Da vi sto og betalte frokosten neste morgen gjorde en
middelaldrende kvinne som var på vei ut av salen det internasjonale "kom
hit"-tegnet til meg med høyre pekefinger. Altså det tegnet hvor man holder
hånden i en knyttneve i hakehøyde, med håndflaten vendt opp, mens pekefingeren
strekkes og bøyes gjentatte ganger i retning av den man vil skal komme nærmere.
Jeg kikket meg omkring, men hun mente tydeligvis meg. Jeg kom nærmere.
Det viste seg at hun hadde noen gratis frokostkuponger som de ikke fikk brukt
selv. Jeg forstår ikke helt hvorfor vi måtte snakke om det i all hemmelighet,
men litt drama skal man visst ha lov til å arrangere på morgenkvisten. Jeg
takket høflig nei da det var vår siste dag og vi allerede hadde betalt.
Etter frokost tog vi toget til Fukishi-Inari for å se shrinene med bla. de oransje buegangene. Det var igjen storslått, og da vi kom til de lengste buegangene fortsatte vi oppover fordi vi skulle på do, det lå på inn til høyre der. Og plutselig, nærmest ved en misforståelse, var vi på vei opp Inarafjellet. Det sto det skulle ta 25 minutt å nå toppen, så etter å ha gått i kanskje et kvarter fra templene tenkte vi at det var da overkommelig. Ca 30 minutter senere nådde vi et slags summit med cafe og kiosk, og derfra var det minst 30 nye minutter opp til selve toppen. Det var til slutt kun ren stahet og the fallacy of sunken costs som tvang oss oppover fjellsiden.
Veien opp var evigvarende, man gikk ut og inn av de oransje buene, men trappene/veien var god, og det var en minikiosk ved hvert eneste shrine på vei opp. Det var veldig folksomt på vei opp fordi så mange snudde og gikk ned, enten fordi det småregnet innimellom, eller fordi de ga opp.
Da vi omsider nådde toppen sto det to amerikanere midt inni hovedshrinet og uttrykte høylytt og lenge sin bunnløse sorg over den manglende utsikten, så vi gikk kjapt videre.
Veien ned igjen var til gjengjeld helt stille. Iblant var den eneste hørbare lyden skoene som knirket ved hvert steg, ispedd noe fuglekvitter eller den fjerne lyden av rennende vann. Innimellom kom man til et stopp med flere shrines, en kiosk og en håndvaskestasjon, og den svake duften av røkelse fylte lufta.
Det var for øvrig et spansk par ved templene som tok opplevelsen helt ut - hun hadde kledd seg opp i full kimono og platåflipflops og snøreveske, mens hun trippet omkring i templene og ble avfotografert av kjæresten. Det ble litt i overkant mye kulturell appropriasjon for vår del.
Etterpå dro vi tilbake til sentrale Kyoto. Derfra gikk vi innom en pizzarestaurant til Yasaka shrine, men vi var begge "all shrined out for the day" som Neha sa, så vi ruslet rundt i hagen omkring templene og spiste is.
Etterpå skulle vi egentlig på et samuraimuseum men det fant vi aldri, så vi dro til togstasjonen for å komme tilbake til Tokyo. Da vi sto på busstoppet for å finne en buss til Kyoto togstasjon kom en 104 år gammel krok av en mann oss til unnsetning, først hanket han oss inn på riktig buss, og da bussturen var over geleidet oss helt inn til riktig del av den enorme og ganske travle togstasjonen, en kanskje 20-25 minutters omvei for ham. Folk har generelt vært utrolig vennlige mot oss her, men dette var over gjennomsnittet.
Etter frokost tog vi toget til Fukishi-Inari for å se shrinene med bla. de oransje buegangene. Det var igjen storslått, og da vi kom til de lengste buegangene fortsatte vi oppover fordi vi skulle på do, det lå på inn til høyre der. Og plutselig, nærmest ved en misforståelse, var vi på vei opp Inarafjellet. Det sto det skulle ta 25 minutt å nå toppen, så etter å ha gått i kanskje et kvarter fra templene tenkte vi at det var da overkommelig. Ca 30 minutter senere nådde vi et slags summit med cafe og kiosk, og derfra var det minst 30 nye minutter opp til selve toppen. Det var til slutt kun ren stahet og the fallacy of sunken costs som tvang oss oppover fjellsiden.
Veien opp var evigvarende, man gikk ut og inn av de oransje buene, men trappene/veien var god, og det var en minikiosk ved hvert eneste shrine på vei opp. Det var veldig folksomt på vei opp fordi så mange snudde og gikk ned, enten fordi det småregnet innimellom, eller fordi de ga opp.
Da vi omsider nådde toppen sto det to amerikanere midt inni hovedshrinet og uttrykte høylytt og lenge sin bunnløse sorg over den manglende utsikten, så vi gikk kjapt videre.
Veien ned igjen var til gjengjeld helt stille. Iblant var den eneste hørbare lyden skoene som knirket ved hvert steg, ispedd noe fuglekvitter eller den fjerne lyden av rennende vann. Innimellom kom man til et stopp med flere shrines, en kiosk og en håndvaskestasjon, og den svake duften av røkelse fylte lufta.
Det var for øvrig et spansk par ved templene som tok opplevelsen helt ut - hun hadde kledd seg opp i full kimono og platåflipflops og snøreveske, mens hun trippet omkring i templene og ble avfotografert av kjæresten. Det ble litt i overkant mye kulturell appropriasjon for vår del.
Etterpå dro vi tilbake til sentrale Kyoto. Derfra gikk vi innom en pizzarestaurant til Yasaka shrine, men vi var begge "all shrined out for the day" som Neha sa, så vi ruslet rundt i hagen omkring templene og spiste is.
Etterpå skulle vi egentlig på et samuraimuseum men det fant vi aldri, så vi dro til togstasjonen for å komme tilbake til Tokyo. Da vi sto på busstoppet for å finne en buss til Kyoto togstasjon kom en 104 år gammel krok av en mann oss til unnsetning, først hanket han oss inn på riktig buss, og da bussturen var over geleidet oss helt inn til riktig del av den enorme og ganske travle togstasjonen, en kanskje 20-25 minutters omvei for ham. Folk har generelt vært utrolig vennlige mot oss her, men dette var over gjennomsnittet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar