Hard-core sightseeing.

På lørdag tok vi taxi hjemmefra kl 0630, for å nå et tog til Gyeong-gju sørøst i Korea. (Det var en charter-aktig tur, med tog, hotell og sightseeing inkludert i prisen på ca 1100 NOK.)

Klokken halv 10 ble vi hentet på togstasjonen der nede. Siden vi hadde ”så god tid” rakk vi å se enda et sight før den egentlige turen startet: Buddha figurer. Jeg sier det kort, for vi fant raskt ut at guiden vår, en fyr som til daglig var viseprofessor ved colleget i byen, var en nerd av hittil uante dimensjoner.

Turen var på koreansk, men Y oversatte for meg (!).

Vi dro videre for å se en buddha-statue som vissnok, sammen med ankor-wat i Vietnam og et sted til jeg ikke husker, utgjør de viktigste religiøse stedene for buddhister. For å komme til statuen måtte vi gå et godt stykke, og jeg oppdaget en ny, fryktelig naiv side ved meg selv: jeg har aldri sett skikkelig snø i andre land enn i Norge. Det forstyrret noe dypt i meg å se en snødekket vei og grantrær sammen med de fargerike lampene som hang langs veien. Det var bare feil.

Buddha-statuen var dog fantastisk.

Neste stopp var et gigantisk palass-aktig tempel, også buddhistisk, hvor jeg mistet resten av flokken og sullet rundt alene før jeg fant ut at det kanskje var litt viktig at jeg kom meg tilbake til de andre. Y var ikke spesielt fornøyd.

Etterpå dro vi til et museum som viste ulike gjenstander som de gamle dynastiene hadde anvendt. Litt historie behøves her:

Korea besto av fire dynastier en gang: ett tilsvarende Nordkorea og litt av kina, ett til vest, ett mot øst, og ett lite og kortvarig ett i sør. Disse ble samlet av kongen hvis sjø-grav vi kom til se dagen etter.

Det lengstvarende dynastiet varte ca 1000 år, og hadde ved to anledninger kvinnelige overhoder, derfor liker vi dette dynastiet. I løpet av denne perioden prøvde Japan å invadere i alt 992 ganger, med andre ord ca en gang i året.

Det siste dynastiet var konfusiansk, og vi liker ikke dette dynastiet, da kvinner hadde sin plass ved kjøkkenbenken, så langt kjøkkenbenker eksisterte på den tiden.

Japan klarte omsider å ta Korea, fra 1910 til 1945, og rasket med seg en god del hellig og historisk gods fra Korea og sa det var deres eget. Tok de det ikke, insisterte de på at det var de selv som hadde bygget det, til eksempel Buddha-statuen vi så.

Guiden vår hadde mer en ett horn i siden til japanere.

Etter museet var klokka halv seks og vi trodde vi skulle til hotellet og slappe av. Den gang ei.

På programmet sto intet mindre enn enda et palass (for øvrig ekstremt vakkert med en dam og opplyst siden det var mørkt), en astronomisk innretning man ikke helt forsto bruken av, og en MASSE snakk om gamle konger. Guiden vår snartet på konge nummer én. Det var totalt 49 stykk. Y begynte på dette tidspunktet å kun fortelle meg sammendrag.

Jeg har på følelsen av at vi kanskje så en del mer enn det jeg har fortalt, da vi var på farten mellom kl 0930 og 2000 den dagen, men dette er dessverre (eller, heldigvis for dere som skal lese om det) alt jeg husker.

Før vi kollapset på hotellet, stakk jeg og Y innom en convenience store og kjøpte risvin. Jeg synes ris-øl er en bedre betegnelse, da den har kullsyre og består av gjæret ris, men den typen vi drakk hadde vunnet en eller annen internasjonal vin-konkurranse, så min argumentasjon her er nok dødfødt.

Risvin er ikke spesielt godt. Jeg klarte få ned noen gulp ved hjelp av å samtidig spise en slags sjokoladesnack som hadde ostepop-konsistens.

Hotellet var fint (med den prisen var min innstilling, at alt over to madrasser på gulvet og et hull i hjørnet ville være en bonus). Men vannkilden var en slags undergrunns spa-kilde, som hadde den duale virkning at den fikk huden min til å virke oljete, og håret mitt til å virke tørt.

I-landsproblemer.

Opp klokken 0800 for å sightsee’e klokken 0830.

Først så vi ovennevnte konges (dere vet, Koreas Harald Hårfagre) sjøgrav. Han ble kremert og så begravet til sjøs, inne i en steinformasjon utenfor en strand.

Det satt masser av buddhister på rekke og rad og ba da vi var der.

Jeg følte meg utenfor.

Selv om dette bare foregikk i går, er jeg allerede litt vag på nøyaktig hva vi ble vist.

Det kom frem at guiden hadde spesialfelt: kongegraver, noe vi overhodet ikke var i tvil om da dagen var over.

Det er omtrent 900 graver i området, og man antar at de alle er for konger eller andre viktige personer.

Gravene er formet som store hauger, noen med trær på, og de ser naturlige ut i landskapet om man ikke vet at de er graver. De er mellom 10-24m høye, og med opptil 150m i omkrets, så det er ikke noen enkle gravstøtteimitasjoner det er snakk om (så kanskje er det bare jeg som er naiv og tenker: stor haug i flatt landskap = helt naturlig landformasjon).

A propos gravstøtter så kjenner man kun identiteten til under 50 (av de 900) kongegravene i området. Jeg klarer ikke fri meg fra irritasjonen over at man kan ha spesialfelt i kongegraver og samtidig slå seg til ro med at man ikke graver dem opp for å finne ut hvem de var og hvordan de levde. Hvordan kan de ikke dø av nysgjerrighet?!

Og hvorfor har ikke folk gått på gravrøveri?

Det var for øvrig først i nærheten av grantrær og fravær av mennesker at jeg merket at jeg var på ferie. Det var som om lydene og menneskene og inntrykkene fra Seoul har stilt turisten i meg i survival mode, og jeg først kunne godta at jeg var lenger hjemmefra enn jeg noensinne har vært, da jeg sto under et grantre på den koreanske landsbygda.

Jeg har ellers fått nok av kongegraver for en stund. I alle fall de som ikke er åpnet.

Palassmessig er jeg også mer enn stormett. De er imponerende, elegante og ligner ingenting jeg noensinne har sett før, men etter 50 stykker er alt man ser laftede hytter i stripete åttitallsfarger og med kinesiske inskripsjoner.

Funfact: koreansk var i starten skrevet på kinesisk, men hadde en koreansk uttale. En eller annen konge bestemte hvordan koreansk skulle se ut, og skrev det ned. Han mente det skulle være logisk ut ifra bokstavenes form hvordan man skulle uttale den, feks skal man si en firkant som ”miim”, da firkanten representerer lepper.

Man skulle også kunne lære seg det koreanske alfabet på én dag.

Hjernen min flommer over av Korea-fakta, som teksten over klart viser, så jeg måtte bare dele dem med noen.

Dette var en sightseeingtur som bare kunne vært organisert av østasiatere. Masse informasjon, hele tiden, ingen pauser, hit og dit og masse repetisjon, bokstavelig talt fra morgen til kveld.