Tokyo thursday og litt spillegalskap

På torsdagen dro vi først til Sensoji temple i Asakusa, et veldig fargerikt tempel i Tokyos «gamleby», om man nå kan kalle det det. I forlengelsen av tempelet var det en handlegate full av souvenirer og turister.

Deretter dro vi til nasjonalparken, Ueno park. Tokyo er full av mennesker, sterke blinkende lys og ekstremt mye lyd, men rundt om i byen har de altså mange grønne lunger hvor man kan gå ganske lenge uten å møte noen andre mennesker. Parken hadde noen små sjøer, og vi dro ut i en tråkkebåt og lyttet til stillheten.

Vi stakk innom Origami Kaikan, som bla.er en skole for å lære origami, og som hadde en utstilling i første etasje som var rimelig imponerende...

...på veien til neste dyrecafe: Bunny Cafe. Som navnet antyder kunne man her bruke en halv eller hel time blant kaniner (som også bodde på et veldig begrenset område dessverre). De hadde navn på alle kaninene, jeg husker bare navnet på en litt sjenert albinokanin som de hadde valgt å kalle «Roger».

Deretter kom vi til dagens høydepunkt for min del: Akihabara, det store teknologiske gadget-distriktet. Vi dro på Yodobashi, et seks-etasjers himmelrike fylt til randen av spennende elektronikk og tilbehør. Det var fantastisk gøy og jeg glemte å ta bilder.

Etter det så hadde Neha hørt at man kunne spille retro TV-spill på et av husene i området som det sto SEGA på. Jeg fikk aldri spilt SEGA Sonic da jeg var liten, og øynet min sjanse til å bli god til å samle mynter i 2D. Det fikk man dog ikke – i stedet var Sega-stedene fylt med claw crane maskiner, sånne med slapp klo som man kan vinne kosedyr i. Det var utelukkende voksne mennesker der inne, og man kunne bare vinne leker, gjerne en pikachu på størrelse med ens egen overkropp.

Jeg var ikke umiddelbart interessert, men Neha fant et dyr hun likte, og plutselig sto vi og spilte.

Litt bakgrunn for hvorfor dette ikke var en spesielt god idé for min del: De første ordene jeg lærte å bruke på engelsk, var «two pence please». Det var da jeg var kanskje åtte år og i Wales med familien, og vi bodde en uke i en søvnig caravan-park hvor de hadde pengespill-maskiner. Man brukte 2-pence for å spille på dem, og jeg ble på kort tid helt spilleavhengig. For å få tak i 2-pence for å spille, måtte man altså gå bort i en luke, legge et pund på bordet, si de magiske ordene, og så fosset det ut 2-pence mynter.

På slutten av den sommeren kjøpte søsteren min seg et sykt kult Spice-Girls antrekk. Jeg, derimot, hadde spilt opp alle lommepengene mine.

Tilbake til SEGA – jeg ble selvsagt hektet på første spill. Jeg spilte og spilte men klarte ikke å fange dyrene. Jeg ble helt besatt av å vinne ett av dem, og jeg hadde ikke engang plass i bagasjen. Det var først da jeg sto foran veksleautomaten (ikke lenger menneskedrevet som i Wales på 90-tallet) forsto jeg at jeg var på vei til å ikke ha råd til denne turens Spice-girls antrekk-ekvivalent, og tok meg sammen.

Jeg brukte dog uforholdsmessig mye tid den kvelden på å se youtube videoer som viste hvordan man kan vinne over crane claw maskinen.