Tokyo onsdag

Vi sjekket inn på hotellet i Tokyo. Det var to ansatte i resepsjonen, og de insisterte på at vi brukte den elektroniske innsjekkingen, med touch-skjerm, pass-scanning, en luke der adgangskortene kom ut, og til slutt mat-bonger for hver person for hver dag. Det tok vel ca tre ganger så lang tid som om de hadde gjort det selv.

Rommet var det minste hotellrommet vi noensinne hadde bodd på, man hadde akkurat klart å skvise inn to enkeltsenger og ett nattbord og det var det.

Vi bodde tydeligvis i dels Koreatown, dels Red light district i Shinjuku, så da vi gikk ut på kvelden var det fullt av folk i gatene, mye mer enn det nok var på dagtid, med en masse blinkende lys og lyder. Mens vi lette etter en restaurant ble vi forsøkt solgt en mannlig sexarbeider, men vi takket høflig nei, selv om han kalte oss aldri så mye for "Princess".

Vi endte på et sted som het Teppan baby. Det var skoene av og ned og sitte på gulvet med beina i et hull under bordet. Jeg glemte hele tiden at vi ikke satt på stoler, så jeg ble sjokkert hver gang de tilsynelatende ekstremt høye kelnerne kom forbi. Det var god mat, Okonomiyaki, som er en slags omelett med påbygg. Det fulgte i tillegg til menyen med en unødvendig detaljert beskrivelse av hvordan man skulle spise omeletten med den tildelte spatelen – blant annet hadde de anført at man skulle holde den i en eksakt 90 graders vinkel til munnen, og det var tegnet opp en 90 graders vinkel på papiret for å demonstrere. Hvor mange forskjellige måter kan man spise av en spatel?

Spisepinnene lå på en liten babydukke av plast, derav navnet på restauranten tydeligvis.

Vi dro først til Yoyogi park og Meiji shrine på onsdagen, som lå i noen svære grøntområder mellom Shinjuku og Shibuya øst i byen. Svært nok til å finne stillhet fra trafikken, som sier litt. Meiji shrine hadde to eukalyptustrær fra 1920-tallet som de kalte kone og mann, og som var bundet sammen med en dekorert tau. På vei ut var det på høyre og venstre side av veien noen enorme vegger fylt av henholdsvis vinfat og dekorerte sake-tønner, som jeg ikke forsto helt religions-relasjonen til, men de var i følge skiltene donert av religiøse grunner.

Yoyogi park var full av roser, enorme insekter, fugler, folk som hviler eller leker i parken, fontener, syklister, kråker, ballek og joggere – selv om det bare var en vanlig onsdag formiddag.

Deretter dro vi til en kattekafe. Jeg antar at fordi kvadratmeterprisen er høy og reglene strenge så er det lite husdyrhold i byene, og man drar på kafeer for å få sin dose kos. Man betalte per 10.minutt, og fikk med det gratis kaffe - fra en automat. Man skulle ha på seg tøfler og låse veska i et skap. Det var forsåvidt et luftig nok rom man kom inn i, men det var kanskje 20 katter der inne, som må bli litt innestengt for dem. Men hvis de ikke hadde vært så mange, så ville de heller ikke kranglet så mye om lekene sine, områder og så videre, og blitt kjedelig for de besøkende. Det vi gjorde der var jo stort sett å klappe dem og deretter se på at de bykset over rommet for å avslutte en intern disput om baller eller lignende med en av sine samboere.



Vi så Shibuya crossing etter det. Det er det enorme krysset med fotgjengeroverganger på kryss og tvers, hvor mange hundre/tusen mennesker kan krysse veien samtidig.



Deretter dro vi på Edo Tokyo Museum som presenterer hele historien til Tokyo som by, fra første Shogun. Det var sånn sett et bra museum, men det var ikke helt tilpasset utlendinger: Det var litt tilfeldig hva som ble overført til audioguiden og ikke, og det var mye informasjon som var utelukkende på japansk. Og med vår noe begrensede forkunnskap om Tokyos forhistorie, så ble det utfordrende å følge med.

Men modellene var imponerende - noen hadde 1500 modeller av små mennesker, hvor alle hadde forskjellige ansiktsuttrykk.

Vi fikk harvet over mye av Tokyo denne dagen, så vi så deretter Ginza six, det største kjøpesentret i Ginza (det fyller et helt kvartal). Det var high-end og solgte bare klær/eiendeler som kostet en drøy årslønn. Folkene på gata utenfor var også rimelig high-end, og vi følte oss ganske dassne en stund, før vi fant en kitkat-butikk i nærheten hvor vi faktisk kunne kjøpe noe.



Til slutt dro vi til Shibuya crossing at night. Det hadde vært mange mennesker der på dagen, men det var helt ubeskrivelig mange mennesker der på kvelden – og det var på en helt vanlig onsdag. Vi spiste noe helt ok ramen på en restaurant som var veldig typisk for Tokyo: man velger mat/drikke og betaler i en automat utenfor, får en lapp man leverer inne, og setter seg på en barkrakk på kanten av kjøkkenet, som oftest befinner seg midt i rommet fordi kvadratmeterprisen er så høy, og venter på maten.

Etterpå satte vi oss ned på en benk og spiste is og så på folkemengden - det bare strømmet på med folk hele tiden, det tok aldri slutt, det var som om et evigvarende folketog prosederte forbi oss.