Kamsamida!

Klarte på mystisk vis å våkne av meg selv til Nord-Korea/DMZ-turen.

Etter å ha tatt buss i bare 40 min kom vi til DMZ, den demilitariserte sonen mellom Sør og Nord-Korea. Denne strekker seg 2 km på hver side, er 241 km lang, og ble opprettet for å unngå direkte angrep fra Nord.

Stedet hvor den kalde krigen fremdeles lever i beste velgående.

Nord har likevel klart å lage 4 tuneller inn til Sør – muligens flere som man ikke vet om enda.

Etter et kort stopp ved ”Freedom bridge” og ”Unification bridge” (broer som går direkte mellom de to landene, og som selvfølgelig er totalblokkerte), dro vi til Dorasan station. Den ble bygget rundt årtusenskiftet som en stasjon som skulle bli linken mellom sør og nord, når de til slutt blir ett land (noe som alle sørkoreanere ser ut til å ta som en ren selvfølge).

Dorasan station er en spøkelsesstasjon, selv om den er prikk lik enhver togstasjon i Sør-Korea. Aldri har noe tog stoppet her på vei mellom sør og nord, og utenfor stasjonen er det fullstendig stille, med fugler og trær og natur, i klar kontrast til i resten av Sør-Korea.

Det var et merkelig sted.

Etterpå dro vi til Dora observation point, hvor man på en klar dag kan se utover store deler av Nordkorea.

Dette var dessverre en dag med hva guiden kalte ”hazel”.

Vi gikk inn for å se en film, og for dem som var i tvil om amerikanernes innflytelse i området, burde det hele stå rimelig klart etter den filmen.

Først og fremst var voice-over’en av typen hvor man ikke skulle være i tvil om hvilket kontinent han var fra. Man måtte huske de 150000 amerikanerne som gikk med i koreakrigen for ”mennesker de aldri hadde møtt”, og ”for et land de aldri hadde hørt om” (direkte sitat). Han la så til de godt over 1 million FN soldatene, litt som en ettertanke.

Filmen demonstrerte hvor tett Seoul ligger ifht angrep fra Nord ved å vise det på beste amerikanske vis: de animerte piler fra Nord til Seoul, med store eksplosjoner og store flammer i Seoul – denne teknikken ble brukt gjentatte ganger. Message: recieved.

Kanskje like greit at ingen Sørkoreanere kunne se filmen.

Han nevnte så de 150 tusen US soldiers’ene to ganger til. Slutt.

Man får ikke ta bilder direkte utover Nord, men man kan stå ca 5 meter unna kanten, bak den gule ”photo line” og ta bilder derfra. Needless to say, så får man ikke særlig bra shots derfra.

Etterpå dro vi til ”the 3rd tunnel”, hvor de har laget en vogn for turister som kan kjøre ned til tunnelen som Nord har laget.

Det er CCTV overalt – og da mener jeg OVER ALT, for hver tredje meter ca – så om man tar bilder der nede, så ser de det, og så blir Nord sure og vil true med å lukke det hele ned.

Nords unnskyldning da Sør fant tunnelene var for øvrig enkel og grei: ”Vi driver kullutvinning. Hæ? Mener du at vi har kommet SÅ langt over mot sør? Og flere ganger, sider du? Du store alpakka, det var overhodet ikke meningen.”

For å støtte opp under historien hadde de smurt kullstøv over hele tunnelen. Sør visste dog allerede at hele området er granittsten, og ikke inneholder noe kull.

Tunnelen selv var heller bygget for underernærte Nordkoreanske soldater enn for meg, så jeg måtte gå krumbøyd de 2-300 metrene vi fikk lov til å bevege oss i.

No photos.

Etterpå så vi atter en amerikansklaget film, av samme kvalitet som vi så ved Dora observation point, og deretter var det et museum.

Så var det lunsj. Deilig bulgogi, en slags suppe med masse kjøtt i.

Trodde et øyeblikk jeg måtte dele bord med en kinesiskfødt brite, som fortalte hver og en på bussen som hadde høflighet nok til å høre, hvor utrolig skuffet han var for at han ikke fikk være med på turen vi skulle på etter lunsj, den inn til JSA, joint security area. Han ville så gjerne til Nordkorea en tur.

Han kom med mange gullkorn – utover sin heller dårlige kompetanse til å lese om andre mennesker er interessert i å høre videre om hans plager – for eksempel ”Is it possible to go to North Korea as a tourist?”, og ”Can you go directly from the south?”.

For alle oss andre på bussen, som dro på turen fordi vi hadde en viss interesse i området, var det ”bleedingly obvious” at svarene er henholdsvis ”ja” og et RUNGENDE ”nei”.

Heldigvis måtte han sitte ved et annet bord.

Jeg var forresten på tur alene, da Y er Sørkoreaner og derfor ikke får lov til å være med.

Etter lunsj dro vi til JSA, en ikke spesielt enkel foreteelse.

Først var det passkontroll, deretter måtte vi legge alle tingene vår i bussen og fikk ikke lov til engang å ha noe i hendene dit vi skulle, til nøds et kamera rundt halsen.

No pictures, no pictures! Ropte guiden vår gjennom hele bussturen inn til mellomstasjonen.

Der måtte vi signere en kontrakt:

1) om vi ble skadet eller drept i området, frasa vi oss all rett til å saksøke dem.

2) vi skulle ikke gjøre grimaser til soldatene, peke på noe, eller i det hele tatt ha blikkontakt med noen mens vi var der, og vi skulle gjøre nøyaktig som guiden vår sa.

Ny passkontroll.

Guiden vår hadde hele turen på svak engelsk referert til noens ”Ex-mother”. Unde ppt-presentasjonen hennes frosto jeg at hun mente et ”Axe-murder” som hadde skjedd på området, og som hadde delt selv JSA inn i en Sør- og Nordkoreansk halvdel.

Vi byttet buss, og kjørte opp til JSA med en solbebrillet soldat i bussen, som passet på at vi oppførte oss fint og ikke tok bilder.

Vel fremme ropte guiden ”in two files!” ”two lines”, og vi gikk to og to opp trappen og inn gjennom ”Freedom house”, som ble bygget som residens for Sør- og Nordkoreanere som skulle familiegjenforenes for en dag. Nord ombestemte seg typ 2 dager før det hele skulle skje, og ingen familier har blitt gjenforent.

”No pointing!”

Korea var ett land i 45, da det i 48 fra én dag til den neste ble bygget en mur som skilte folk fra familie og jobber og så videre. 26.juni ’50 angrep Nord Sør, og tok nesten hele landet, før USA trådde inn, og dermed tok nesten hele Nord. Da kom Sovjet på banen, og dyttet grensen litt sørover igjen, før dagens demilitarized line ble opprettet.

”No photos!”

Inne på JSA er alle bygningene lyseblå, og blir voktet av soldater i solbriller og taekwondo-posisjon.

To og to gikk vi inn i det rommet der Sør og Nord iblant møtes og snakker sammen, og der krysset vi grensen til Nord.

”Only take pictures towards the north! No photo towards the south!”

Jeg fikk et bilde av meg og en streng koreansk soldat. Følte meg veldig harry, men det måtte jo gjøres når man først er 5-10 minutter i Nord.

”Ok ok, time’s up, everybody out! No photo!”

Så var det opp på to rekker oppe på trappene med freedom house bak oss og JSA-husene foran oss.

”Photo okay now!”

To rekker ut og inn i bussen, buss tilbake med soldat, souvenirshop, og til slutt vår egen buss til Seoul.

Dag-til-dag Seoul

En vanlig morgen i Seoul: jeg våkner senere enn planlagt, går på badet, Y’s mor fanger meg på vei tilbake til rommet, ”breakfast?”, ”yes, please”, jeg spiser og ser matlagingsprogrammer på koreansk på TV, ”coppie?”, ”yes, coffie would be great, thanks”, jeg sniker meg til å vaske opp, pakker veska og går ut, ”bye bye”, så til Garak Market, den nærmeste metrostasjonen, og så videre til sightsene jeg skal se.

Og ellers så er jeg i vanlig feriemodus; jeg sjekker mobilen for å se hvilken dag det er.

Jeg merker at jeg har på så mange måter et barns inntrykk av Seoul: ”Husene de er så høye!”. ”Reklameplakatene er så store!”. ”Lysene er i så mange forskjellige farger!”.

Det er bonus/fordelskort for enhver anledning her. For supermarkeder, sminke, kaffe, restauranter, alt du kan tenke deg.

Selv om det er en Singapore-innstilling ifht å kaste søppel på gata her, så er det nesten ingen søppelbøtter.

Min tsjekkiske kjørelærers påstand om at ”yellow means drive faster” lever for øvrig i beste velgående her i Seoul.

Og det er ok for drosjer å kjøre på rødt lys, så lenge de kjører langsomt nok gjennom krysset.

Det er sykt mange kirker i Seoul, og ingen av dem ligner vanlige kirker: De er stort sett ombygde kontorlokaler i en usynlig bakgate.

Man kjenner dem igjen på korsene. Det er fullt opplyst, gjerne med rød kant, og er det høyeste punktet på kirken. Som om det var en satelittdisk med kun én kanal.

Jeg må innrømme at jeg bokstavelig talt sulter ved brødboksen når Y’s mor ikke er tilstede. Jeg forstår rett og slett ikke hvordan ting fungerer. Komfyren er av typen gass, men når jeg skrur den på kommer ikke flammen automatisk, og det er ingen fyrstikker i sikte. De har ikke en vanlig, ufancy vannkoker. Kjøleskapet er fylt til randen av ukjent mat. Jeg finner ikke kaffetrakteren. Hvorfor ser brødet så rart ut? Hvordan åpnes denne innretningen? Kan man spise det der for seg selv?

Jeg skal opp til grensen til Nord-Korea i morgen, det er, hvis jeg klarer å stå opp i tide – jeg skal opp kl 06, gå til metroen 0630, bussen går fra sentrum 0830, men sånn er det i rushtiden.

Og på kvelden skal jeg hjem til Danmark. :(

Seouls eneste skuffelse

Jeg har alltid elsket gadgets. Penner som filmer i HD, hårklemmer som kan brukes som håndjern, bukser som med enkle grep kan brukes som fallskjerm, jeg nevner i fleng.

Da jeg var liten drømte jeg om å kjøpe alt dette og mer, så snart jeg ble voksen og hadde penger.

Mobiltelefonen har fullstendig ødelagt denne drømmen – for ”there’s liksom an app for that”.

Jeg er mildt sagt rasende. Jeg hadde trodd at Seoul ville være som en by fylt med sukkertøy for en gadget-geek som meg, men små greier som blinker og fungerer som spion-hjelp er fullstendig fraværende. Yongsan distriktet og Techno-mart skulle være de absolutt hotteste stedene for å få tak i feks en lommekniv som også er et undertøysskift, men alt de solgte kom med en usb-stick eller bluetooth, og var generelt skikkelig usexy objekter som printere, tastaturer og speilreflekskameraer.

Alt, utenom en nøkkelring-timer jeg i mangel av annet kult shit faktisk klarte å la være å kjøpe, var tusen-i-en-greier som telefoner og tablets, eller tilbehør til disse.

Men: har du noensinne kunnet subtilt ta bilder av fiendens hemmelige dokumenter med en tablet? Eller kommet deg ut av en alvorlig og potensielt livstruende knipe ved hjelp av mobiltelefonen? Kan du laste ned en app som fungerer som laser eller røykbombe? Jeg tror vi alle kjenner svaret på dette.

Javel, så har smartelefonen mange fine egenskaper, men den fungerer dårlig som, for eksempel, dirk.

Litt av bitterheten løste seg heldigvis opp da jeg besøkte et av Samsungs hovedkontorer i Gangnam. Jeg har ikke vært så happy siden jeg var åtte år og fant en fotoautomat i England som kunne ta bilde av meg og få det til å se ut som om jeg sto sammen med the Spice Girls.

For selv om jeg egentlig bare sto i en samsung-kiosk av godt over gjennomsnittlig størrelse, så følte jeg at jeg sto midt inne i hjertet av en verden av teknologi-ting som jeg først vil ha råd til å kjøpe når jeg blir stor.

Forhåpentligvis vil ikke dét bli en tilsvarende skuffelse.

Hard-core sightseeing.

På lørdag tok vi taxi hjemmefra kl 0630, for å nå et tog til Gyeong-gju sørøst i Korea. (Det var en charter-aktig tur, med tog, hotell og sightseeing inkludert i prisen på ca 1100 NOK.)

Klokken halv 10 ble vi hentet på togstasjonen der nede. Siden vi hadde ”så god tid” rakk vi å se enda et sight før den egentlige turen startet: Buddha figurer. Jeg sier det kort, for vi fant raskt ut at guiden vår, en fyr som til daglig var viseprofessor ved colleget i byen, var en nerd av hittil uante dimensjoner.

Turen var på koreansk, men Y oversatte for meg (!).

Vi dro videre for å se en buddha-statue som vissnok, sammen med ankor-wat i Vietnam og et sted til jeg ikke husker, utgjør de viktigste religiøse stedene for buddhister. For å komme til statuen måtte vi gå et godt stykke, og jeg oppdaget en ny, fryktelig naiv side ved meg selv: jeg har aldri sett skikkelig snø i andre land enn i Norge. Det forstyrret noe dypt i meg å se en snødekket vei og grantrær sammen med de fargerike lampene som hang langs veien. Det var bare feil.

Buddha-statuen var dog fantastisk.

Neste stopp var et gigantisk palass-aktig tempel, også buddhistisk, hvor jeg mistet resten av flokken og sullet rundt alene før jeg fant ut at det kanskje var litt viktig at jeg kom meg tilbake til de andre. Y var ikke spesielt fornøyd.

Etterpå dro vi til et museum som viste ulike gjenstander som de gamle dynastiene hadde anvendt. Litt historie behøves her:

Korea besto av fire dynastier en gang: ett tilsvarende Nordkorea og litt av kina, ett til vest, ett mot øst, og ett lite og kortvarig ett i sør. Disse ble samlet av kongen hvis sjø-grav vi kom til se dagen etter.

Det lengstvarende dynastiet varte ca 1000 år, og hadde ved to anledninger kvinnelige overhoder, derfor liker vi dette dynastiet. I løpet av denne perioden prøvde Japan å invadere i alt 992 ganger, med andre ord ca en gang i året.

Det siste dynastiet var konfusiansk, og vi liker ikke dette dynastiet, da kvinner hadde sin plass ved kjøkkenbenken, så langt kjøkkenbenker eksisterte på den tiden.

Japan klarte omsider å ta Korea, fra 1910 til 1945, og rasket med seg en god del hellig og historisk gods fra Korea og sa det var deres eget. Tok de det ikke, insisterte de på at det var de selv som hadde bygget det, til eksempel Buddha-statuen vi så.

Guiden vår hadde mer en ett horn i siden til japanere.

Etter museet var klokka halv seks og vi trodde vi skulle til hotellet og slappe av. Den gang ei.

På programmet sto intet mindre enn enda et palass (for øvrig ekstremt vakkert med en dam og opplyst siden det var mørkt), en astronomisk innretning man ikke helt forsto bruken av, og en MASSE snakk om gamle konger. Guiden vår snartet på konge nummer én. Det var totalt 49 stykk. Y begynte på dette tidspunktet å kun fortelle meg sammendrag.

Jeg har på følelsen av at vi kanskje så en del mer enn det jeg har fortalt, da vi var på farten mellom kl 0930 og 2000 den dagen, men dette er dessverre (eller, heldigvis for dere som skal lese om det) alt jeg husker.

Før vi kollapset på hotellet, stakk jeg og Y innom en convenience store og kjøpte risvin. Jeg synes ris-øl er en bedre betegnelse, da den har kullsyre og består av gjæret ris, men den typen vi drakk hadde vunnet en eller annen internasjonal vin-konkurranse, så min argumentasjon her er nok dødfødt.

Risvin er ikke spesielt godt. Jeg klarte få ned noen gulp ved hjelp av å samtidig spise en slags sjokoladesnack som hadde ostepop-konsistens.

Hotellet var fint (med den prisen var min innstilling, at alt over to madrasser på gulvet og et hull i hjørnet ville være en bonus). Men vannkilden var en slags undergrunns spa-kilde, som hadde den duale virkning at den fikk huden min til å virke oljete, og håret mitt til å virke tørt.

I-landsproblemer.

Opp klokken 0800 for å sightsee’e klokken 0830.

Først så vi ovennevnte konges (dere vet, Koreas Harald Hårfagre) sjøgrav. Han ble kremert og så begravet til sjøs, inne i en steinformasjon utenfor en strand.

Det satt masser av buddhister på rekke og rad og ba da vi var der.

Jeg følte meg utenfor.

Selv om dette bare foregikk i går, er jeg allerede litt vag på nøyaktig hva vi ble vist.

Det kom frem at guiden hadde spesialfelt: kongegraver, noe vi overhodet ikke var i tvil om da dagen var over.

Det er omtrent 900 graver i området, og man antar at de alle er for konger eller andre viktige personer.

Gravene er formet som store hauger, noen med trær på, og de ser naturlige ut i landskapet om man ikke vet at de er graver. De er mellom 10-24m høye, og med opptil 150m i omkrets, så det er ikke noen enkle gravstøtteimitasjoner det er snakk om (så kanskje er det bare jeg som er naiv og tenker: stor haug i flatt landskap = helt naturlig landformasjon).

A propos gravstøtter så kjenner man kun identiteten til under 50 (av de 900) kongegravene i området. Jeg klarer ikke fri meg fra irritasjonen over at man kan ha spesialfelt i kongegraver og samtidig slå seg til ro med at man ikke graver dem opp for å finne ut hvem de var og hvordan de levde. Hvordan kan de ikke dø av nysgjerrighet?!

Og hvorfor har ikke folk gått på gravrøveri?

Det var for øvrig først i nærheten av grantrær og fravær av mennesker at jeg merket at jeg var på ferie. Det var som om lydene og menneskene og inntrykkene fra Seoul har stilt turisten i meg i survival mode, og jeg først kunne godta at jeg var lenger hjemmefra enn jeg noensinne har vært, da jeg sto under et grantre på den koreanske landsbygda.

Jeg har ellers fått nok av kongegraver for en stund. I alle fall de som ikke er åpnet.

Palassmessig er jeg også mer enn stormett. De er imponerende, elegante og ligner ingenting jeg noensinne har sett før, men etter 50 stykker er alt man ser laftede hytter i stripete åttitallsfarger og med kinesiske inskripsjoner.

Funfact: koreansk var i starten skrevet på kinesisk, men hadde en koreansk uttale. En eller annen konge bestemte hvordan koreansk skulle se ut, og skrev det ned. Han mente det skulle være logisk ut ifra bokstavenes form hvordan man skulle uttale den, feks skal man si en firkant som ”miim”, da firkanten representerer lepper.

Man skulle også kunne lære seg det koreanske alfabet på én dag.

Hjernen min flommer over av Korea-fakta, som teksten over klart viser, så jeg måtte bare dele dem med noen.

Dette var en sightseeingtur som bare kunne vært organisert av østasiatere. Masse informasjon, hele tiden, ingen pauser, hit og dit og masse repetisjon, bokstavelig talt fra morgen til kveld.

Goldmiss

På torsdag besøkte vi palasset i Seoul, jeg fikk meg en lettere tilbakestående koreansk stalker, og vi gikk på nattshopping.

Palasset var gigantisk. Jeg har egentlig ikke ord for det. Det var fargerikt, ingen hus var like, alle stener hadde utskårne dyr på seg, og de tekniske finurlighetene var stilige. Feks hadde de egne hus som kunne oppvarmes fra stenovner under gulvet om vinteren, og andre hus som hadde luftekanaler under seg til bruk om sommeren.

Stalkeren min fant meg allerede på metrostasjonen. Jeg sto og drakk cola utenfor toalettet Y var på, han snudde seg etter meg på en meget karakteristisk måte – flere ganger, før han på en slu, men ikke helt uigjennomskuelig måte, klarte å følge oss helt til vi kom til palasset, og så videre gjennom den guidede turen. Det hele var simpelthen bare veldig romantisk.

Y klarte å forklare ham at det ikke var utelukkende hyggelig at han til stadighet dukket opp rett foran meg hver gang jeg snudde meg rundt.

Han forsvant til slutt.

Etterpå spiste vi middag med to av Y’s venninner. Den ene var 10 år eldre enn meg og så ut som om hun var 5 år yngre; den andre var jevngammel og så ut som om hun var ca 15 år.

De forklarte begrepet ”Goldmiss”: en dame som er singel og barnløs, og som derfor tjener massevis av penger.

Disse to skulle passe på meg da vi gikk på nattshopping.

De tre 8-etasjes shoppingsentrene er åpne fra 22-04 og kun noen timer på dagtid. Vi var der til klokken halv tre om natten. Man får ekstremt dårlig dømmekraft av å shoppe så sent. Jeg tror jeg brukte oppimot firehundretusen won, selv om det ble billigere og billigere jo senere det var, og jo lavere man kom i etasjene.

Sentrene hadde hva jeg vil kalle et skamløst bredt design. Det var en lang utgave, en kort utgave, en med blonder, en med lær, en med perler, en med sløyfer. Selv med deres one-size innstilling var det massevis jeg kunne kjøpe.

Jeg vekket kanskje morsinstinktet i dem begge, for de behandlet meg som et lite barn. Vi møtes HER klokken halv tolv, IKKE kjøp noe før mamma har prutet, er du sulten?, toalettet er den veien der om du trenger det, den toppen er for liten for deg, skal jeg bære alle posene dine for deg? Går fint det altså.

Jeg merket at jeg følte meg vel som barn. Jeg begynte for eksempel å snakke enklere, uten ”the” og ”a” og preposisjoner. Shaperone’ne mine lo alltid hjertelig av alt jeg sa.

De gikk i tillegg rett bak meg hele tiden for å passe på at barnet ikke rotet seg borti noe. Det ødela litt for prute-swag’en jeg har oppbygget meg, fordi jeg gjerne ville imponere foreldrene mine og ikke vise at jeg bare er en fattig student.

De hadde en sykt fancy 3D gps i bilen sin, men jeg turde ikke si det i frykt for at de skulle tro jeg var helt noob.

Vi spiste softis midt i shoppingen.

Men etter noen timer gikk jeg inn i puberteten.

Jeg begynte å gjøre opprør mot at de hele tiden skulle holde øye med meg. Jeg ble mer og mer selvstendig, men også mer og mer uansvarlig i pengebruken.

Jeg følte meg teit på håret, damen i butikken spurte om toppen var for feminin for meg – som om jeg ikke er feminin!!!, de andre to snakker garantert stygt om meg på koreansk, og jeg furtet hver gang jeg kom over et plagg som ikke var stort nok.

Jeg var, for andre gang i livet, oppe lenge etter leggetid i en verden jeg ikke forsto språket, gestene eller normene i.