Tokyo fredag og flag people

-->

Dagen etter følte vi at vi hadde såpass kontroll over Tokyos sights at vi dro på det Neha kaller en flag people trip, altså en busstur hvor man går i flokk etter en guide. Det var likevel den enkleste måten å se Mount Fuji på.

Mt Fuji er det høyeste fjellet i Japan, og ser nøyaktig ut som en twist-sjokolade – som en vulkan med snø på toppen.

Guiden vår kunne bidra med litt bakgrunnsinformasjon om Japan. Det koster ca 40 millioner yen (3 millioner kroner) for et hus/leilighet på 80kvm. Lønnen ligger på ca 335000 NOK per år – dog er dette i snitt, og ligger på 435 tusen for menn og skarve 235 tusen for kvinner, selv etter man har latt barn komme inn i barnehagen bare uker etter fødselen.

Og arbeidstid: Man har i følge loven en 40-timers uke, men med en time lunsj og 1-2 timer overtid daglig (især for nyansatte) kommer man jo fort opp i en ganske lang arbeidsdag. Overtiden er for øvrig kun betalt om man jobber i et større firma.
De fleste reiser kollektivt, og firmaet betaler. I rushtiden har metroen ansatt «pushers», som aktivt dytter folk inn i metrovognene for at alle skal få plass.

Japan bygger nå et «Maglet» tog, som skal være ferdig i 2027 (det bråker så mye at de må bygge egne tuneller til det), og som skal kunne gå i 500kmh. Fly flyr til sammenligning i 7-800 kmh. Bullettrain’et som vi tok går i skarve 330kmh, men selv det hadde jo vært en enorm forbedring på Sørlandsbanen.

Av fritidssysler kan det nevnes at baseball og fotball er de største sportene i Japan. Egentlig er hesteveddeløp det eneste lovlige pengespillet, men man kan spille «Pachinko» nærmest overalt på tross av det.

Vi stakk innom en pachinkobule en dag for å se hva det dreide seg om, men det var umulig å forstå spillet på kort tid. Det var også et øredøvende bråk der inne, da premiene for spillet er små sølvfargede baller som kontinuerlig ruller ut av maskinene, eller telles opp i andre maskiner. Vi var på et sted der det satt rad på rad på rad med oppslukte spillere som vred på et hjul mens de kikket på en skjerm, på en maskin på størrelse med alle andre spillemaskiner. Ballene kan byttes mot premier som sjokolade eller sjampo, men man kan også bytte dem mot noen spesielle stener. Disse kan man gå rundt hjørnet i en luke hvor noen «kjøper» stenene, og på den måten er ikke Pachinko egentlig gambling. Guiden fortalte at hun hadde en kamerat som hadde spilt på en ny pachinkoplass, så da han skulle bytte inn steinene så fant han ikke det riktige stedet. Han spurte en politimann som sto i boksen sin (det er lav kriminalitet i Japan, så mange politifolk er plassert ut på gatene på egne poster hvor de stort sett kun hjelper folk med å finne veien), men han «ante ikke hva kameraten snakket om». Politiet kan ikke anerkjenne at steinene kan byttes, for da innrømmer de at de kjenner til at pachinko er gambling. Kameraten gikk tilbake til pachinkostedet og spurte dem om det samme, og fikk følgende svar: «Vi aner ikke hva du snakker om, men vi ser at noen av kundene våre går til venstre når du kommer ut, tar andre til venstre igjen, deretter første til høyre og går inn en blå dør.»

Vi kom opp på 5.summit på Mt Fuji. Det var tåkete. Man fikk en billett man kunne bytte mot en lykkebjelle – bjelle fordi det skremmer vekk bjørner som kan være i området om man klatrer opp på fjellet. Lykkebjellen skulle beskytte mot bjørn og gi et langt liv – dog kun opptil 100 år. Det er problemet med japanske lykkeamuletter. De bringer så begrenset lykke at det føles meningsløst – hell i trafikken, hell til eksamen, god helse til familien, hell med penger. Hvordan kan man la være å kjøpe dem alle sammen når man først har begynt?

Etter fjellet dro vi til en landsby med noen veldig lite imponerende dammer, en ganske imponerende foss, og til slutt enda et tempel.

Det var noen ting vi ikke fikk med oss på turen – jeg ville gjerne til Ghibli-museet (de lager tegnefilmer/animerte filmer, feks Spirited away/Shiriho og heksene), men man skal bestille en måned i forveien. Vi ville også se sumobryting, men da skulle man opp og stille seg i kø kl 0630 for å få se morgentreningene deres, og det var ingen av oss interesserte nok til. Og etter bussturen tenkte vi å dra til en fengselsrestaurant, eller en alice i eventyrland restaurant, men de hadde ikke bord.

Vi hadde dog billetter til en robotrestaurant samme kveld.

Tokyo thursday og litt spillegalskap

På torsdagen dro vi først til Sensoji temple i Asakusa, et veldig fargerikt tempel i Tokyos «gamleby», om man nå kan kalle det det. I forlengelsen av tempelet var det en handlegate full av souvenirer og turister.

Deretter dro vi til nasjonalparken, Ueno park. Tokyo er full av mennesker, sterke blinkende lys og ekstremt mye lyd, men rundt om i byen har de altså mange grønne lunger hvor man kan gå ganske lenge uten å møte noen andre mennesker. Parken hadde noen små sjøer, og vi dro ut i en tråkkebåt og lyttet til stillheten.

Vi stakk innom Origami Kaikan, som bla.er en skole for å lære origami, og som hadde en utstilling i første etasje som var rimelig imponerende...

...på veien til neste dyrecafe: Bunny Cafe. Som navnet antyder kunne man her bruke en halv eller hel time blant kaniner (som også bodde på et veldig begrenset område dessverre). De hadde navn på alle kaninene, jeg husker bare navnet på en litt sjenert albinokanin som de hadde valgt å kalle «Roger».

Deretter kom vi til dagens høydepunkt for min del: Akihabara, det store teknologiske gadget-distriktet. Vi dro på Yodobashi, et seks-etasjers himmelrike fylt til randen av spennende elektronikk og tilbehør. Det var fantastisk gøy og jeg glemte å ta bilder.

Etter det så hadde Neha hørt at man kunne spille retro TV-spill på et av husene i området som det sto SEGA på. Jeg fikk aldri spilt SEGA Sonic da jeg var liten, og øynet min sjanse til å bli god til å samle mynter i 2D. Det fikk man dog ikke – i stedet var Sega-stedene fylt med claw crane maskiner, sånne med slapp klo som man kan vinne kosedyr i. Det var utelukkende voksne mennesker der inne, og man kunne bare vinne leker, gjerne en pikachu på størrelse med ens egen overkropp.

Jeg var ikke umiddelbart interessert, men Neha fant et dyr hun likte, og plutselig sto vi og spilte.

Litt bakgrunn for hvorfor dette ikke var en spesielt god idé for min del: De første ordene jeg lærte å bruke på engelsk, var «two pence please». Det var da jeg var kanskje åtte år og i Wales med familien, og vi bodde en uke i en søvnig caravan-park hvor de hadde pengespill-maskiner. Man brukte 2-pence for å spille på dem, og jeg ble på kort tid helt spilleavhengig. For å få tak i 2-pence for å spille, måtte man altså gå bort i en luke, legge et pund på bordet, si de magiske ordene, og så fosset det ut 2-pence mynter.

På slutten av den sommeren kjøpte søsteren min seg et sykt kult Spice-Girls antrekk. Jeg, derimot, hadde spilt opp alle lommepengene mine.

Tilbake til SEGA – jeg ble selvsagt hektet på første spill. Jeg spilte og spilte men klarte ikke å fange dyrene. Jeg ble helt besatt av å vinne ett av dem, og jeg hadde ikke engang plass i bagasjen. Det var først da jeg sto foran veksleautomaten (ikke lenger menneskedrevet som i Wales på 90-tallet) forsto jeg at jeg var på vei til å ikke ha råd til denne turens Spice-girls antrekk-ekvivalent, og tok meg sammen.

Jeg brukte dog uforholdsmessig mye tid den kvelden på å se youtube videoer som viste hvordan man kan vinne over crane claw maskinen.

Tokyo onsdag

Vi sjekket inn på hotellet i Tokyo. Det var to ansatte i resepsjonen, og de insisterte på at vi brukte den elektroniske innsjekkingen, med touch-skjerm, pass-scanning, en luke der adgangskortene kom ut, og til slutt mat-bonger for hver person for hver dag. Det tok vel ca tre ganger så lang tid som om de hadde gjort det selv.

Rommet var det minste hotellrommet vi noensinne hadde bodd på, man hadde akkurat klart å skvise inn to enkeltsenger og ett nattbord og det var det.

Vi bodde tydeligvis i dels Koreatown, dels Red light district i Shinjuku, så da vi gikk ut på kvelden var det fullt av folk i gatene, mye mer enn det nok var på dagtid, med en masse blinkende lys og lyder. Mens vi lette etter en restaurant ble vi forsøkt solgt en mannlig sexarbeider, men vi takket høflig nei, selv om han kalte oss aldri så mye for "Princess".

Vi endte på et sted som het Teppan baby. Det var skoene av og ned og sitte på gulvet med beina i et hull under bordet. Jeg glemte hele tiden at vi ikke satt på stoler, så jeg ble sjokkert hver gang de tilsynelatende ekstremt høye kelnerne kom forbi. Det var god mat, Okonomiyaki, som er en slags omelett med påbygg. Det fulgte i tillegg til menyen med en unødvendig detaljert beskrivelse av hvordan man skulle spise omeletten med den tildelte spatelen – blant annet hadde de anført at man skulle holde den i en eksakt 90 graders vinkel til munnen, og det var tegnet opp en 90 graders vinkel på papiret for å demonstrere. Hvor mange forskjellige måter kan man spise av en spatel?

Spisepinnene lå på en liten babydukke av plast, derav navnet på restauranten tydeligvis.

Vi dro først til Yoyogi park og Meiji shrine på onsdagen, som lå i noen svære grøntområder mellom Shinjuku og Shibuya øst i byen. Svært nok til å finne stillhet fra trafikken, som sier litt. Meiji shrine hadde to eukalyptustrær fra 1920-tallet som de kalte kone og mann, og som var bundet sammen med en dekorert tau. På vei ut var det på høyre og venstre side av veien noen enorme vegger fylt av henholdsvis vinfat og dekorerte sake-tønner, som jeg ikke forsto helt religions-relasjonen til, men de var i følge skiltene donert av religiøse grunner.

Yoyogi park var full av roser, enorme insekter, fugler, folk som hviler eller leker i parken, fontener, syklister, kråker, ballek og joggere – selv om det bare var en vanlig onsdag formiddag.

Deretter dro vi til en kattekafe. Jeg antar at fordi kvadratmeterprisen er høy og reglene strenge så er det lite husdyrhold i byene, og man drar på kafeer for å få sin dose kos. Man betalte per 10.minutt, og fikk med det gratis kaffe - fra en automat. Man skulle ha på seg tøfler og låse veska i et skap. Det var forsåvidt et luftig nok rom man kom inn i, men det var kanskje 20 katter der inne, som må bli litt innestengt for dem. Men hvis de ikke hadde vært så mange, så ville de heller ikke kranglet så mye om lekene sine, områder og så videre, og blitt kjedelig for de besøkende. Det vi gjorde der var jo stort sett å klappe dem og deretter se på at de bykset over rommet for å avslutte en intern disput om baller eller lignende med en av sine samboere.



Vi så Shibuya crossing etter det. Det er det enorme krysset med fotgjengeroverganger på kryss og tvers, hvor mange hundre/tusen mennesker kan krysse veien samtidig.



Deretter dro vi på Edo Tokyo Museum som presenterer hele historien til Tokyo som by, fra første Shogun. Det var sånn sett et bra museum, men det var ikke helt tilpasset utlendinger: Det var litt tilfeldig hva som ble overført til audioguiden og ikke, og det var mye informasjon som var utelukkende på japansk. Og med vår noe begrensede forkunnskap om Tokyos forhistorie, så ble det utfordrende å følge med.

Men modellene var imponerende - noen hadde 1500 modeller av små mennesker, hvor alle hadde forskjellige ansiktsuttrykk.

Vi fikk harvet over mye av Tokyo denne dagen, så vi så deretter Ginza six, det største kjøpesentret i Ginza (det fyller et helt kvartal). Det var high-end og solgte bare klær/eiendeler som kostet en drøy årslønn. Folkene på gata utenfor var også rimelig high-end, og vi følte oss ganske dassne en stund, før vi fant en kitkat-butikk i nærheten hvor vi faktisk kunne kjøpe noe.



Til slutt dro vi til Shibuya crossing at night. Det hadde vært mange mennesker der på dagen, men det var helt ubeskrivelig mange mennesker der på kvelden – og det var på en helt vanlig onsdag. Vi spiste noe helt ok ramen på en restaurant som var veldig typisk for Tokyo: man velger mat/drikke og betaler i en automat utenfor, får en lapp man leverer inne, og setter seg på en barkrakk på kanten av kjøkkenet, som oftest befinner seg midt i rommet fordi kvadratmeterprisen er så høy, og venter på maten.

Etterpå satte vi oss ned på en benk og spiste is og så på folkemengden - det bare strømmet på med folk hele tiden, det tok aldri slutt, det var som om et evigvarende folketog prosederte forbi oss.