor de også sa vi var nødt, men der fantes det lettere fluktruter og vi løp forbi. De printet alle bildene opp, slik at man i enden av køen kunne plukke opp både en nøkkelring og en innrammet utgave. De som ikke ble kjøpt, ble kastet.

Vi kom omsider frem til taubanen, hvor vi ble satt i boks med en familie på tre malayere. «Where you from? Canada?» «No.» «Norway?» «Øh... Yes?» og så fikk vi snakket vi litt om oss selv.

Utsikten var strålende, det var høye skogkledde fjelltopper med et bakteppe av blått hav og hvite strender. Det var ufattelig varmt, men jeg hadde solhatten med meg. Jeg kvier meg litt for å bruke hatt, fordi med solbriller på så føler jeg meg veldig som en filmstjerne fra 70-tallet som prøver å være anonym, men her var det uunnværlig. Vi var etterpå ute på «sky bridge», som gikk mellom to av de mindre fjelltoppene (så egentlig burde den bare hett «bridge»).