Kyoto del 1

I Kyoto var, sammenliget med Tokyo, veldig rolig. Folk hadde god tid, trafikken var ikke så dominerende, turistene var mer synlige, og det var mange gågater. Vi gikk tur på kvelden i den enorme hagen rundt the Imperial Palace (vi var 3 minutter for sene til en guidet tur), og gikk i små sidegater og vindusshoppet porselen, tøy og te.

Kyoto er som en reise tilbake i tid, men bare ca 30-40 år. Jeg antar at fordi det ikke er noe tagging og hærverk så holder bygningene, metroen, og bussene lenger, og trenger ikke skiftes ut så ofte. Det er ingen småtagging, ingen knuste fliser, ingen riper, ingen knuste ruter, ingen tyggiflekker, ingen som spiser og smuler, ikke noe boss på gata overhodet (og samtidig ingen bosspann!), og det er veldig rent. På metroen er det brun linoelum på gulvet i vognene, rosalilla men velbevart trekk på setene, og det er en grønnkledd togfører som fysisk lener seg ut av vognen og sjekker at alle er kommet på før man kjører.

Når man går over gata lager den grønne mannen en koko-koko lyd. Det er damer kledd i kimono over alt – på bussen, på butikken, på restauranten, i templene, på gata. Bussene, drosjene, politi- og brannbilene ser ut som om de kommer fra minst 30 år tilbake i tid.

Etter en god natts søvn etter ca 72 timer på reise dro vi ut og så på templer, noe de har mange av i og omkring Kyoto. Vi dro først med en gammeldags utseende trikk til Arashiyama og så alle templene der, inkludert en hage med et utrolig vakkert lite vann -

 - før vi kikket på bambusskogen. Neha spurte en fyr om han kunne ta bilde av oss, men han så litt paff ut før han pekte på noe vi ikke så, og gikk. Det viste seg at han manglet en arm, og vi mistet litt motet og tok en dårlig selfie i steden.

På toppen av bambusskogen hadde en japansk skuespiller bygget seg et hus med en stor hage opp på siden av fjellet. En slags Japans Graceland? Vi tuslet omkring og så på utsikten over deler av Kyoto, og kikket på løvtrærne som var i ferd med å skifte farge, i stillheten langt fra selv Kyotos rolige atmosfære.

Vi satte kursen nordover og kom til templet i Kinkaku-ji. Det ligger også i en stor hage, på kanten av et lite vann, og templet er kledd i gull i de to øverste etasjene.

Før vi gikk inn spiste vi også en spennende is – den hadde cornflakes i bunn, softis med karamellsaus, en søt bønneblanding, mochi (søte kuler av ris), og noen grønne geleaktige kuber jeg ikke har identifisert ennå.  

Deretter dro vi østover og så Ginkakuji templet. Igjen var det hagen, vannet, og ikke minst skiftet i løvtrærne, som imponerte mest.

På kvelden spiste vi ramen på Ippudo ramen. Det var det beste måltidet jeg hadde hatt på ukevis. Kraften var langtidskokt, dumplingsene var – i mangel av et norsk ord – crunchy, og køen utenfor var lang. Heldigvis kom vi akkurat i tide, og få minutter etter vi ankom sto det ti mennesker bak oss og det tok 10-15 minutt å komme inn – men det var verdt det.