Det var halv seks på morgenen og bemerkelsesverdig stille på
metrostasjonen. Ingen sa noe, ingen spiste noe, ingen snakket. På toget hørte
man kun den rytmiske dunkingen av hjulene, og det enorme sukket toget gir fra
seg når det starter, som om det hadde hatt en lang natt bak seg og hver nye
oppstart var en prøvelse. Folk kom ombord stille. Stasjonene var stille. Ombord
var det stille.
Én passasjer snakket lavmælt på telefon men gjorde samtalen
helt kort.
På vei inn i byen var bygningene hele og ryddige. Selv eventuelle reklameplakater på terrassene var symmetrisk opphengt. Ingen inbygger i noen oppgang var den naboen som alltid fyller terrassen med skrot og gamle sykler. Selv de mange strømledningene som krysset over gatene var ryddig sortert. Ingen bygninger var like, og alle hadde sin egen stil – fliser, tre, bueganger, glass.
En dame på metroen hadde et ansiktsuttrykk jeg delvis gjenkjente – en miks av kjedsomhet, bekymring, tristhet og tanker, med underleppa litt ut. Hufsa?
Jeg fant hotellet, møtte Neha, fikk dusjet og spist og så bar det til togstasjonen fordi vi skulle videre til Kyoto. Vi skulle reise med «the bullet train», som unnagjør den 4-500km lange turen mellom byene på 2 timer og 15 minutter. Det tok ikke mer enn et kvarter fra sentrum før man var på det som minner om bygda, med lavblokker, fotballbaner, plener, og gresskledde åser. Vi passerte mindre byer, massevis av tuneller, og havet viste seg for oss kun i korte øyeblikk.
På vei inn i byen var bygningene hele og ryddige. Selv eventuelle reklameplakater på terrassene var symmetrisk opphengt. Ingen inbygger i noen oppgang var den naboen som alltid fyller terrassen med skrot og gamle sykler. Selv de mange strømledningene som krysset over gatene var ryddig sortert. Ingen bygninger var like, og alle hadde sin egen stil – fliser, tre, bueganger, glass.
En dame på metroen hadde et ansiktsuttrykk jeg delvis gjenkjente – en miks av kjedsomhet, bekymring, tristhet og tanker, med underleppa litt ut. Hufsa?
Jeg fant hotellet, møtte Neha, fikk dusjet og spist og så bar det til togstasjonen fordi vi skulle videre til Kyoto. Vi skulle reise med «the bullet train», som unnagjør den 4-500km lange turen mellom byene på 2 timer og 15 minutter. Det tok ikke mer enn et kvarter fra sentrum før man var på det som minner om bygda, med lavblokker, fotballbaner, plener, og gresskledde åser. Vi passerte mindre byer, massevis av tuneller, og havet viste seg for oss kun i korte øyeblikk.
Og så var vi plutselig i avslappede Kyoto.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar