Tokyo fredag og flag people

-->

Dagen etter følte vi at vi hadde såpass kontroll over Tokyos sights at vi dro på det Neha kaller en flag people trip, altså en busstur hvor man går i flokk etter en guide. Det var likevel den enkleste måten å se Mount Fuji på.

Mt Fuji er det høyeste fjellet i Japan, og ser nøyaktig ut som en twist-sjokolade – som en vulkan med snø på toppen.

Guiden vår kunne bidra med litt bakgrunnsinformasjon om Japan. Det koster ca 40 millioner yen (3 millioner kroner) for et hus/leilighet på 80kvm. Lønnen ligger på ca 335000 NOK per år – dog er dette i snitt, og ligger på 435 tusen for menn og skarve 235 tusen for kvinner, selv etter man har latt barn komme inn i barnehagen bare uker etter fødselen.

Og arbeidstid: Man har i følge loven en 40-timers uke, men med en time lunsj og 1-2 timer overtid daglig (især for nyansatte) kommer man jo fort opp i en ganske lang arbeidsdag. Overtiden er for øvrig kun betalt om man jobber i et større firma.
De fleste reiser kollektivt, og firmaet betaler. I rushtiden har metroen ansatt «pushers», som aktivt dytter folk inn i metrovognene for at alle skal få plass.

Japan bygger nå et «Maglet» tog, som skal være ferdig i 2027 (det bråker så mye at de må bygge egne tuneller til det), og som skal kunne gå i 500kmh. Fly flyr til sammenligning i 7-800 kmh. Bullettrain’et som vi tok går i skarve 330kmh, men selv det hadde jo vært en enorm forbedring på Sørlandsbanen.

Av fritidssysler kan det nevnes at baseball og fotball er de største sportene i Japan. Egentlig er hesteveddeløp det eneste lovlige pengespillet, men man kan spille «Pachinko» nærmest overalt på tross av det.

Vi stakk innom en pachinkobule en dag for å se hva det dreide seg om, men det var umulig å forstå spillet på kort tid. Det var også et øredøvende bråk der inne, da premiene for spillet er små sølvfargede baller som kontinuerlig ruller ut av maskinene, eller telles opp i andre maskiner. Vi var på et sted der det satt rad på rad på rad med oppslukte spillere som vred på et hjul mens de kikket på en skjerm, på en maskin på størrelse med alle andre spillemaskiner. Ballene kan byttes mot premier som sjokolade eller sjampo, men man kan også bytte dem mot noen spesielle stener. Disse kan man gå rundt hjørnet i en luke hvor noen «kjøper» stenene, og på den måten er ikke Pachinko egentlig gambling. Guiden fortalte at hun hadde en kamerat som hadde spilt på en ny pachinkoplass, så da han skulle bytte inn steinene så fant han ikke det riktige stedet. Han spurte en politimann som sto i boksen sin (det er lav kriminalitet i Japan, så mange politifolk er plassert ut på gatene på egne poster hvor de stort sett kun hjelper folk med å finne veien), men han «ante ikke hva kameraten snakket om». Politiet kan ikke anerkjenne at steinene kan byttes, for da innrømmer de at de kjenner til at pachinko er gambling. Kameraten gikk tilbake til pachinkostedet og spurte dem om det samme, og fikk følgende svar: «Vi aner ikke hva du snakker om, men vi ser at noen av kundene våre går til venstre når du kommer ut, tar andre til venstre igjen, deretter første til høyre og går inn en blå dør.»

Vi kom opp på 5.summit på Mt Fuji. Det var tåkete. Man fikk en billett man kunne bytte mot en lykkebjelle – bjelle fordi det skremmer vekk bjørner som kan være i området om man klatrer opp på fjellet. Lykkebjellen skulle beskytte mot bjørn og gi et langt liv – dog kun opptil 100 år. Det er problemet med japanske lykkeamuletter. De bringer så begrenset lykke at det føles meningsløst – hell i trafikken, hell til eksamen, god helse til familien, hell med penger. Hvordan kan man la være å kjøpe dem alle sammen når man først har begynt?

Etter fjellet dro vi til en landsby med noen veldig lite imponerende dammer, en ganske imponerende foss, og til slutt enda et tempel.

Det var noen ting vi ikke fikk med oss på turen – jeg ville gjerne til Ghibli-museet (de lager tegnefilmer/animerte filmer, feks Spirited away/Shiriho og heksene), men man skal bestille en måned i forveien. Vi ville også se sumobryting, men da skulle man opp og stille seg i kø kl 0630 for å få se morgentreningene deres, og det var ingen av oss interesserte nok til. Og etter bussturen tenkte vi å dra til en fengselsrestaurant, eller en alice i eventyrland restaurant, men de hadde ikke bord.

Vi hadde dog billetter til en robotrestaurant samme kveld.